Hva leser du nå ?

Selv leser jeg litt i Lars Keplers siste. Litt om Edvard Munchs tid i Kragerø. Litt i Agoras tema-nummer om Susan Sontag. Og er snart ferdig med Marsfioler av Philip Kerr.

Men hva leser du ?
Jørn og Line, Henning og Spectatia, med flere... hvor er dere !?

Ett kjøp og ett lån.

Lånt: "Kult - outsiders och särlingar i litteraturen" av Tomas Lidbeck.
Jeg falt for den tittelen og det spennende temaet, men ble litt skuffet, for dette er blitt behandlet på langt spenstigere vis tidligere. (F eks i Barleby & Co.) Lidbeck tar først for seg litteraturhistoren med vekt på alternativ- og undergroundlitteraturen. Han har også valgt ut 25 forfattere som har fått etiketten "kult-forfattere": Paul Auster (!), Bukowski, Celine, Ginsberg, Kerouac, Perec, Plath, Thompson, Wolfe, m fl. Jeg må dessverre innrømme at jeg visste det meste fra før om de portretterte.

Kjøpt: "The Books in my Life" av Henry Miller.
Hvor ble det av Henry Miller i alt mylderet ? Er han glemt som en fordums pornograf ? Merkelig, men i mine fire år som bokblogger har jeg til gode å se innlegg hos bloggerne om han. Ingvar Ambjørnsen sa en gang i et intervju at han hadde vært veldig opptatt av Miller i ungdommen. Han kunne ikke forstå hvorfor! Idag så han på ham som bare "enda en dum amerikaner i Paris". Men "dum" var han neppe, og en storleser var han hele livet. Og min erfaring er at det er de skjønnlitterære forfatterne som skriver best om bøker. (Ikke litteraturviterne!) Sandemose, Bjørneboe, Borgen og Per Petterson har alle skrevet glitrende godt om bøker de vil at også du og jeg skal lese. Deres leserglede er smittende.
HER er de 100 bøkene som har påvirket Henry Miller mest.

Lesestatus

Hvis du spør meg om hva jeg leser for tiden, så svarer jeg: "Nja... jo...du skjønner det at jeg begynte på den... og så var det den... men da vet du... da !"
Jeg er for tiden en "vims": hopper fra den ene boka til den andre. Påbegynner, men avslutter ikke. Rastløst, uten riktig å vite hva jeg leter etter.
Jeg vet hva jeg ikke ønsker å lese. Nemlig "Ulysses" av James Joyce. Det var nærmest et nyttårsløfte å endelig lese den verdensberømte romanen. Men jeg innser nå at det ikke er mulig. Den gir meg ingen verdens ting! Jo, kanskje den gir meg mavesår. For makan!
Jeg vet at det er flere som har påbegynt den romanen enn de som har kommet i mål. Men det er egentlig en mager trøst for meg. For man har da dannelse for pokker! Man er da "danna" !
Nei, man er tydeligvis ikke det.
Jeg erkjenner for gud vet hvilken gang at pliktlesning bare er av det onde. Jeg har lenge visst at romaner som pensum kan være en prøvelse. Men da er det en eksamen som er gulroten. Nå har jeg for første gang også erfart at den selvbestemte pliktlesningen kan være en forbannelse.
Jeg sier ikke at jeg aldri kommer til å lese Ulysses. En skal aldri si aldri. Snarere tvertimot. Jeg sier heller at hvis jeg var innesnødd i en hytte langt inni ødemarken en treukers tid, uten radio, TV og Internett, og det var den eneste boka som var å oppdrive, så ville jeg muligens lese den ut. Muligens.
Jeg kyler ikke boka i veggen; ei heller oppfordrer jeg til bokbål. Neida. Jeg er meget behersket, og stolt av min selvkontroll, når jeg setter Joyce pent tilbake på plassen sin i hylla.
Samtidig er det det som en tung bør faller fra mine skuldre. Jeg kan igjen trekke frisk pust. Jeg kan igjen gå på jakt etter den gode gamle følelsen av leselykke.
Jeg må ærlig innrømme at jeg er vettskremt av tanken på å miste lesegleden. Men hysj! Ikke la oss si sånt høyt. Syv-ni-tretten. Bank i bordet!.

