En vellykket forfatters hjem

Dette er visst bare ett av denne meget suksessrike forfatterens hus. Vet du hvem ?

James Ellroy

Thrillerforfatteren James Ellroy er en mann som liker å provosere. I DETTE klippet kan du se hvordan han skremmer vannet av Babel-reporteren Johan Scheele. Enten er Ellroy spik spenna gæern, eller så er det skuespill. Ikke godt å si.

Jeg har lånt to bøker av James Ellroys bøker på biblioteket: L.A. Konfidensielt og Seks tusen kalde. Det er ikke sikkert jeg rekker å lese noen av dem før fristen er gått ut. Og det er kanskje ikke et så stort tap. L.A. Confidential har jeg - som folk flest - sett som film. Og ifølge Henning Mankell er filmen bedre enn boka.
Journalist og forfatter Herman Willis har oversatt romanen. Han skriver følgende i bokas lille forord: " - dersom jeg klarer å få bare én eneste av leserne til å legge fra seg denne typen språkbruk, så skal jeg aldri mer oversette bøker." Da tenker han på persongalleriets "uspiselige" og rasistiske vendinger.

Når det gjelder Seks tusen kalde, så er den skrevet i telegramstil. En liten smaksprøve:

"Bryllupssuiten. Knullebinge de luxe. Gullmønstret tapet. Amoriner. Rosa tepper og stoler. Et sengeteppe av juksepels - babyrumperosa. Barb sov. Pete så på henne. Beina beveget seg. Hun sparket. Hun rotet til sengetøyet. Barbara Jane Lindscott Jahelka Bondurant. Han fikk henne tidlig med seg på rommet. Han forseglet suiten. Han stengte nyhetene ute. Hun vil våkne. Hun vil få høre det. Hun vil vite."

Og dette utdraget er representativt for  boka, som er på hele 766 sider. Her er kommaer og bisetninger en sjeldenhet.
Da tror jeg ett av to vil skje. Enten avfeier du dette eksperimentet som en bløff, som har lite eller ingenting med skjønnlitteratur å gjøre. (Over syv hundre sider i telegramstil, er da også en drøy munnfull.)
Eller du blir hekta på den stakkato rytmen  i Ellroys beksvarte bilde av 60-tallets USA. Uansett så må man si at stil og innhold kler hverandre. Begge deler er like rå og stygge.

Faktotum av Bukowski

Henry Chinaski er Charles Bukowskis alter ego i den selvbiografiske romanen Factotum (1975). (Den kom på norsk i Kyrre Andreassens oversettelse ifjor.) Handlingen er lagt til Los Angeles i slutten av 40- og begynnelsen av 50-tallet. Chinaski går fra den ene møkkajobben til den andre gjennom hele boka. På fritiden drikker han, sjekker tvilsomme damer, spiller på travbanen, slåss i fylla og skriver. Han får sparken fra alle jobber han har. Enten pga skoft eller fyll. Så er det videre til neste meningsløse jobb. Innimellom forsøker han halvhjertet å holde fast ved et forhold til ei dame, som er vel så alkoholisert som han selv.
Det er en trøstesløs tilværelse som skildres. Men det virker som om hovedpersonen har akseptert sin skjebne. Han mangler ambisjoner og stolthet. Han tar disse jobbene for å betale sitt nedslitte losji og for å finansiere et daglig konsum av billig vin.

Jeg misunner ikke Bukowski for hans "frie" liv, men jeg beundrer hans utholdenhet. Uansett hvor trivielt og simpelt han lever, så skriver han daglig. Uansett hvor mye han drikker, så skriver han. Uansett hvor ofte han refuseres; "Hank" fortsetter å skrive. Dét står det respekt av.

Boka er lettlest og tidvis desperat morsom. Hvis den ikke hadde humor, hadde jeg ikke orket å lese den.

Boka er også blitt til en halvgod film, med Matt Dillon som Chinaski.

PS. Hvis noen vet hvor jeg kan få tak i en annen Bukowski-film, hvor Ben Gazarra er en langt mer overbevisende Henry Chinaski, så vil jeg være meget takknemlig!

"En sann historie fra virkeligheten"

Det er mange ønskedrømmer i Charles Bukowskis noveller og romaner. Nydelige, blonde, vakre og unge er de; de kvinnelige journalistene eller forlagsredaktørene som ikke ønsker annet enn å hoppe til køys med Bukowskis alter ego Henry Chinaski. Ansiktet hans er vansiret av acne-arr, han er ustelt og forfylla, ølmaven henger kvapsete over beltet. Nei, vi tror ikke på det.
Det er også en annen historie vi ikke uten videre aksepterer. Ikke desto mindre er den sann.
En dag i desember 1969 ringte en John Martin , stifteren av det lille Black Sparrow forlag, Bukowski, og hadde følgende tilbud: "Vi sier det sånn, Hank, hvis du sier opp jobben i Posten så gir jeg deg ett hundre dollar i måneden for resten av livet. Selv om du ikke skriver noe mer. Om du ikke sender meg noe. Jeg vil allikevel gi deg de ett hundre i måneden, resten av livet!"
Etter å ha veid for og imot en stund, takket Hank ja. Egentlig var det ikke så mye å gruble over. Postverket var iferd med å gi ham sparken pga. ustanselig fravær.
Den første uka som fri forfatter, holdt Bukowski på å fly på veggene. Han hadde ingen tro på at han ville klare seg uten den faste lønningsslippen fra sin arbeidsgiver de siste 12 årene.
Men så setter han seg til skrivebordet hver kveld, på nøyaktig samme klokkeslett som han har pleid å gå på nattskift. I selskap med to six-packer øl og en halvflaske whisky, billige sigarer, radioen på KFAC, skriver han seg igjennom nettene.
Tre uker senere ringer han til John Martin. "Romanen er ferdig. Du kan komme
og hente den."
Det var "Post Office". Bukowskis kanskje mest populære bok.

Hva er sjansene for at en fersk forlagsmann, som attpåtil er avholdsmann og medlem av Christian Science, støtter en ukjent og alkoholisert forfatter med en fjerdedel av lønnen sin ?!