Dipsolitteraten intervjuer andre bloggere om bøker (6)

Som man kan se av bildet,så insisterer dagens intervju-objekt på fullkommen anonymitet. Jeg ba ham om å svare utfyllende. Det var ingen grunn til bekymring, for stilen er umiskjennelig hans egen. I beste mening ordrik.

Idag intervjuer jeg Sjeldnere enn sorte svaner.

Når jeg ser på bloggen din, så er det nærliggende med flg spørsmål: Leser du bare døde forfattere?

Nei, det er ikke bare falne litterater hvis bøker står som hviskende gravstøtter i bokhyllene og kaster døde skygger så å si fra den andre siden inn i spisestuen til en postmoderne trendnisse av en sosial fortidslevning som lever i ubalanse med samtiden. Men i de senere år har det blitt mye ”dødt”, det innrømmes. Jeg har blant annet en forkjærlighet for eldre (og døde) forfattere fra en stolt riksmålstradisjon. Det er kanhende slik det er for bilentusiasten som foretrekker veteranbilen over dagens plastikkfarkoster eller musikkelskeren som sverger til den gode, sjelfulle og varme lyden en vinylplate gir. Ikke nødvendigvis bedre, men man har jo sine preferanser. Den eldre stilen tiltaler meg, jeg vet ikke hvorfor - jeg synes klangen er mer distinkt, rundere. I tillegg har jeg rike anlegg for melankoli, og en naturlig fetisj for det forgangne. Jeg har det akkurat på samme måte med film også. Det gamle snakker til meg på en helt annen måte. Jeg har vel det man kaller en gammel sjel. Og jeg er en innbitt romantiker.

Zapffe har forøvrig sagt noe fint om det norske språk, og om ordbildenes betydning for stil og dermed for de sjelskvaliteter som manifesterer seg i språket: Norsk av idag har mange kilder og skikt. Sagastilens malm og tømmer, dansketidens kultiverte omhu, byens hissige knapphet, bygdens brede ro, saftig folkelighet og akademisk purisme. Altså, strenger nok for den som har toner i seg”.

Vakkert, ikke sant?

Hvorfor begynte du å blogge?

Ifølge aerodynamikkens ubønnhørlige lover skal humlen egentlig ikke kunne fly fordi vingearealet er for lite i forhold til kroppsvekten. Men et slikt kaldt faktum bekymrer ikke humlemannen det spor; glad og intetanende flyr den likevel! Omtrent slik forholder det seg til meg og skriving også. Jeg har alltid skrevet, men har aldri følt at jeg har mestret det i slik en grad jeg skulle ønske jeg gjorde det. Som andre skribenter har også jeg et sterkt uttrykksbehov. Jeg skriver, derfor er geit! – pleier jeg å si. Jeg vet ikke hva jeg mener med det.

En klarsynt lærer på gymnaset sa jeg burde, ja nærmest måtte bli tekstforfatter. Jeg angrer nok litt på at jeg ikke fulgte hennes råd da - trassig gikk jeg en helt annen vei. Så jeg kom i gang litt sent, rent profesjonelt altså. For i dag er skriving både hobby og jobb (en jobby). Bloggingen er bare en naturlig del av det hele, en slags tumleplass. Jeg har faktisk snart 3-årsjubileum, eller blir det 4 år? I starten skrev jeg om alt som falt meg inn; det siste året har jeg prøvd å spisse bloggen litt mer, gi den en fasong. Det er vel en slags bokblogg.

Fruen hadde en gang en blogg som jeg satt og kikket på, og så sitter man og klikker seg videre. Slik startet det. Blant de første bloggene jeg tilfeldigvis snublet innom, og som talte til meg, var Dipsolitteraten og Around Books. Det var i det internettske samvær med disse hyggelige herrer at jeg etterhvert lærte å ane dybden i Predikerens ord: Det er bedre å bli refset av en vis, enn rost av en dåre.

Fortell litt om boksamlingen din?