Sensommer?

Skal vi være enige om at sommer'n er over? Legger vi godviljen til, kan vi kanskje kalle det sensommer idet vi skriver den 1. september. Men akk, det er kjølig i luften og det høljer ned annenhver dag, cats & dogs, ihvertfall her jeg bor.
Men vi hadde da noen fine dager i sommer, hadde vi ikke? Og hva leste vi ?
Fortell meg nå hvilken bok det var du valgte som sommer-lektyre, og som var så bra at du anbefaler oss å lese den !
Jeg har allerede anbefalt 'Døde hvite menn' av Johan Hakelius, og det er den jeg vil huske som årets gode sommer-bok.
Hva anbefaler du ?

  

Hva leser DU nå ?

Det er igjen på tide å stille det spørsmålet.
Selv leser jeg - som du kan se av høyre sideelement - en gammel & god bok av Tor Åge Bringsværd og en roman/biografi om Bellmann av Ernst Brunner. Den siste er nettopp påbegynt, men den lover godt. I tillegg leser jeg Jeeves-noveller av Wodehouse på sengen.
Men altså: Hva leser du ?

Sommerferie ?

Jeg spør i år som ifjor: Hvor skal du tilbringe sommerferien ? Og hvilke bøker tar du med deg ?


Eller... hvis du ikke har sommerferie (sånn som Tehme Melck): Hva blir din sommerlektyre ?

Hva leser DU for tiden ?

(Da jeg stilte dere dette spørsmålet i mai ifjor, fikk jeg 26 kommentarer. Denne gang har jeg, så langt, fått livstegn fra 4 ! Begynner mine 'følgere' å svikte meg ? Eller er svaret at dere ikke leser noe for tiden ?)

Jeg leser Malcolm Lowrys Under vulkanen. Har lånt den på biblioteket, og fått lånetiden forlenget flere ganger. Jeg har lest romanen før, en gang i min ungdom, og kan ikke huske at det var så vanskelig å komme igjennom den. Kanskje jeg var smartere før ? Merkelig å møte seg sjæl i døra på den måten.
Dessuten leser jeg Gert Nygårdshaugs roman Mengele Zoo, fordi jeg skal skrive en artikkel om den.
Når det er gjort, tenkte jeg enten å ta fatt på Thomas Pynchons Iboende brist, eller en av de tynne romanene til Dostojevskij; Spilleren eller Dobbeltgjengeren.
Egon Friedells kulturhistorie er jo også kommet i hus, så det blir nok en liten dæsj Friedell hver kveld nå fremover.

Jeg spør slik jeg har spurt flere ganger her med ujevne mellomrom:
Og hva med deg? Hva leser du for tiden ?

Bøker om å lese og å skrive

Dette innlegget er et "oppsamlingsheat". Både andre bloggere og undertegnede har skrevet om de fleste av disse bøkene tidligere.

Mario Vargas Llosa: "Brev til en ung forfatter" (GNF, 2009)
Kunnskapsrikt om litteratur og forfatteri av årets Nobelprisvinner.

John Irving: "Den oppdiktede venninnen" (GNF, 2009)
Noe skuffende. Handler vel så mye om bryting som bøker. Mest for spesielt interesserte Irving-fans.

Jan M. Claussen: "Kunsten å lese" (Bokvennen Forlag, 2007)
Sindig og erfarent av stifteren av litteraturtidsskriftet 'Bokvennen'. 

Anne Fadiman: "Lyden av leselykke" (GNF, 1999)
Fadiman er forlagsredaktør og kulturskribent. Skriver intelligent om sitt forhold til bøker.

Fredrik Wandrup: "Litteratur - 333 boktips fra Fredrik Wandrup" (Versal Forlag, 2008)
Den kjente Dagbla'-journalisten skriver godt om et langt liv i bøkenes verden.

