OM VINEN, LIVET OG DØDEN
Fyll begret! Hvorfor rokkes i sin ro
om tiden rinner under våre sko?
Akk, hvorfor bry seg med et dødt IGÅR
og skjult IMORGEN – hvis idag er god?
Når alle disse kloke menn som kløv
til himmels med sitt lærde tanketøv,
er vekk, vil småprofeters strenge ord
bli spredt, og deres munner fylt med støv.
Alt oppe, nede, innenfor, omkring,
er kun en magisk lek med ingenting
i denne boks, hvis kjerte er en sol,
og hvor vi små fantomer går i ring.
Det hele er et sjakkbrett. Vi er satt
av skjebnen på et brett av dag og natt.
Han legger oss i esken, en for en.
Han flytter oss; han slår og setter matt.
Mot himlen ropte jeg:”Si hvilken klar
og lys vidunderlampe skjebnen har,
som leder barnet gjennom natt og mulm?”
“En blind forståelse,” var himlens svar.
Skjønt jeg kan skjelne mellom ting så pass
at “opp-ned”, “er” og “var” blir satt på plass,
har jeg dog aldri i min kunnskapstørst
sett særlig dypt - unntagen i mitt glass.
Du vet jeg lenge feiret i mitt hus
mitt nye giftermål i sus og dus:
Jeg skilte meg fra gamle fru Fornuft
og ektet vinens datter: frøken Rus.
O, drue, hvis logikk, så visdomsfull,
slår sytti sekters dogmatikk omkull:
Du er en alkymist som med et slag
forvandler livets mørke bly til gull!
Og har jeg her et brød, en løvsval vei,
en kanne vin, en bok med vers – og deg
som synger villnis-viser i min arm,
er dette villnis himmel nok for meg!
(Fra Ruba’iyat, Omar Khayyam. Gjendiktet av André Bjerke.)
