Til mine lesere

Det rare oppsettet i intervjuet med Nils Nordberg er herved rettet opp. Du burde gi det en ny sjanse, for det er en mann som er vel verdt at lytte til.
Jeg var uten nettforbindelse i 14 dager, og det var vanskelig at blogge fra biblioteket. Min egen laptop vil ikke starte. Problemet oppsto da jeg skulle oppdatere Norton. Burde ikke ha gjort det.
Jeg har hentet fram igjen den bittelille Acer Aspire One, som ihvertfall er bedre enn ingenting. Jeg hadde nesten glemt at den var plassert innerst i boden.Helt knirkefritt gaar det derimot ikke.

Nu skriver jeg at eller aa og nu pga. at jeg mangler de tre norske bokstavene som f.eks. det engelske alfabetet klarer seg godt uten. Jeg savner dessuten sp;rsm[lstegn, tankestrek, utropstegn, kolon og paranteser m.m. Denne maskinen vil heller ikke at jeg svarer paa kommentarer i egne eller andre bloggeres innlegg.
Bloggingen blir dermed ganske begrenset.
Dere er herved orientert. Utropstegn.  

Nyttårsløfter i novembernatten (tenker høyt om ingenting)

Advarsel: Dette litt uvante innlegget er inspirert av Bringsværd, Frobenius, Ambjørnsen, Dean Martin,  Sammy Davies og Tom Lotherington, naboer og bekjente, dårlige håndtverkere, Cato Negro,  NRK Gull, og ikke minst Nansen & OL på Lillehammer. Med andre ord - harmløs anarkisme.

Her sitter jeg, akkurat nå er Dylan innom og klager på ett eller annet om easy chair, en kartong med middels god rødvin er også mitt selskap; jeg har intervjuet Frobenius på blogg, jeg har hilst på min eldgamle, men la det være sagt i tilfelle hun leser min blogg: elskelige kjære mor; jeg var innom biblioteket og takket gud og bibliotekaren at de ikke ga meg noen av de reserveringer jeg til enhver tid har der;  jeg har har hilst på venner og uvenner som ligger under torva - rett og slett fordi småbyen er nesten for liten til at jeg kan gå utenom gravlunden. (Eller fordi jeg ønsket å rake litt der. Det er liksom tiden for det.) Og noen hilser meg faktisk tilbake. Ikke fordi jeg er så gal at jeg hører stemmene deres, men fordi jeg har gode minner om dem. Og da husker jeg best hva vi lo av. Nei, kanskje ikke av. Eller hvorfor. Men at vi lo hjertelig sammen. Samma f... hva det var. Det var gøy, husker jeg.      
De er borte.
Ler jeg høyt sammen med dem i rødvinsgenialt klarsyn i natten, blir jeg vel lagt inn, tenker jeg.
Men nå er det bare Dylan og meg. Eller døde han åsså ! Bare CDen foreløbig. Får skifte til noe annet, mens jeg funderer på noe som kan underbygge overskriften her! Glenn Gould eller Rat Pack, - her er gutten som følger tidens smak. P4. Kan ikke fordra det ellers. Men rødvin gjør meg folkelig.Er greiere å ha med å gjøre med 1 i promille. Dvs. god  promille. Her er det nyanser så intrikate at selv Lægevidenskaben gir tabt, sa han du vet. Ellers vil jeg ikke være - men er så sær jeg bare vil !
Skifter til vakre Radka Toneff, og roer meg ned litt. Ser henne for meg. Og er takknemlig for at jeg fikk oppleve henne i levende live. Dengang da, trodde jeg at hun skulle leve evig, at vi alle skulle leve evig, for den del. Det var bare en merkelig avdempet sorg i luften som blues, jazz og samstemte mennesker kan føle når de er der, og musikken, de små nikkene til hverandre, de forsiktige og sjenerte smilene... Bra musikk tar rotta på det meste.
Det var før Internett, men det var samtidig med disco-tida ! Og det var uheldig for noen, heldig for andre. Noen av oss var igrunn ikke gamle nok til å være noe sted, men vi var ofte begge steder på samme kveld.
Duverden for energi! Tenker jeg tilbake, og skal beskrive det, så blir det tåpelig.
Jobber jeg en hel dag med mine minner, observasjoner, og får til ett avsnitt, så kan vi kanskje kommunisere.
Og dette "kanskje" har jeg gitt utsettelse siden tenårene. Jeg er min beste og verste kritiker. Som bokblogger vet jeg at jeg er over middels.
Som forfatter?
Ærlig talt; det er så mange av "oss".
Jeg har igrunn nesten gjennomskuet meg selv - det er ikke en drøm om å bli forfatter; det er kanskje en livsløgn,  det er ikke status jeg er ute etter. Men det er noe rart. Jeg har lest mye i mitt liv. Og forfattere, oversettere og musikere og malere osv. Kort sagt: På sitt beste, hva vi kaller kunstnere, - det er de folka jeg har følt mest slektskap med.
Mine kollegaer. Min yrkesgruppe. Men bare som utøvere. Og det er jo litt rart.
Jeg liker ikke miljøet.
Jeg likte "kretsen rundt", da jeg var yngre. Var fascinert. Og lærte ting. Men sant og si: det gikk mest i damer, pengetrøbbel. fyll, nachspiel som ikke kan gjengis av noen, flere damer, mere fyll og juling så det holdt!, osv.
Gudskjelov for meg så kan ikke kunstnere slåss! Eller så ville de ikke vise det overfor en pingle som meg.
Hva snakket vi om ?

