Belinda Bauers "Nysgjerrigper"

Ubehagelig bra av Belinda Bauer

Britiske Belinda Bauer fikk sitt internasjonale gjennombrudd allerede med debutromanen Blacklands. Hun er i første rekke romanforfatter, dernest – og nærmest ved en tilfeldighet – er hun krimforfatter. Nå har hennes siste krim «Rubbernecker» kommet på norsk, med den noe tamme tittelen «Nysgjerrigper».

 Patrick begynner på anatomistudiet som 18-åring, til tross for et handicap: Han lider av Aspergers syndrom, en form for autisme, som kan arte seg på flere vis. I Patricks tilfelle innebærer det at han hater berøring, unngår øyekontakt, blir gjerne innesluttet og mangler empati. Han skjønner ikke ironi, men tar alt hva folk sier bokstavelig. Ikke rart at han misforstår omverden, slik omverden misforstår ham. I tillegg synes han besatt av døden.

Det siste har nok sin forklaring i at faren hans bokstavelig talt ble revet bort fra ham, da han var liten. I det ene øyeblikket strakte faren hånden ut etter ham, i det neste var han borte. En «Hit-and-run» som aldri ble oppklart, og en ulykke som Patrick aldri helt har klart å forsone seg med.

Hans medstudenter tar sikte på legestudiet, men vår «helt» har ikke slike ambisjoner. Han vil vite hva døden er: «Det som forandrer seg mellom her og der. Mellom liv og død. Jeg kan ikke føle det; jeg vil se det. Jeg vil vite hva det er.» 

Leserne blir med inn på disseksjons-laboratoriet sammen med Patricks studenter, der likene ligger på rekke og rad. Det er ingen udelt fornøyelse for oss, kan man si, siden Bauer går ganske detaljert til verks i sine beskrivelser av hvordan de skjærer, sager og snitter seg igjennom hver bidige kroppsdel tilgjengelig. På brettet ligger de jordiske levningene etter «Objekt nr. 19», som i sin tid donerte kroppen sin til medisinsk forskning. Etterhvert som de avdekker lag for lag av objektet, avdekkes også hemmeligheter om avdøde, og Patrick begynner å mistenke at nr. 19 ble myrdet. En mistanke han burde ha holdt for seg selv, men det er umulig for han som alltid søker etter sammenheng og orden i tilværelsen. 

Parallellt med Patricks historie, følger vi tankene til en middelaldrende, komatøs pasient som sykehuspersonalet har regnet som tapt for denne verden. Han lytter til stemmene rundt seg, og panikken stiger i ham når han ønsker å våkne, men ingen muskler lystrer. Om det var ubehagelig for oss å være i disseksjonssalen, er det direkte opprørende å tenke seg hvordan denne komapasienten har det. Hjernen er klinkende klar, og han får med seg hvert ord som blir sagt både til og om ham, men han evner ikke å gi fra seg et livstegn. Tilstanden blir ikke bedre av at han tror mannen i sengen ved siden av, ble tatt av dage. Av legen! 

Patrick blir ikke trodd av noen. Hittil har man knapt nevnt Aspergers, men nå blir sykdommen brukt mot ham. Attenåringen er derimot vant til å stå alene mot verden, og hans utholdenhet og tapperhet imponerer oss.

Belinda Bauer har skrevet en original krimhistorie med et troverdig persongalleri og en høyst uvanlig hobbydetektiv. Men dette var bra, - ubehagelig bra!

---

Ikkje såå nærgåande

Erling Lægreid har truffet en uhorvelig mengde kulturpersonligheter i sin tid som programsekretær i NRK. Det er det nå blitt bok av. Lægreid synes jeg forresten er en usannsynlig radiomann, kunnskapsrik og intelligent er han sikkert, men stemmen... Så sein, så treeeg som sirup er den dvelende stemmen. Typisk NRK å sette en slik mann til å starte Ungdommens Radioavis, - den minst kule og hippe fyren de kunne finne.
Men han har altså truffet folk som Bjørneboe, Vesaas, Claes Gill, Mykle, Alan Edwall, Per Aabel, Erik Bye, Arild Nyquist, og så videre. Og så bortetter ! Han skriver et greit og lett forståelig nynorsk. Boka er i detheletatt kanskje litt for enkel og grei iblant. For dette blir mye "namnedropping". Og hvert kapittel er i snitt på to og en halv side. Slikt kan jo ikke bli annet enn øyeblikksbilder, eller snapshots, som vi sa for noen tiår siden. 
Vi blir ikke særlig bedre kjent med disse avdøde kunstnerne og forfatterne av å lese Lægreids bok, men den inneholder altså en god del korte anekdoter om dem. Ganske bagatellmessige situasjoner fra deres liv som vel egentlig kun har interesse fordi det er kjentfolk det dreier seg om. Skisser, kan jeg være med på. Men ikke særlig nærgående, nei.
Boka anbefales med visse forbehold, men den er godkjent som harmløs tidtrøyte.  
Snaue 190 sider til kroner 262,-.

