Litterære kuriositeter

* Mario Puzo hadde to romaner bak seg, og 20 000 dollar i gjeld, da han innså at han aldri ville bli en ny Dostojevskij. Han bestemte seg for å skrive en roman om en Mafia-familie. Han presenterte idéen for et utall forlag, men ble refusert alle vegne. Da det så aller håpløst ut slo Putnam´s Sons til, og ga ham et forskudd på 5000 dollar.
Gudfaren ble fullført i 1969, men Puzo var ikke fornøyd med det endelige resultatet. Han deponerte utkastet hos forleggeren, og reiste på en velfortjent ferie.
Da han kom tilbake hadde forlaget allerede solgt pocketbok-rettighetene for 450 000 dollar, og han fikk aldri muligheten til å redigere manuskriptet en siste gang.
Imidlertid var Mario Puzos gjeldsproblemer en saga blott.

* Margaret Mitchells store roman Gone with the wind (Tatt av vinden) het opprinnelig Tomorrow Is Another Day, og hovedpersonen het ikke Scarlett, men Pansy O´Hara.

* Stephen King hadde avfeid utkastet til Carrie som en dårlig idé, og kastet den i søppelkassa. Det var hans kone som fisket manuskriptet opp igjen, og overtalte ham til å fullføre. Carrie ble Stephen King´s gjennombruddsroman.

* Nelle Harper Lee skrev bare én eneste roman i sitt liv. Det var til gjengjeld To Kill a Mockingbird. Boka ble belønnet med The Pullitzer Prize i 1961, og solgte hele to og en halv million eksemplarer bare  det første året. Den er fremdeles obligatorisk lesning ved de fleste amerikanske skoler.
Romanens suksess kom som en overraskelse på den beskjedne forfatterinnen. Alt oppstyret rundt boka skremte Harper Lee så til de grader, at hun etter 1965 gjorde alt for å unngå rampelyset.

* Sherlock Holmes og Dr. Watson het i de første utkastene Sheridan Hope og Ormond Sacker (!)



---

Ett kjøp og ett lån.

Lånt: "Kult - outsiders och särlingar i litteraturen" av Tomas Lidbeck.
Jeg falt for den tittelen og det spennende temaet, men ble litt skuffet, for dette er blitt behandlet på langt spenstigere vis tidligere. (F eks i Barleby & Co.) Lidbeck tar først for seg litteraturhistoren med vekt på alternativ- og undergroundlitteraturen. Han har også valgt ut 25 forfattere som har fått etiketten "kult-forfattere": Paul Auster (!), Bukowski, Celine, Ginsberg, Kerouac, Perec, Plath, Thompson, Wolfe, m fl. Jeg må dessverre innrømme at jeg visste det meste fra før om de portretterte.

Kjøpt: "The Books in my Life" av Henry Miller.
Hvor ble det av Henry Miller i alt mylderet ? Er han glemt som en fordums pornograf ? Merkelig, men i mine fire år som bokblogger har jeg til gode å se innlegg hos bloggerne om han. Ingvar Ambjørnsen sa en gang i et intervju at han hadde vært veldig opptatt av Miller i ungdommen. Han kunne ikke forstå hvorfor! Idag så han på ham som bare "enda en dum amerikaner i Paris". Men "dum" var han neppe, og en storleser var han hele livet. Og min erfaring er at det er de skjønnlitterære forfatterne som skriver best om bøker. (Ikke litteraturviterne!) Sandemose, Bjørneboe, Borgen og Per Petterson har alle skrevet glitrende godt om bøker de vil at også du og jeg skal lese. Deres leserglede er smittende.
HER er de 100 bøkene som har påvirket Henry Miller mest.

Andre farger

Hvis du, som jeg, satte pris på Stephen Kings åpenhjertighet og sjenerøsitet i Om å skrive, - Per Pettersons ydmyke og oppriktige stil i Månen over Porten, da vil du glede deg over Orhan Pamuks Andre farger. Undertittel: Om livet, kunsten, bøker og byer. En aldeles glimrende essaysamling som jeg vil anbefale til enhver som kan lese!
Enten du har lest alt (eller ingenting) av Pamuk, så kan jeg garantere at du blir positivt overrasket. Av makelighetshensyn lar jeg være å skrive en anmeldelse, men gir ordet til journalist Liv Riiser i Vårt Land:

Etter å ha gitt ut romaner med titler som minner om farge-koder Det hvite slottet, Svart bok og Mitt navn er Karmosin kommer nå essaysamlingen Andre farger. En bok der undertittelen Om livet, kunsten, bøker og byer varsler at dette skal favne vidt, og at formen skal være løs og ledig som den er. Her har Nobel-prisvinneren samlet småstubber han har hatt på trykk i tyrkiske aviser, under overskriften «Liv og bekymringer», og her er essays om bøker og forfatterskap, eget og andres. Et fyldig intervju trykt i Paris Review 2005, har fått plass, og en novelle som ikke tidligere har vært utgitt. Alt rundet av med «Min fars koffert», talen han holdt da han fikk Nobelprisen i litteratur i 2006.
Både novellen «Å se ut gjennom vinduet» og Nobeltalen handler om familien; den han vokste opp i. Har en lest memoarboka Istanbul. Byen og minnene, vil en kjenne igjen motivene, med faren som plutselig forlater sin kone og de to sønnene for å reise til Paris. Bare for en kort stund, sier han og blir borte i årevis. Morens tause fortvilelse, den øvrige familiens fortielse og fordømmelse, og guttenes forsøk på å orientere seg i den nye virkeligheten, dukker opp som temaer i Andre farger, dette er urfortellingen i hans liv. Orhan Pamuk vokste opp på Europasiden i Istanbul, i en middelklasse-familie som strebet etter å leve «europeisk», men som befant seg i en utkant uansett.
Private detaljer, i og for seg. Men avgjørende for Orhan Pamuks valg av livsvei, og for temaene han kretser rundt. Familieforholdene er motoren i hans liv som skrivende, det samme er hjembyen som nesten er en egen person i tekstene hans. Gatene og stemningene, bygningskunsten, jordskjelvene, det gamle som råtner på rot mens det nye gror fram, alt er skildret så en nærmest føler en er der, også i disse essayene. Likevel er det mer enn erindring og nostalgi. Hans personlige utgangspunkt har ført til en ustanselig refleksjon om tilhørighet, avstand og nærhet. Om å leve i skjæringspunktet mellom to kulturer, og å befinne seg i utkanten av dem begge. Forholdet til Europa er en tanke som tumler gjennom Andre farger, både på makroplanet i de politiske og litterære tekstene, og på mikroplanet i familiekulturen.
Alt plasserer seg innenfor rammen av bøker og litteratur. Orhan Pamuk er en pasjonert leser, og selv etter at han har befridd seg fra store deler av boksamlingen sin etter et jordskjelv («jeg bestemte meg for å straffe bokhyllen min»), er det tydelig at han har nok å ta av. Igjen forteller han om seg selv, som lesende og skrivende, isolert i et rom fylt av bøker, og nok en gang er det stofflige og visuelle understreket i tekstene. Som leser er han årvåken, nysgjerrig, ydmyk og klok, han skriver om andres forfatterskap på en måte som skaper leselyst. I et knippe av essayene skriver han hvordan han arbeider med sine- egne bøker, nok en gang på en måte som peker mot bøkene selv, samtidig som de gir oss nøkler til hans litterære rom.
For Orhan Pamuk er litteratur en lidenskap, den er kjernen i hans tilværelse. Å være alene på et rom for å skrive eller lese, ti timer om dagen, minst, er en livsbetingelse og en livsoppgave. Litteraturen er en vei til erkjennelse, og det er hans kall og hans oppgave å arbeide med den. Arbeidet gir ham glede, men medfører også forsakelser, og vi som leser ham fornemmer autoriteten denne bevisstheten gir ham som skribent. Den skinner gjennom i stort og smått, som når han skriver om datteren som ikke vil gå på skolen eller sneglen han får øye på etter et jordskjelv. Essaysamlingen hans er en vennlig gest såvel som en tydelig påminnelse om noe viktig.

Who the Hell Is Pansy O'Hara?:

The Fascinating Stories Behind 50 of the World's Best-Loved Books

Forfattere: Jenny Bond & Chris Sheedy
Forlag: PENGUIN BOOKS
Format: Heftet, Språk: Engelsk
Utgitt: 200808, Antall sider: 318
Vekt i gram: 231
ISBN10: 014311364X
ISBN13: 9780143113645
Pris: Kr. 97,- hos Capris

En smal bok for oss litt smale og sære. Omhandler tilblivelsen av 50 verdenskjente bøker.
Og hvem Pansy O'Hara var? Jo, det var det hun het, hovedpersonen i Tatt av vinden før hun ble omdøpt til Scarlett.