Jo, nyttårsløfter i november.

De blir å blogge mindre. Skrive et par essays iløpet av året. Om ting som er uviktige for 'markedet'. Være med på for eksempel en konkurranse utlyst av Bokvennen, av forlag,... av hvemsomhelst. Skriving er ikke et VM på på 100-metern. Kanskje det heller ikke er et maraton. Jeg vet bare at det noe jeg gjør - for det meste ulønnet - fordi det er meg.!
Formidlingsbehov? Javel.
Men jeg tror det så mye mer. Ånd, kunst, tull, sjel, farver og lukt, gjenkjennelse,minner, erfaring, drømmer, mareritt, løgn, sannhet, hat og kjærlighet; samme energi, synd og tilgivelse, mot og feighet; - alt dette som beriker og også kan gi hverdager meining. (Jeg bruker nynorsk bare for å understreke i denne uhøytidelige preken. F. eks. hvis jeg bruker kjærleik, så mener jeg alvor.)

Å skrive - tror jeg - er noe rart, som man ikke kan sette ord på. Og da trenger jeg vel ikke sette inn ordet 'paradoks' her? Hvis du har lest så langt, er vi på bølgelengde.
Nyttårsløfter? Så tidlig ?

Hvis jeg lever i 2012... det er kanskje en forutsetning for å holde noen løfter - så skal jeg skrive mer for penger!
Eller ta meg en lørdagsjobb i kassa på Rema.
Får regne litt på det...

Hva folk faktisk leser nå de besøker bloggen din/min

Nesten helt i startfasen av bloggingen min, installerte jeg et et såkalt Sitemeter som måler besøkshyppighet pr. dag, uke og måned. Det ga meg en viss pekepinn hva "mine lesere" ville ha. Trodde jeg.
For ikke så veldig lenge siden la jeg også inn - diskret nederst på siden - Live Traffic Feed, og det ga meg en helt annen oversikt.
Naturlig nok trodde jeg at folk leste det siste innlegget jeg hadde skrevet. Men neida, verdensvevens veier er uransakelige. En svenske kan lese hva jeg skrev om Gøran Tunstrøm for tre år siden. En leser fra California er plutselig interessert i hva jeg mente i april 2010. (Ikke engang jeg vet hva jeg mente i april 2010!) En rogalending  får inderlig lyst til å lese om Harold Bloom anno dazumal. Osv.
Tenk på det når bloggen din en vakker dag gjør et hopp fra 100 til 500 lesere. Det er ikke sikkert at det skyldes det velskrevne, banebrytende og originale innlegget du la ned så mye arbeid i akkurat den dagen.
I bloggsfæren som ellers i Den Store Stygge Virkeligheten, er det ofte tilfeldighetene som råder. Det vil du erfare om du laster ned vedlagte lenke.

Intervjuene

Siden det har kommet endel gretne kommentarer om Intervjuet med Gabriel Moro, mener jeg en reaksjon fra min side er på sin plass.

* Jeg er glad for at Gabriel stilte opp! At han ville være kortfattet i sine svar, får være hans sak, - og er ingen gyldig grunn for at mine lesere bruker gutten som huggestabbe.
* Som jeg skrev, hvis vi hadde møttes ansikt til ansikt ville intervjuet ha fått en helt annen form. Som journalist vil jeg alltid ha oppfølgingsspørsmål i bakhånd, og vil ikke la intervjuobjektet slippe unna med enstavelsessvar.
* Men dette er ikke journalistikk. Det er blogging. Og for de aller fleste av oss, er blogging for venstrehånds-arbeide å regne. (Men for all del: Det har stått langt dårligere intervjuer på trykk enn mine blogg-intervjuer.)
* Blogg-intervjuet foregår pr mail. Én sending med spørsmål. Én besvarelse. Intervjuet ville utvilsomt ha tjent på om vi sendte mail frem og tilbake til hverandre over tid. Men da tror jeg mange ville ha oppfattet meg som en pest og en plage, og kviet seg for å stille opp.

