Her sitter jeg en fredelig romjulskveld og funderer på min nye blogg. Og vet igrunn ikke om mine innlegg havner ute på nettet eller om jeg taler for døve ører i cyberspace et sted! Barndomssykdommene er ihvertfall åpenbare; jeg skjønner lite av det jeg trodde skulle være enkelt: publiseringen, layouten, linkene, illustrasjoner, med masse mer. Men nei, dette var ikke så greit..!
Tanken bak bloggen var klar. Jeg ville dele leseopplevelser med andre, uten å virke belærende. For noen "ånds-snobb" er man tross alt ikke. Men bøker har bestandig vært viktig for meg. En gang i unge år var Hardyguttene og Gyldendals Gode Guttebøker min favorittlektyre. Senere ble det en salig blanding av navn som Johan Borgen, Jens Bjørneboe, Ian Fleming, Dostojevski, Kafka, Poe, Graham Greene, Hamsun, MacLean, Dickens, Solstad, Sandemose og Stephen King. Altetende! I begynnelsen leste jeg totalt ukritisk. Så kom en periode da jeg var
genial. Det gikk dessverre/heldigvis fort over!
Poenget er at jeg har lest en uhorvelig mengde bøker. Og hatt glede av det. En litteraturhistoriker kan ha lest mer og langt mer strukturert. Men han kan stort sett bare
pensum. Akademikeren har også som regel mistet lesegleden underveis. I bytte fikk han fagtermer og -ismer! Jeg vil ikke bytte med ham for alt i verden.
Jeg vil anbefale hvem som helst å lese. Og les hva som helst! Ikke la andre fortelle deg hva du bør like; hva som er såkalt god eller dårlig litteratur.