Stephen King: "Om å skrive - forfatteren og håndverket" (Aschehoug, 2000) 
Forbilledlig og ærlig.

Göran Hägg: "Nya författarskolan" (Månpocket Fakta, 2005)
Mange gode råd for en vordende debutant.

Per Petterson: "Månen over Porten" (Oktober Forlag, 2007)
Personlig, usnobbete og underholdende av vår internasjonalt mest kjente forfatter.

Ray Bradbury: "Zen in the Art of Writing" (1994)
Veldig amerikansk! Men dette er en smittende glad bok som fokuserer på lykken ved å ha valgt forfatterskapet som yrke. Ingen syting om hvor ensomt det kan være. Befriende enkelt og profesjonellt.

Olof Lagercrantz: "Om kunsten å lese og skrive" (Bokvennen forlag, 2000)
En heftet, tynn liten flis av en bok, - men gull verdt! Klinkende klar og min personlige favoritt!




  

 




 

Wandrup om Lagercrantz

"I sin bok Om konsten att läsa och skriva (1985), belyser Olof Lagercrantz i enkle, gode setninger litteraturens fortryllelse fra de forskjelligste vinkler. Lagercrantz var opprinnelig poet, men begynte å skrive bøker om diktverk som fascinerte ham - om forfattere som Dante, August Strindberg, Stig Dagermann, Nelly Sachs, Joseph Conrad, Marcel Proust, James Joyce og Gunnar Ekelöf. Han gjorde bøker om lesning til en egen sjanger. I stedet for å lese 30 bøker leste han den samme boka 30 ganger. Og hver gang oppdaget han noe nytt. Det er ikke bare å skrive bøker som kan være en skapende virksomhet. Å lese kan også være en kunst. Lesningen ble en form for meditasjon, en utrettelig jakt på innsikt og atter innsikt."

Fredrik Wandrup: "Wandrups valg - 333 boktips" (2008)

Uten bedøvelse

Føler meg dum og daff og doven. Og ikke bare det; jeg vet ikke riktig hva jeg skal blogge om, heller. Det kan jo skyldes at jeg har vært hos tannlegen og at det er just nuh bedøvelsen er iferd med å gi seg. Man kan bli mannevond av mindre. Men innerst inne vet jeg at det ikke er tannlegens skyld. (For foreløbig er jeg lykkelig uvitende om hva regningen kommer til å lyde på.)  Jeg har sant å si vært sånn i hele dag; i et jævli humør.
Bare for å gjøre vondt verre, blar jeg i Magnus Ullelands oversettelse av Dantes Den guddommelege komedie. Det er ikke hva synderne må gjennomlide av pinsler til evig tid, som opprører meg mest. Det er språket! Nei, forresten... det er ikke bare språket, men kanskje mest at professor Ulleland skal ha imøtegått kritikken om at han skrev et vanskelig tilgjengelig nynorsk med "alle ordene han har brukt kan finnes i norsk riksmålsordbok."  Sitatet er hentet fra norsk Wikipedia, så en får kanskje ta det med en klype salt?
Jeg slår opp på en tilfeldig valgt side. Ikke fortell meg at du finner følgende gloser i Riksmålsordboken:

"Å, Simon Magus, usle fylgjesveinar,
for Guds saker, som berre burde giftast
med det gode, har de i dykkar grådigskap
for gull og sylv gjort til ei handelsvare:
no lyt eg blåse i trompet for dykk,
fordi de heldt til i den tredje gøymsla."

Jeg gidder ikke å sjekke det engang!

Jeg har lånt Trond Berg Eriksens "Reisen gjennom helvete" og Olof Lagercrantz' "Fra Helvetet til Paradiset" på biblioteket. De skal få lov til å være mine veiledere.
Og jeg har bestilt (til odel og eie) Ole Meyers danske oversettelse av Dantes Komedie. Når den er vel i hus, så havner Ullelands bok på bålet! Nei, det er sant, jeg brenner jo ikke bøker!
Da havner Ullelands bok i boden. Sånn var det.
Hvis jeg heller ikke da klarer å komme meg igjennom den klassikeren, så skal jeg ikke skylde på hverken tannlegen, Ulleland eller fandens oldemor, - da er det bare min egen feil!
(Og kanskje Dantes... ?)
           