Takk for oppmerksomheten!

Bloggens nye utseende

Ja, jeg vet det!
Det er patetisk når en voksen mann nærmest trygler om ros.
Men jeg er så fornøyd med hvordan bloggen min ser ut nå. Med  ryddige 'knapper' rett under headingen.
Det hele ser så oversiktlig og rent og pent ut, atte!
Innbydende, vil jeg si.
Er det ikke fint, da!?
Duverden...

Kommentarer, takk!

Jeg kan jo se at blogg-intervjuene mine er populær lesning. Men jeg savner feedback; kommentarer ! Denne bloggeren lever ikke av luft og kjærlighet alene. Han trenger også livstegn fra sine medmennesker i cyber.
Så ikke være så tilbakeholdne, da.

Fritt Ords pengedryss til noen få bloggere

I september ifjor skrev jeg at Fritt Ord for første gang skulle dele ut økonomisk støtte til bloggere.

Fritt Ord mottok 219 søknader om prosjektmidler i september 2010. Juryen har kommet frem til 16 søkere som får tildelt midler.

Det ble gitt raust med penger både til etablerte bloggere og til planlagte prosjekter.
Du kan lese om hvem som er de få utvalgte HER.

Jeg vil gjerne høre hva dere mener om tildelingen !

Bloggpris

Janke har forært meg en veldig rosa bloggpris (takk for det!). Den har jeg neppe gjort meg fortjent til pga den siste tids sporadiske innlegg, - men kanskje den er ment som en oppmuntring til å skrive litt hyppigere?

Så er det meningen at jeg skal anbefale 3 stk bøker. Og de kommer her:

1. Tore Rem: "Født til frihet" (Bjørneboe-biografiens 2. bind) Antagligvis er bind 1 & 2 om Bjørneboe det beste som er prestert av norske biografier her til lands. Noensinne!
Selv om jeg mente å vite en god del om JB fra før, var det direkte hjerteskjærende å lese om dikterens tre siste leveår. Men professor Rem er så edruelig og grundig i sin fremstilling at det aldri blir spekulativt.
En bragd, simpelthen.

2. Patrick Süskind: Parfymen. En roman som jeg alltid anbefaler til enhver som kan lese. Helt avsindig velskrevet, - om en av verdenslitteraturens mest originale outsidere.

3. Knut Hamsun: Mysterier. En av de ytterst få romaner som jeg har lest 3-4 ganger. Og funnet noe nytt hver gang. Hamsuns merkeligste bok.  

Den rosa prisen går videre til Sjeldnere enn sorte svaner, Aroundbooks og Spectatia!

Pause?

Denne bloggeren er midt i en dårlig periode.
For de som er interessert, så skyldes det dårlig syn, tilsvarende dårlige briller. Det kan også skyldes prolaps, alkoholisme, narkomani, pc-trøbbel, depresjon, tannverk eller alminnelig livslede. Uansett; - det pleier å gå over.

Jeg føler forresten at jeg gjentar meg sjæl. Har jo blogget jevnt og trutt en stund. Så jeg kommer tilbake når jeg føler at jeg har noe nytt å bidra med. Sålenge jeg hverken leser eller skriver, så er det jo liten vits i å skrive nye innlegg i en såkalt "bokblogg".

Jeg lover derimot å lese dine innlegg.

En bitteliten milepæl

Jeg har nå 50 FØLGERE ! Ække dårlig det, for en smal blogg som min, skjønner du vel.

Et hjertesukk

I gamle dager - nærmere bestemt ifjor - kunne jeg få 8, 10, 12 kommentarer på et innlegg. Nå for tiden får jeg kanskje ett ! Dengang kunne kommentarene være både spirituelle og våkne, og jeg tenkte at duverden så kloke lesere jeg har der ute i bloggosfæren. Men hvor er de nå; disse mine skarpsindige, samtidige på Jorden ? Det var jo så oppmuntrende for en blogger å få respons, kan jeg huske.
Har dere forlenget sommerferien ? Skal det være sånn ut året, kanskje.

Lær om blogging

Blogghåndboken - et gratis bloggkurs - finner du HER

Jeg spør en gang til !