Enda en anmeldelse

Morgenbladets anmeldelse av Tore Rems Bjørneboe-biografi finner du HER. Anmelderen Erik Bjerck Hagen har ganske bastante meninger: "Ingen snakker lenger om Jens Bjørneboe, og ingen leser ham" og "ingen vil bli antroposof av å lese denne biografien."

Dobbelt-anmeldelse i Aftenposten

To forfattere med omfattende innsikt i bokbransjen med underholdende, velskrevne romaner som frister til leting etter paralleller i virkeligheten. Halfdan W. Freihow: Du er ikke sann , Font Forlag og Tom Lotherington: Delt løsning, Aschehoug
«Enhver likhet med hendelser som har funnet sted, ville nærmest være skandaløst.» Slik heter det i et notat Lotherington har innført før romanteksten i sin bok Delt løsning. Han forsikrer at boken er basert på fantasi.
En tilsvarende bemerkning må vi anta også Freihow kunne ha levert. Freihows sentrale plot i det han selv kaller en «intelligent underholdningsroman», Du er ikke sann dreier seg om så vel korrupsjon og juks fra forleggere side som årelangt morfinmisbruk hos en anerkjent forlagsredaktør. Lotherington nærmer seg (antagelig) virkeligheten mer bokstavelig ved å dreie noe av oppmerksomheten mot det som antagelig burde vært håndtert som en politisk skandale mer enn det ble: mulig fanteri omkring meteorologiske påstander om Hurum-alternativet før valget av hovedflyplass.
Men det er forlagsfolk og forfattere det i hovedsak dreier seg om i de to romanene som nå foreligger omtrent samtidig, skrevet av forfattere med omfattende innsikt i bokbransjen.
Lotheringtons figur Gaute Yttring representerer det glade gjennomsnitt av norske forfattere med bøker som bare er «ganske gode». Hans viktigste skrift er for øvrig den årlige ansøkning om stipend. Og selv om han aldri ble særlig velhavende av sitt litteraturskriveri, så er det «like vanedannende som andre rusmidler, vanskelig å slutte med når du første har begynt». Egentlig er det ikke skrivingen, men publiseringen man blir avhengig av. Slik også med Gaute som er 36 år når romanens handling utspiller seg i 1999, like før det illevarslende millenniumsskifte. Han blir med i en ordning der forfattere som ikke utgir stort blir satt i arbeid for å gjøre seg «fortjent» til stipendiet, og blir satt i jobb som ulønnet assistent for en av Stortingets parlamentariske ledere. Dette fører ham etter hvert til skumle papirer omkring klimamålinger på Hurum.
Lotherington får mye moro ut av dette, satirisk og fornøyelig, både om bokbransjen og politikken. «Forfatter Yttring kunne bebreides for aldri å ha skapt et mesterverk,» skriver Lotherington. Det har han heller ikke selv gjort med denne boken, men underholdende er det.
Freihow på sin side beveger seg mer direkte inn i forleggeriets intrigante verden, der figurene - som det er fristende å se etter levende paralleller til - legger mer vekt på makt og innflytelse og penger og prestisje enn det litterære. Det viktigste blir å holde fast på den makt og prestisje et gammelt familieeiet forlag bærer på og som innebærer at man ønsker og øver alt ondt for konkurrenten over plassen. Eller på de solide forskuddene man kan få for uskrevne bøker, som iblant i hovedsak egentlig er skrevet av forlagsredaktøren. Eller å få skapt tilstrekkelig oppmerksomhet omkring utgivelsene til at det blir bestselgere av dem.
Freihow skriver utsøkt norsk og kommer nok i mål et hestehode foran i den tvekampen som skjebnen har lagt opp til mellom de to velskrivende forfatterne.
(SVEIN JOHS OTTESEN, Aftenposten)