Jeg, eller rettere sagt min kone og jeg, har ingen gigantsamling på linje med for eksempel Jørn (Around Books). Planen er imidlertid å bygge opp et hyggelig, lite bibliotek. Men akkurat nå har vi bøker over alt! Og mye står fremdeles i esker på loftet til mine foreldre. Men vi er stolte av vår fine og forholdsvis store samling; her er genre for noen hver ville jeg tro. Som nevnt innledningsvis rommer samlingen en del eldre skjønnlitteratur, både norsk og utenlandsk, mange av de store klassikere har funnet veien hjem til oss, et mangfold av fagbøker og filosofiske verker (som hovedsaklig stammer fra studietiden), vi har kunstbøker, lyrikk, krim, reisebøker, humoristisk litteratur, essaysamlinger, film- og musikkbøker, litt om interiør og arkitektur, mange språkbøker, snodige oppslagsverk, teologisk litteratur og artige selvhjelpsbøker fra 50-tallet.

Det er naturligvis ingen automatikk i at man blir et bedre menneske av å lese mye skjønnlitteratur, slik Tom Legoland nevner i et tidligere bloggintervju med Geir: ”… det kan jeg aldri tenke meg”. Heldigvis modererer han svaret og tilføyer: Skjønnlitteratur kan kanskje hjelpe oss til å leve oss inn i andre menneskers liv, se saker fra ulike vinkler. Så kanskje kan vi bli litt klokere av å lese? Jeg er glad han la til dette, for det tror jeg så absolutt at vi kan. Oppøving av evnen til å uttrykke seg (skriftlig og verbalt) er synonymt med evnen til å lære å tenke. Vi lever i fragmenterte sammenhenger med omgivelsen og tilværelsen, kanskje kan litteraturen hjelpe oss å skjøte de løse stykkene sammen? Rett og slett hjelpe oss til å forstå verden og oss selv bedre, og med det gjøre oss til bedre mennesker.

Pater Kjell Arild Pollestad har skrevet noe jeg lett kan identifisere meg med i denne sammenheng: Hvorfor griper den store diktningen og kunsten meg så mye sterkere i dag enn i ungdommen? Det må være fordi selve ”resonnanskassen” vokser med livserfaringen, ordene og meningen, selve budskapet når gjennom og får mer innhold. Mulighetene for gjenkjennelse og innlevelse blir flere. I tilsvarende grad øker ubehaget ved flosklene – alt det kvikke og overfladiske som øses innover oss gjennom mediene i doser som er til å bli kvalm. Det er viktigere enn noen gang å drive bevisst og aktiv selvbeskyttelse mot uønsket påvirkning, for det er sterke krefter som vil omforme selvstendige personer til manipulerbare massemennesker med stort konsumbehov, svake viljer og hjerner.

Så kommer gjengangeren her:  Ditt hus står i lys lue! Efter å ha reddet katter og hunder, samboer, svigermor, mormor og de 8 ungene ut av huset og i sikkerhet fra flammenes rov, så har du 5 sekunder på å redde deg selv og én bok. Hvilken bok velger du?

Å, jeg ryster jeg mitt tomme hode som hesten mot kleggen! Et umulig spørsmål å besvare, herr Isaksen! Det var i hvert fall min første tanke. Dette fordi jeg ikke har én spesiell bok som rager over de andre. Riktignok har jeg noen signerte bøker som kanskje har en viss verdi, og atter andre bøker med unike historier knyttet til seg. Men jeg mener all litteratur kan erstattes. Nei, jeg ville tatt med meg min notisbok - den er høyst personlig, og selvfølgelig uerstattelig.

Har du selv ambisjoner om å skrive bok?

Jeg har skrevet en bok. En barnebok. Under pseudonym. For en del år siden. Mitt ansikt rødmer. Boken tyr til de billigste tricks for å få 4-5 åringene til å le: underbuksehumor, plump fantasi i fri dressur, absurde vendinger og upedagogisk som en sirkelsag i barnehagens puterom. Selve historien (hvis man kan tillate seg å kalle den det) er usammenhengende som en 17.mai-tale holdt av en bakfull russepresident. Om det blir flere bøker? Det er planen. Dog i en helt annen genre, og forhåpentlig i en noe mer moden stil.

Blir det utgitt for mange bøker i Norge?