Kan noen fortelle meg hva som har skjedd med billed-opplastingen på blogspot ?! Jeg ser at dere fortsatt har bilder på bloggen. Men den funksjonen forsvant plutselig her. Hvorfor er den borte? Jeg kan ikke ha en blogg uten bilder!

Utsikten

Mangt kan sies om utsikten jeg har fra skrivebordet, men den virker ikke distraherende, - hverken på blogging eller år'ntli skriving. Luft, lys og sjø gir meg sårt tiltrengt ro i sjelen.

Bank i bordet!

Nå har det skjedd igjen: Min egentlige bærbare har gitt seg, - og nå for alvor. Har bare denne lille Acer One, som jeg kun bruker til nødløsninger. (Jeg ser knapt hva som står skrevet, selv om jeg har tastet det sjæl!)
DETTE er en nødløsning: Nemlig at jeg ikke har ønsket dere Godt Nytt År før nå. Sorry. Men takk for det gamle. Og de som ønskes dette er medbloggere, sjelefrender, litterater, journalister, frilansere, lesere, bibliotekarer, bokhandlere, - og forfattere.
Godt, utholdende og kreativt nytt Blogg-År !

Med bank i bordet, mener jeg selvsagt at jeg er redd for at også denne lille skal gå ad undas.

Sveriges bokbloggere

"Av Sveriges över 9 miljoner invånare bokbloggar sisådär 0,0033 procent."

Jeg tenker nok at du ble imponert nå.
Sitatet er hentet fra siste nummer av det svenske litteraturmagasinet Vi Läser.
En viss innflytelse på folks lesevaner har kanskje disse svenske bokbloggerne, men det er jo ikke lett å måle. Noen maktfaktor i bokbransjen utgjør de neppe. Kanskje bokbloggerne fungerer som jungeltrommer?

HER finner du lenker til noen svenske bokbloggere som blir presentert i dette flotte bokbladet. Når du først titter inn der, så er det samtidig en smal sak å bli bedre kjent med Vi Läsers hjemmeside. Vi har god grunn til å misunne svenskene dette utmerkede magasinet for bokelskere!
(Dét var dagens gratis-reklame!)

Meningsmålingen

I en ukes tid har jeg hatt en meningsmåling her på bloggen. Jeg stilte spørsmålet Hvor mye tid bruker du på egen og andres blogg?

22 sjeler tok seg tid til å svare.

14 stk (63%) bruker 1-3 timer hver dag på blogging. 7 stk (31%) bruker under en time. Og en enslig sjel (4%) bruker 3-5 timer. Ingen bruker mer enn 5 timer daglig på egen og andres blogg.

Mange har skrevet at bloggen er en tidstyv. Det kan den være. Men jeg syns allikevel at det er en meningsfull bruk av tiden. Jeg lærer noe stadig vekk av andres blogger, og er mer oppdatert på emnet litteratur enn på lenge.

Men jeg har tenkt å skjerpe meg. Benytte tiden mer effektivt og ikke bruke mer enn halvannen time daglig på "egen og andres blogg".

# 500

Dipsolitteraten feirer idag et aldri så lite jubileum. Ikke så lite, forresten. Dette er nemlig mitt innlegg nr. 500 på bloggen.

Hurra! Bra jobba! Stående ovasjoner for meg!

Og hvis du spør meg hvordan denne tiden med blogging har vært, så svarer jeg med Raymond Carver:
Gravy! Pure gravy!
(Men Mr Carver hadde ikke min blogg i tankene da han utbrøt dette. Snarere tvertimot. Han beskrev hvordan livet hadde artet seg uten alkohol.)

Bare en kjølig, liten hilsen...

Jeg skulle ha blogget om Proust, Strindberg, Jan Myrdal og Olof Lagercrantz...
Men hvem bryr seg om de gamle gubbene i denne varmen! Ikke jeg, ihvertfall. Jeg blir doven, dorsk og direkte dum når det er over 30 grader. Ikke kan jeg skrive, heller. Det blir bare "jeg, jeg, jeg" selv i dette lille innlegget.
"Jeg" har gjennom et halvt år forbannet den norske vinter'n, så jeg burde ha blitt skutt om jeg våger å beklage meg over varmen! Føler meg skutt. ( Jeg klager ikke, jeg klager ikke på sommer'n!)

Muligheten til å ta en dukkert er bare noen hundre meter unna. Allikevel blir jeg sittende her, - for jeg er ingen strandløve. Knapt nok en skinnfell. Bare en patetisk og pysete blogger som har mistet all kreativitet.