Dagens sitat

"Om kvelden spiste vi middag på Cricketers, en liten pub som lå omtrent tvers over gaten fra et antikvariat, hvor jeg så en komplett utgave av Thackeray som var til salgs for en meget rimelig pris. Jeg tenkte den ville ta seg godt ut i bokhyllen hjemme, under min fars utgave av Waverly-romanene. Imorgen kunne jeg kanskje gå tilbake og kjøpe den. Tanken gav meg en følelse av å ha noe felles med far, og det varmet meg om hjertet. Jeg ville også begynne med Bind I og fortsette helt til slutt, og når jeg var ferdig med siste bind, var tiden inne til å begynne forfra igjen. For mange bøker av for mange forfattere kan skape forvirring, omtrent som for mange skjorter og dresser. Jeg foretrekker så liten variasjon som mulig i klesveien."
Graham Greene: Tante Augusta (1969)

Dette gamle foto'et

har jeg lett etter en stund. Har du sett det en gang, glemmer du det ikke så lett.
Det viser et sønderbombet bibliotek i London, 1940 - et offer for Hitlers intense Blitz-krieg. Tre menn i hatt og frakk synes å ha tlpasset seg forholdene med fatning.
For meg er det et fantastisk bilde som inngir håp. Boken er død, - lenge leve boken!

Dagens leserapport

Kjøpte tre bøker på biblioteket idag, til 10 kr stk:

Knivseggen av Somerset Maugham
Ny Jord av Ivan Turgenjev
Ikke et ord  av Harlan Corben

Dessuten tittet jeg i hylla for nyheter og grafset med meg Min venn Stieg Larsson av Kurdo Baksi. Jeg er litt nysgjerrig på mannnen bak Sveriges største romansuksess. Stieg Larsson skrev Millenium-trilogien som en pensjonsforsikring. Men, som vi alle vet, hverken han eller samboeren fikk noen glede av at bøkene ble internasjonale bestselgere.
Og selv om jeg i utgangspunktet er skeptisk til biografier av typen "Min venn...", så er boka på overkommelige 150 sider, sikkert lettlest og derfor velegnet som lektyre i solveggen. (Ja, akkurat nå har vi sol.)

Sommerlektyre

Guardian har flere gode tips om hva du bør lese i sommerferien. Bare se HER.

Selv har jeg såvidt påbegynt en thriller av Jeffery Deaver som heter Det tolvte kortet. Det var Lines entuasiastiske bloggpost om Deaver som minnet meg på ham. Tidligere har jeg bare lest Knokkelsamleren (1998) av denne forfatteren, og jeg mener å huske at den var både spennende og intelligent snekret sammen. Den ble forøvrig filmatisert med Denzel Washington og Angelina Jolie i hovedrollene.
Helten, den briljante åstedsgranskeren Lincolm Rhyme, er så sterkt handicapet at han ikke lenger selv kan oppsøke noe "åsted". Han er avhengig av at partneren Amelia Sachs er hans øyne og ører ute i felten. Og det må jo sies å være en original vri.

I tillegg leser jeg om igjen bøker av og om Hans Jæger, og er glad for at vi lever i et friere samfunn enn han gjorde. Det er på alle måter høyere under taket i våre dager. Riktignok kalles 1880-årene for "Gullalderen" i norsk litteratur, men det er også blitt kalt "Den sibirske perioden" i norsk åndsliv. Og det var kaldt, trangt og jævli, - men like fullt en fascinerende tid å lese om.