Om å anmelde bøker

På midten av åttitallet, 1985-87, var jeg bokanmelder i et trendmagasin som heter Tique. Et av de få glansede magasin ifra den tiden som fortsatt lever idag. Til å være et blad som omhandlet noe så overfladisk som moter og trender, så kunne man her oppvise meget gode gjesteskribenter. Ketil Bjørnstad, Arne Hestenes, Per Aamot, Bernhard Rostad, var blant navnene.
Det sies at forfattere har et ensomt yrke. Og det er utvilsomt riktig. Men jeg tror at anmelderen har det i enda større grad. Det er mangelen på feedback som gjør det. Den eneste tilbakemelding du får, er hvis forlagene sakser fra din anmeldelse til bruk i markedsføringen. Da må du selvsagt ha skrevet noe pent om deres forfatter. Jeg kan se at det er enkelte bokanmeldere som bevisst skriver i panegyriske vendinger om kjendis-forfatterne. De reduserer anmelder-virksomheten til enslags sitatvennlig slagordsjournalistikk. Og man mistenker dem for først og fremst å ville posisjonere seg selv.
Det eneste synlige tegn på jeg skrev anmeldelser i to år, er at jeg ønsket Ingvar Ambjørnsen velkommen på "A-laget over nålevende, norske forfattere!" Det skrev jeg i forbindelse med hans Hvite niggere. Og det ble jo sitert på innbretten av hans neste bok.
En gang i tiden ble en bokanmeldelse regnet som noe viktig, og f.eks. et nytt verk av Henrik Ibsen fortjente en anmeldelse over hele førstesiden i hovedstadspressen. I flere år nå har vi vennet oss til tabloidpressens terningkast. Forfallet er ganske imponerende! Gudskjelov har "Klassekampens Bokmagasin" og "Morgenbladet" kommet som en sunn reaksjon.
Jeg har flere tanker omkring anmelderi, men tror jeg skal fordele dem over noen poster...

SEX – SEX – SEX !

Sånn! Så er den overskriften i boks.
Men siden dette er en ganske seriøs bok-blogg, så er det et engangstilfelle!
Ifølge Morgenbladet skal denne overskriften være særlig klikkbar på nettet. Så får vi se da, hvor mange som lokkes til bloggen? Tviler ikke på at jeg får flere visitter akkurat i dag, men det vil jo ta kikkerne ganske nøyaktig 3 sekunder å finne ut at her er det lite å hente. Så hva er da vitsen!
Men verre skal det bli:

«Fitte, fitte, fitte». Dette, overskriften på en kunstkritikk signert Tommy Olsson, innleder den suverent mest leste artikkelen på Morgenbladets nettsider. Den har nesten dobbelt så mange treff som den neste på listen. Hva forteller dette oss? At Morgenbladets lesere er like opptatt av pikanterier som andre avisers lesere? Og ikke minst: Bør vi satse mer på slike overskrifter for å generere flere lesere, og dermed bli mer attraktive for annonsørene?

Nåja, at Morgenbladets journalist betegner overskriften som ”pikant” er et understatement. Selvsagt har kunstkritikeren helt bevisst gått langt over streken.
Morgenbladet har jo blitt regnet som et seriøst kulturorgan. Nå er det åpenbart helt andre organer som gjelder der i gården.
Og dette har jo en smitteeffekt:
Forfatteren Alexia Bohwim er, i flg. Dagbladet, ”kvinnesakskvinnen med silikonpupper som fosser fram på salgslista”. Frognerfitter er en hit.

"Dørgende kjedelig om dop og drikking", sier Dagbladets anmelder om romanen.
"Langdryg gjesp", sier man i NRK P2.
Men om anmelderne er aldri så negative, så er tallenes tale tydelig.
Førsteopplaget på 3000 bøker er revet bort på ei drøy uke.

"- Jøss, nummer sju på salgslista. Dette var veldig, veldig hyggelig. Dritkult.", sier Bohwim.
Jeg synes ikke det er så "dritkult" at avisoverskrifter og boktitler er som hentet fra veggen på offentlige toaletter. Selvfølgelig er jeg både snerpete og gammaldags. Men dette ER et forfallstegn og jeg håper det er et forbigående fenomen.

Når det gjelder sex, siterer jeg heller Fredrik Stabel:

Mitt kjærlighetsliv volder meg ingen kvaler.
Jeg elsker meg selv og har ingen rivaler
Diderik From jr.
forfatter

Tiltredes!