Viser innlegg med etiketten andré bjerke. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten andré bjerke. Vis alle innlegg

onsdag 27. april 2011

Egon Friedell


André Bjerke forteller i essayet 'Dilettanten som kunne det' om en marxistisk historielærer han hadde på gymnaset. Læreren var en ganske ung mann som ikke tok det så nøye med å følge pensum. En dag smekket han læreboken sammen og sa: "Nei, idag gidder vi ikke dette. Idag gjør vi noe ordentlig." Og opp av håndvesken trakk han noen store, gule hefter med festlige røde tverrstriper:
"Han begynte å fortelle oss om Egon Friedell, en petit-skribent og kabaretskuespiller i Wien, en altmuligmann og fusentast som nå plutselig hadde forbløffet verden med en stor kulturhistorie. For sin egen del ville han ha sagt at han anså denne Friedell for å være en uvederheftig historiker og en noe suspekt person, en typisk representant for den forfinede - og dekadente - borgerkultur i Europas "lystige by".
Ifølge marxisten var
"Vår tids kulturhistorie" med respekt å melde det rene tøv. Men - det måtte innrømmes - det var morsomt tøv. Glitrende morsomt og dypt fengslende tøv. Strauss' bysbarn og åndsfrende, denne valsekonge av en historieskriver, var iallfall en brukbar historieforteller."
Så begynner læreren å lese opp for klassen. Og André Bjerke skriver: "Jeg husker at jeg satt som forhekset."
---

Nå har jeg endelig kjøpt bøkene! Egon Friedells "Vår tids kulturhistorie, 1-3". Til norsk ved Niels J. Mürer. Aschehoug, 1934.  
Og du aner ikke hvor glad det gjør meg, etter gudene må vite hvor mange omveier, at de omsider har kommet  hjem til mine bokhyller!

---


"Min latinske ordbok skal få være med videre, også de tre bind av Egon Friedells kulturhistorie som jeg kjøpte i et antikvariat på Fiolstrædet i København for mange år siden", skriver Jan E Hansen, da han skal sanere sitt bibliotek.

---

Den 13. mars 1938 ble Østerrike annektert i Det Storgermanske Rike. Egon Friedell, en jødisk intellektuell, visste at hans liv var i fare. Et jødehat som lenge hadde ligget latent, blusset for alvor opp i Wien ved Hitlers Anschluss. Den 16. mars begikk den 60-årige Friedell selvmord ved å kaste seg ut av et vindu fra egen leilighet, da han oppfattet det som om SS-menn var i ferd med å trenge seg inn i bygården for å pågripe ham.

 (Anschluss)

lørdag 12. juni 2010

"Vondord om norsk litteraturkritikk" (en reprise)

En bloggpost fra august 2008, til glede (?)  for nye lesere:

"Jeg vil gi et godt råd til alle litteraturanmeldere. Ta et stort ark papir og skriv med fete trykkbokstaver opp de ordene man hyppigst støter på i norske bokanmeldelser og forlagsannonser. Skriv med rødt blekk øverst på arket: OBS! STRENGT FORBUDT! OBS! Sett det opp med fire tegnestifter på veggen foran skrivebordet. Plaser det i ansiktshøyde, slik at man uvegerlig må se det hver gang man gløtter opp fra skrivemaskinen.
Listen må bl.a omfatte følgende adjektiver:
særpreget - eiendommelig - berikende - fengslende - utmerket - fortreffelig - festlig - inntrengende - positiv - dyptloddende - dyptpløyende - spenningsmettet - gudbenådet
Og følgende stående vendinger:
"med bud til oss alle" -"med hensynsløs oppriktighet" - "umulig å legge boken fra seg" - "debut som gir løfter" - "noe av det beste som er skrevet" - "man rives motstandsløst med" - "man overgir seg på nåde og unåde" - "rager opp som en fakkel i en mørketid" - "holder vår interesse varm" - "plaserer seg blant de fremste".

Hver gang et slikt ord eller uttrykk prøver å åle seg inn i en bokanmeldelse, bør det ringe en alarmklokke for kritikeren. Tangentene på skrivemaskinen bør gi ham et elektrisk støt. Og skyldbetynget bør han skotte opp og se skriften på veggen foran seg: Der står frasen på indeks. Aldri mer må han skrive at han har lest "en fin og inntrengende menneskeskildring"!
Gir man Fanden en eneste lillefinger av et ord, tar han snart hele sproget."

(Andre Bjerke: "Å kunne eller ikke kunne", H. Aschehoug & Co, 1970)

Ja, dette skrev Bjerke i 1952, og selv om noe av innholdet kanskje virker litt gammelmodig, så tror jeg advarselen fortsatt har sin berettigelse.
Takket være tehmemelck, fant jeg tilbake til boka som blant annet handler om fagenes forfall. Nå som jeg igjen skummer igjennom essayene, tenker jeg at André Bjerke var en streng og dødsens alvorlig pedagog. Heldigvis var han også leken og morsom.
På slutten av søttitallet gjorde jeg som Bjerke sa: skrev det på et A4-ark og hengte det på veggen på gutterommet . Jeg husker en kamerat kom på besøk. Han lurte på hva som var så viktig at det kvalifiserte til en overskrift i rød tusj. Så leste han hva som sto der, og utbrøt: "Jøss, da blir det ikke mye igjen av artikker'n din!"
Flere år senere, skrev jeg i et par år bokanmeldelser på frilansbasis, og jeg hadde Bjerkes råd i bakhodet. Skrev jeg bedre av den grunn? Neppe. Men jeg ble ihvertfall mer bevisst og grundig. Tror ikke jeg skrev dårligere.
Poenget er jo at man godt kan strø om seg med forslitte fraser i brev, leserinnlegg, blogger. Da er det ikke så nøye. Blogging er et venstrehåndsarbeide; en hobby.
Men vi burde vel kunne stille andre og høyere krav til en profesjonell anmelder ?