"Kiosklitteratur"

Lenge trodde jeg at det var Margit Sandemo som var "kiosklitteraturens dronning". Men så hadde vi jo den fryktelig lange debatten om hvorvidt Frid Ingulstad skulle få lov til å bli medlem av Den Norske Forfatterforening eller ei, - og da forsto jeg at det måtte være henne. Men, neida... feil igjen.
Det er ikke alltid så lett for en stakkar å følge med.
I Aftenposten idag leser jeg et intervju med en dame ved navn Trine Angelsen. Jeg bekjenner herved at jeg aldri har hørt om henne før. Men det burde jeg selvsagt ha gjort, for Trine Angelsen er en norsk forfatterinne som debuterte med romanen Stormkast i 2002, og som siden dengang har utgitt hele 65 bøker. Så hvis produktiviteten skal legges til grunn, bør vel hun ligge godt an til en dronning-tittel?

I intervjuet leser jeg at hun ble refusert 35 ganger og at hun "skrev om manuset like mange ganger." Duverden, tenker jeg. Manuset. Vi snakker altså om samme manus hele tiden.
Hun må ha hatt klokkertro på roman-idéen sin. Ikke et øyeblikk vurderer hun å skrive noe helt annet. De er ikke alltid så snille disse forlagsfolkene hun treffer, heller. Skal vi tro Aftenposten, var det "en konsulent" som sa rett ut til henne:

"Gå hjem og les noen bøker først, så skjønner du kanskje hvordan en bok skal skrives."

Og det var ikke pent sagt. Riktig lumpent, var det.
Det er jo ikke helt vanlig at vordende (refuserte) romanforfattere får møte en forlagskonsulent. Nå skjønner vi at det er til det beste for begge parter.
Men det endte godt. En hyggelig sjel i Damm forlag rådet henne til å skrive en serie isteden.
Og da løsnet det.
Jeg må innrømme at jeg ikke umiddelbart fattet logikken i dette. Altså at roman-utkastet i sin opprinnelige form kunne de ikke anta, men en serie, derimot...
Til slutt sier journalisten: "Mange mener det går ut over kvaliteten når man skriver så mange bøker?"
Og det er jo en naturlig tanke. Til dette svarer Angelsen:

"Det er vel ikke alt som kommer mellom stive permer som er like bra heller. Jeg tenker at når jeg har solgt 4,5 millioner bøker, så kan det ikke være så ille."

Nei, det er ikke ille.
Det som er ille, er at jeg aldri har hørt om dama før. 4,5 millioner. Åsså jeg da gitt, som trodde jeg hadde litt peiling på den norske samtidslitteraturen.

Sommerferie ?

Idag spør jeg: Hvor skal du tilbringe sommerferien ? Og hvilke bøker tar du med deg ?

Hva leser DU for tiden ?

(Har fått mange gode kommentarer på dette innlegget, men mangler livstegn fra Spectatia, Aroundbooks, Cyno Grassator, Sjeldnere enn, Thomas ... og noen til. Blitt kravstor nå.)

Med ujevne mellomrom har jeg stilt nettopp dét spørsmålet: Hva leser dere nå ?

Selv har jeg lest omigjen Bartleby & Co av Enrique Vila-Matas. Den syns jeg alle bokbloggere bør lese. Men jeg kan ikke ha lest den så grundig første gang, for det var fortsatt mye å glede seg over ved annen gangs gjennomlesning.

Jeg har også plukket frem Ketil Bjørnstads Jæger - en rekonstruksjon påny. Det er en murstein på drøye 750 sider. Kanskje det er en bok for spesielt interesserte, kanskje den har alllmen interesse, jeg vet ikke. Det er nesten ti år siden jeg leste den sist, og det føles naturlig å hente den frem nå som det er 100 år siden Jæger døde.
Uansett kan den anbefales som Bjørnstads beste.

Idag har vi hatt strålende solskinn, og jeg leste Graham Greene's Noe av et liv  på balkongen. (Flukt er annen del av selvbiografien.) Greene skriver lekende lett om sine første 27 år. Om opp- og nedturer, selvmordstanker, russisk rullett, valgets kvaler stilt overfor en trygg fremtid som manuskriptleser i Times eller en usikker fremtid som forfatter. Suksessen kom ikke rekende på en fjøl for Graham Greene. Det er allikevel ingen dyster bok, - snarere tørrvittig og erkebritisk. Anbefales.

Så var det deg, da? 