Men herregud, det må da også være andre som lider ørlite grann i denne heten? Derfor illustrasjonen av isfjellet. Vi tar en titt på bildet, og kuler'n litt.

Jeg kaster fillene og går ut på balkongen, der jeg håper det står en kulie som kan vifte meg med store palmeblader.

Trenert svar til en medblogger

Sjeldnere enn sorte svaner oppfordret meg i mars måned, til å svare på følgende innlegg:

Av ren nysgjerrighet stilles noen spørsmål til de galopperende lesehester, snokende bokormer og spretne litteraturlopper der ute, i denne vår virtuelle verden, og skulle De være så elskverdig å besvare samtlige av dem – ja, da er De sannelig med i trekningen av to tenner! De intetsigende spørsmål lyder som følger:

1. Hvilken bok skulle du ønske du hadde skrevet?
2. Hvis man kan strekke det så langt, hvilken roman (hvis noen) har endret ditt liv
eller din verdensforståelse?
3. Hvilken bok er den mest oppskrytte du noensinne har lest?
4. Har du en fast leseplass?
5. Bortsett fra norsk, hvilke andre språk leser du?
6. Faller du spesielt for én type litteratur?
7. Var litteraturen bedre før?
8. Låner du bøker fremfor å kjøpe?
9. Hvor mange bøker består din høyt skattede samling av?
10.Jeg har en svakhet for programmer som ”The Big Debate” og ”Hard Talk”. Ja, til og med ”Skavlan” kan fenge. Fascinasjonen for slike programmer ligger i konseptets tidløse, geniale og enkle idé: Å samle mennesker med ulike bakgrunner, forskjellige oppfatninger, livssyn og gudene vet hva, til å debattere og synse fritt. Nå ønsker jeg fremlegg til spennende personligheter tiltenkt en rundebordskonferanse av høyst hypotetisk art: Hvis du kunne samle fem forfattere fra hele den litterære historien -
hvor du fungerer som ordstyrer - hvilke penneknekter ville du ha valgt. Og hvorfor?

På forhånd takk.

Krevende, - men her er omsider mine svar:

1. Flere, men for å velge én; "Parfymen" skulle jeg gjerne ha skrevet. Etter å ha lagt siste hånd på det manuset ville jeg ha hvilt på mine laurbær, med god samvittighet. Bedre kan det ikke gjøres.
2. Bøker er viktige for meg, men det er ingen enkelt roman som har endret mitt liv. Allikevel tror jeg at det å lese skjønnlitteratur gjør oss litt mer tolerante, - og litt mindre skråsikre.
3. Uten tvil "Da Vinci-koden". Romanen funker jo veldig godt som såkalt pageturner, pga sin snedige sammenblanding av fakta & fiksjon. Men den utbredelse, den oppmerksomhet og de astronomiske salgstall den har oppnådd, synes jeg ikke den har fortjent. Simpelthen fordi boka ikke er særlig velskrevet.
4. Ja, jeg leser helst halvt liggende på sofaen.
5. På gymnaset lærte jeg i sin tid engelsk, tysk, fransk - og nynorsk. Svensk og dansk inntas også uten problemer. Men jeg har mest glede av å lese norsk bokmål og riksmål.
6. Ja, god litteratur. Når det gjelder sjangre, er jeg altetende.
7. Neppe. Det kan kanskje virke sånn, men det tror jeg skyldes etterpåklokskap.
8. Jeg låner mye, mye mer enn jeg kjøper. Men heretter skal jeg bli flinkere til å oppsøke loppemarked og bruktbokhandlere.
9. Det varierer. P.t. har jeg omtrent 800 bøker. Målet er å få en samling der hver bok er av en slik subjektivt høy kvalitet, at jeg kan lese den flere ganger.
10. Dette forutsetter jo penneknekter som kan snakke for seg. De færreste forfattere er verbalt morsomme. Men et panel bestående av Jens Bjørneboe, Odd Eidem, André Bjerke, Nils Kjær og Sven Elvestad tror jeg hadde blitt stor underholdning. Helst med vin på bordet.
Skal vi bevege oss ut av andedammen, ønsker jeg meg Graham Greene, George Bernhard Shaw, Oscar Wilde, Arthur Schopenhauer og August Strindberg. Gudbedre, det ville ha blitt litt av et talkshow!

Det var det. Hva ville Sjeldnere enn sorte svaner selv ha svart?
Hvis det er noen av mine lesere som ikke har sett disse spørsmålene før, så ville det ha vært hyggelig om dere tok dere tid til å besvare dem!