Dette er definitivt ikke mitt departement, jeg har ingen anelse om hvor mange bøker som utgis hvert år. Likevel våger jeg å svare nei - flere bøker til folket. Les, les! Men man er nødt til å ha en kvalitetssikring, jf. innlegget ovenfor. Og selv om jeg er sikker på at det sitter kompetente folk i alle ledd og sørger for at god litteratur når ut til den gemene hop, har jeg likevel en voksende følelse av at det utgis … mye rart for tiden, og i større og større omfang. Selvbiografier over totalt ukjente(?) mennesker, sminkebøker, selvhjelpsbøker og Se&Hør-litteratur. Det er vel et behov for det, da? Slikt kan jeg imidlertid leve med. Jeg handler mye rart selv, jeg.

E-bok eller papirbok, og hvorfor?

Spørsmålet får meg til å tenke på filmskaperen David Lynch da han uttalte seg om iPhone-fenomenet: ”Now, if you’re playing the movie on a telephone, you will never in a trillion years experience the film. You will think you have experienced it, but you’ll be cheated. It’s such a sadness. You think you’ve seen a movie on your fucking telephone! Get real”. Haha!

Jeg har altså ikke et lesebrett, og har ingen planer om å gå til anskaffelse av et. Men jeg må få understreke at jeg overhode ikke er motstander av teknologien som sådan, det er bare så enkelt at jeg foretrekker den gode, gamle boken.

Kan du hente frem et forfatterskap som ufortjent har gått i glemmeboken?

Når visse forfattere går i den kollektive glemmeboken, så er det vel kanskje en grunn til det. Men du verden så mye godt som bare ligger og venter på å bli gjenoppdaget! Kanskje folk burde ta en nærmere kikk på Nils Kjær? Hvilken innflytelse han har hatt på norske forfattere!  Men Kjær tror jeg neppe har gått i glemmeboken; til det er han for ruvende. Men kanskje Henrik Groth? Det er ikke ofte man leser eller hører noe om ham. Comte de Lautréamont kan også anbefales.

Hva mener du om hjem uten bøker?

Som et tre vinterstid. Bladløst, nakent, spinkelt og trist. Jeg vil si nesten ribbet for personlighet. Selv mener jeg bøker puster liv i en gammel stue. Da minimalist-trenden herjet for noen år siden, tok den nesten knekken på bokhyllene. Det er bare å ta en kikk på boligannonsene på Finn.no. Den norske, konforme stue gjør meg litt sørgmodig. Men, dette er jo bare en smakssak. Eller personlighetssak. Hver sin smak, hver sin personlighet.

Nå skal jo alt digitaliseres og lagres i små duppeditter som vi til enhver tid skal bære med oss. Snart skal fotoalbumene, film- musikk og boksamlingen samt alle dine ID-opplysninger samles på en microchip og opereres inn i kroppen. Jeg må si vi har en rørende tillit til teknologien. Verden skal effektiviseres, må vite. Jeg vet ikke om våre liv blir særlig bedre av den grunn. Men dette var en digresjon. Beklager.

Hvis vi skal lese krim i påsken, - hva vil du anbefale?

Ja, påsken er jo blitt noe mer enn Jesus på korset. Kokte, stekte, blåste og malte egg for eksempel. Når det gjelder personifisert snillhet konkurrerer selveste Messias med en lodden, liten kar vi kaller Påskeharen. De besynderlige stikkord for den gule høytid er: Kylling, krim, sjokolade og fjell! Så i dette hurlumhei, hvorfor ikke gi følgende rekommandasjon: Fader Brown-serien av G.K. Chesterton. Helt utmerket! Ved nærmere ettertanke og ettersyn, står det faktisk en del krim i våre hyller, blant annet Liza Marklund, Henning Mankell, Stephen King, John Grisham og Karin Fossum. Men for min del, kun overfladiske bekjentskaper, dessverre. Selv har jeg tenkt å gi meg i kast med Daphne du Mauriers ”Rebecca”, igjen. Om den anses som hardkokt krim blant kjennerne er jeg ikke sikker på, men det er en fabelaktig bok.

Og helt til slutt vil jeg ønske de få som fremdeles henger med og som orket å lese så langt, en riktig god påske!