Bokåret 2009 - en slags vareopptelling

Det er kanskje i tidligste laget, men jeg tar det nå, - en oppsummering av hva jeg har lest i 2009 og hva jeg kan anbefale.
Jeg må først si at dette har ikke vært et så veldig godt bokår for meg. Har i grunn ikke vært noe å rope hurra for, sånn personlig.
Etter å ha fått angina i februar, med innleggelse og utblokkiing av årer, så infarkt i november og ambulanse; da ser man litt annerledes på både sin tilmålte tid og litteraturen! Men glem det! Jeg akter å bli her en stund til!

Riktignok har jeg fulgt med på samtidslitteraturen langt mer enn før, og det er takket være andre bokbloggere, men det er kanskje det første året jeg har opplevd å påbegynne flere bøker enn jeg har fullført.
Det kan skyldes så mangt. En viss litterær matleihet, en rastløshet som er i tiden, og som kanskje endelig har smittet over på meg. Eller at jeg ikke lenger har den samme begeistring for bøkene som før. Er dessverre blitt mer kritisk med årene, og det er som det skal være, men det er allikevel med en viss følelse av tap når jeg konstaterer at den lesegleden jeg ustanselig følte før, det føles som sjeldne lykketreff nå.

Men noen lykketreff har det vært:

Tore Rems biografi om Jens Bjørneboe: Sin egen herre. Det er en imponerende kraftprestasjon av Tore Rem, dette, og kan knapt gjøres bedre. Jeg synes den negative kritikken har vært smålig, og den såkalte antroposofiske debatten i kjølvannet av biografien har bare bekreftet at Norge er en andedam.
Jeg ser fram til å lese bind 2, som utkommer høsten 2010.

Alain de Botton. Jeg har slitt med Marcel Prousts På sporet av den tapte tid. Lest første bind og litt her og der i de andre bindene. Det var meningen jeg skulle lese litt Proust hver dag i 2009, og det skar seg. Det ble rett og slett kjedelig til tider. Språklig mesterskap er tydeligvis ikke nok, denne leseren trenger også handling. Men det er kanskje ikke min type litteratur, uansett hvor mye dikteren er kanonisert. Jeg vet ikke, - han har sin plass i hylla og skal selvfølgelig få flere sjanser.
Men en som overrasket med Hvordan Proust kan forandre ditt liv, var altså Alain de Botton. Med anekdoter og gjennomtenkte digresjoner er dette en klok bok om både Prousts liv og tid, og vår egen. Popularisering, javisst, - men forbasket dyktig gjort.

Enrique Vila-Matas. Et helt nytt bekjentskap av året, takket være lille Solum Forlag som absolutt fortjener et innlegg etterhvert. Vila-Matas har funnet en nisje om sære, rare skjebner i den litterære verdenshistorien. Med bøkene Bartlebye & Co (forøvrig nevnt som en av 1001 bøker du må lese før du dør) og Kortfattet innføring i den bærbare litteraturen har han gitt meg direkte leselykke.

Tomas Espedal. Stadig mere omtalt samtidsforfatter. En forfatter der det personlige og private har almenn interesse. Å lese ham er som å lese brev fra en gammel venn, syns jeg. Det hele virker så enkelt og lettfattelig, at du bør lese hans tynne bøker to ganger. På rappen. Det er ikke enkelt å skrive en roman. Ikke enkelt å finne sin egen stemme. Men Espedal klarer det på en slik måte at du er med hele veien. Og det virker så enkelt og greit, at jeg tror han har skåret ned en masse! Stryk, kutt og begynn på nytt, - jeg tipper det er Espedals metode. Resultatet blir ihvertfall veldig godt. Jeg anbefaler deg å lese Gå! Og hvis du likte den, så leser du nok også den han er aktuell med; Imot kunsten.(Det er en av bøkene jeg skal lese på nyåret.)

