Dipsolitteraten intervjuer andre bloggere om bøker (5)

Han debuterte som lyriker som 22-åring, og ble snart også oversetter. Senere er det blitt flere diktsamlinger, to romaner og to biografier (om Herman Wildenvey og om Harald Sverdrup), og sist men ikke minst; en mengde oversettelser. 

I 2008 mottok han Bastianprisen for oversettelsen av Jonathan Littells De velvillige.

I bloggsfæren skriver han Epistler.

Idag intervjuer jeg Tom Lotherington.

1. Du ble tidlig både oversetter og lyriker. Har du noensinne angret på dette veivalget ?

Jeg har aldri angret på at jeg debuterte som lyriker, selv om det kan være grunn til å angre på flere av diktene. Det satte meg i stand til å avbryte studiene på halvveien og legge et litt annet livsløp. Oversetter ble jeg fordi ”lyriker” tross alt ikke er en yrkestittel. Av og til har jeg lurt på om jeg skulle angre på all oversettingen. Den er jo en effektiv demning mot enhver større skrivetrang. Men da tenker jeg at verden har nok av bøker; det er bedre å adoptere andres enn å lage sine egne.

2. Man sier ofte at en forfatter har et ensomt yrke. Gjelder ikke det i enda større grad for oversettere?

Langt ifra. Verdenslitteraturen kryr av interessante figurer, som man kan bruke arbeidstiden til å bli nærmere kjent med. Mens en forfatter er nødt til å dikte opp sine egne. De blir ikke alltid like spennende.

Eller for å ta det mer sosiologisk: De fleste oversettere sitter i et lite avlukke og arbeider, uten å ha kolleger å spise lunsj med, og uten fredagspils på jobben. Til gjengjeld har de elektroniske og menneskelige nettverk og twittrer med hverandre om små og store ting. Det er ikke synd på oversetterne, og som helhet er de ikke en heroisk stand. I forfatterstanden er det mange flere asosiale særlinger med uuttalte krav på genistatus.

3. Fortell litt om boksamlingen din. 

Jeg har flere ganger brutt opp og reist fra nokså omfattende boksamlinger og har hver gang prøvd å tenke pytt, pytt, du kan ingenting ta med deg når du drar. Men evig eies kun det tapte. Nå har jeg ikke flere enn at de rommes i åtte Billy-hyller. Noen få har vært med meg hele veien. Mange av de andre venter på å bli lest. De vender meg ryggen, men jeg oppfatter ikke det som avvisning. Vi trives sammen, og skal nok bli nærmere kjent etter hvert.

4. Gjenganger-spørsmålet: Ditt hus står i lys lue. Etter å ha reddet katter og hunder, samboer, svigermor, mormor og de 8 ungene fra flammenes rov, så har du 5 sekunder på å redde deg selv og én bok. Hvilken bok velger du ?

Jeg hadde rasket med meg iPaden min. Der har jeg mange tunge klassikere på vent. Dessuten er den dyrere enn noen av bøkene jeg har i hylla. Etterpå ville jeg stått ved en askehaug og angret. Eller i hvert fall savnet flere av de utbrente.

5. Kan du forsøke å forklare for oss vanlige dødelige hvilken arbeidsinnsats som kreves av en biograf ? 

Det tok to år å ferdigstille boka om Wildenvey. Ikke at jeg arbeidet med den i to fulle år, men likevel. Jeg brukte to år på den. Det samme med Sverdrup, men på den tiden hadde jeg en deltidsstilling ved siden av. Arbeidet går for en stor del ut på å tyde håndskrevne dokumenter og bla gjennom en masse annet stoff. Notere litt. Tenke seg om. Sjekke fakta en gang til. Sove på det. Skrive noe, kaste det og skrive noe annet. Kjedelig er det ikke, men relativt dårlig betalt.

6. Hvorfor begynte du å blogge?

Spørsmålet er beslektet med det klassiske: Hvorfor skriver du? Man hører liksom en bebreidende undertone.  En fransk forfatter – jeg husker ikke hvilken – svarte på en slik enquête: Men kjære, jeg skriver da så lite!

Det gjør jeg også. Jeg blogger ganske lite, og skriver enda mindre.

7. Blir oversetterne stemoderlig behandlet her i landet?

Ja, men ikke mer enn i andre land. Vi er godt organisert og får rimelig godt betalt. I tillegg fins det stipender og bonusordninger. Vi får altfor lite oppmerksomhet, selvfølgelig, og da tenker jeg særlig på ros og hedersbevisninger. Men litt sånt forekommer jo også.

8. Hva syns du om mitt forslag: Plassér oversetterens navn på bokens omslag! ?

Javisst! Og på bokryggen! Gjerne med gullskrift.

9. Er det et forfatterskap du ønsker å trekke frem fra glemselen ?

Det er en grusom verden. Vi andre mister tenner med årene, men det gjør ikke tiden! Tidens tann knasker i seg det ene forfatterskapet etter det andre, og få blir spyttet ut igjen.

Ingen forlag gidder å holde oss med et levende klassikerbibliotek. Uansett hva jeg måtte ønske, er alle redningsforsøk dømt til å mislykkes. Jeg skrev en artikkel om Aasmund Brynildsen i Vinduet i 1986, men tror du det hjalp?! Nei, det er en grusom verden, og tiden kan med sin ene tann gjøre uopprettelig skade. Og vi blir mer og mer historieløse.

10. Kan du anbefale en påskekrim ?

Nei, det kan jeg visst ikke.

11. Hva synes du om hjem uten bøker ?

Jeg tolererer dem. Man vet aldri om de kanskje gjemmer samlingen under sengen. En slags bluferdighet, kanskje.

12. Blir vi bedre mennesker av å lese skjønnlitteratur?

Menneskenes ondskap lar seg ikke så lett utrydde, men mye dumhet kan forebygges med lesing. Dessverre skal det mye til før det virkelig monner.

 --- 

Takk for flotte svar, Tom !