Flauberts papegøye

Det tok så lang tid fra jeg bestilte denne romanen, til jeg endelig kunne hente den på biblioteket at jeg helt hadde glemt den. Men både tittel og forfatter (Julian Barnes) har dukket opp så mange steder og da bare med positive (panegyriske) anmeldelser - den er også én av de 1001 bøkene jeg må lese før jeg dør - at da boken var vel i hus, la jeg alt annet til side, og begynte å lese.
Jeg vurderte å kyle boka i veggen etter tyve sider.
Eller i det minste legge den pent og forsiktig vekk. Men siden jeg etterhvert har så mange halvleste bøker på samvittigheten, bet jeg tennene sammen og fullførte.
Jeg er litt stolt av egen utholdenhet, for jeg kjedet vettet av meg gjennom hver bidige side.

Doktor, hva kan det være? Er det meg det er noe galt med? Eller er det bare den øvrige verden som sin vane tro har gått av hengslene !?

En ny helt

Jeg har alltid hatt vansker med å se opp til mennesker som er yngre enn meg. Men nå som jeg har nådd middagshøyden, har jeg snart ikkeno' valg, for det er vel en smule suspekt å kun beundre de døde. "Middagshøyden" er forresten et fint uttrykk. Det gir løfter om at det også vil vanke både aftens og nattmat.

En av mine nye helter heter Alain de Botton. Han er 39 år og har igrunn lykkes med det meste siden han debuterte som 23-åring. Jeg ble så imponert over hans Hvordan Proust kan forandre ditt liv, at jeg har bestemt meg for å bestille alt han har skrevet. Boka er både lærerik, underholdende og meget velskrevet.

Du burde ta en titt på hans proffe hjemmeside.

Litt Geelmuyden

“I åttende klasse på ungdomsskolen satt jeg sammen med et par venner på gutteværelset og pønsket ut faenskap, slik åttendeklassinger gjerne gjør. Skulle vi rake løv for Biafra og beholde pengene selv? Skulle vi rane postkontoret og apoteket iført min farfars fektemasker? Eller skulle vi grunnlegge Ungdommens Riksmålsforening? I tur og orden skulle vi komme til å utføre alt sammen. Men utstyrt som vi var med ungdommens teft for det provoserende, satset vi på Riksmålforening først. Det var et forstandig valg. Lærerstanden ville utvilsomt foretrukket at vi malte håret grønt og røkte hasj i klasserommet. Slik sett har lærerstandens ønsker i årenes løp gått i oppfyllelse. Ikke nok med at vi nektet å skrive grass og dogg og kopper og veg. Vi gjorde som unge mennesker gjør. Vi overdrev. Vi begynte å skrive influensen og Kinen. Noen fundamentalister gikk sogar over til sig, dig og mig. Stiloppgavene så ut som serbiske eksekusjonspelotonger når vi fikk dem tilbake. Vi satte våre fremtidsutsikter og vitnemål over styr, med den største glede. Selv ble jeg idømt tre års ubetinget internering på Dønski Videregående Skole. Dette skulle, sammen med andre tilskikkelser, gjøre meg til det Hamsun kaller “en utlending i tilværelsen”. Det må man trolig være for å klamre seg til ordene slik jeg ved tilbakeblikk erkjenner å ha gjort.”

(Niels Chr. Geelmuyden: Vår daglige død, 1996)

Ingvar Ambjørnsen

En stund siden vi har hørt noe fra Ingvar Ambjørnsen. Men i september kommer hans nye roman, som har fått den merkverdige tittelen Opp Oridongo. Han har lagt ut første kapittel av boka på sin hjemmeside. Det kan du lese ved å klikke HER.

Jeg har lest det, og syns vel at det virker... vel, litt tamt. Kommer ihvertfall ikke til å storme til bokhandelen i september pga denne boka. Skal jo ikke dømme en bok ut fra 1. kap. Men låne den på biblioteket, gjør jeg nok. Har tross alt hatt sans for Ambjørnsen i mange år nå.