Karl Ove Knausgård. En mann man ikke kommer utenom. Han skriver usedvanlig godt. Men jeg har følelsen av at han har fått for frie tøyler av forlaget. Hvor er forlagsredaktøren? Ja, det lurer jeg på. Er det slik at Oktober Forlag er så glad for å ha ham i stallen at de lar ham gjøre som han vil?! Min-Kamp-prosjektet er ikke unikt som skjønnlitterært prosjekt. Det bare virker sånn. "Skriv ditt liv" er et over 100 år gammelt bud hos Hans Jægers bohem.
Men Knausgård skriver bedre enn Jæger. Han leker med språket, han manipulerer deg som leser på en sånn måte at ihvertfall jeg tenker på Hamsuns "fortellerteknikk". Jeg tror forresten ikke det er snakk om teknikk her. Ikke bare. Men et talent utenom det vanlige; blod, hjerte og hjerne, fortellerglede og levd liv! Føyer du til nakne nerver, så begynner du å nærme deg Knausgårds forfatterskap.
Min helt personlige mening, er at hvis Knausgård ikke var så utålmodig: dvs. skrive Min Kamp i seks deler, men skrevet den i én roman på ca 500 sider, så ville vi ha fått en moderne internasjonal klassiker. Det er lenge siden Norge har hatt en verdig Nobelpriskandidat i litteratur. Skandinavia også. Men Knausgård tror jeg er vår mann, sånn sett. Måtte han skrive og leve lenge!

Selvfølgelig har jeg lest mye annet i 2009. Jeg leser jo hver dag. Men veldig mye har vært tidtrøyte, - som bagateller å regne. Jeg vil ikke regne opp bagatellene, men nøyer meg med de jeg har nevnt.
Men jeg anbefaler dem! Insisterer, faktisk!

"Du er ikke sann"

Jeg har funnet ut at jeg bruker cirka 6 timer på en 300-siders roman. I dette tilfelle Halfdan W Freihows Du er ikke sann. Jeg har kommet frem til det ved enkel hoderegning, og ikke ved å lese den i normalt tempo. De første 70 sidene leste jeg på vanlig vis, - resten skumleste jeg, siden boka var meg totalt likegyldig.
Språket er tungt og oppstyltet. Handlingen syltynn. Persontegningene er sjablonger. Og fremdriften er påfallende treg. Nei, denne kan jeg ikke anbefale. Flere ganger tenkte jeg; Holder han oss for narr?!
Freihow er tidligere Morgenbladet-journalist, litteraturkritiker, forlagsmann og forfatter. Han skulle altså ha de beste forutsetninger for å skrive en god satire om norsk forlagsvirksomhet. Men dette er skivebom. Styr unna!

En bok pr. dag (2)

Hvis jeg ikke har misforstått, så avslutter Nina Sankovitch sitt "prosjekt" den 28. oktober. (Eller 29.?) Og det er jo ikke lenge til. Da har hun lest én bok pr. dag hver dag i ett år.
Jeg har lagt hennes blogg i blogglisten til høyre. Du finner den under vignetten Read All Day. Er litt spent på hennes reaksjon når leseåret nå snart er omme. Er hun nå lei av alt som har med bøker å gjøre? Er hun glad det er over? Setter hun seg pladask i TV-stolen og blir værende der? Ringer hun rundt til venner og bekjente som hun har forsømt iløpet av året? Slår hun ut håret, arrangerer fest; setter gebisset i veggen og hæla i taket? Eller fortsetter hun å lese, men i et mer bedagelig tempo. Jeg skal følge med.
Imorgen har jeg tenkt å vie det meste av dagen til å lese. Nærmere bestemt Halfdan W Freihows Du er ikke sann. For første gang i mitt liv vil jeg se hvor lang tid jeg bruker på en middels lang roman. Boka er på 311 sider. Altså litt lenger enn bøkene til Sankovitch. Hun har, med noen unntak, holdt seg til bøker på 250 til 300 sider.
Jeg leser hverken spesielt fort eller langsomt. Men har ikke tenkt å sette opp tempo. Da blir det skumlesning, og det er veldig lite tilfredsstillende.
Uansett, hvis jeg leser ut hele boka iløpet av morgendagen, får jeg kanskje en følelse av hva Sankovitch har utsatt seg selv for dette året. Hver dag.