"Født til frihet"

Annen del av Tore Rems Bjørneboe-biografi vil ligge på bokhandelens disk om ca. en måned.
Vårt syn på Jens Bjørneboe vil aldri bli det samme, hevder biografen.

Fra Chaplins selvbiografi

Jeg har lest Mitt liv av Charles Chaplin. Den er hverken god eller dårlig. Men iblant en litt kjedelig beretning om et unikt talent. Som selvbiografi betraktet er den tradisjonell, og kronologisk fremstilt. Den dreier seg veldig mye om penger; dollars både her og der, dollars på nesten hver side. Og det er egentlig fullt forståelig, med tanke på at Charlie kom fra avsindig fattigslige kår. Men å lese om penger er ikke spennende.
Boka er uansett et must for enhver fanatisk cineast. Vi andre kan faktisk med fordel nøye oss med å bruke 5 min om han på wikipedia. Eller enda bedre: Se Diktatoren eller Modern Times omigjen.
Jeg fant et avsnitt som passer i denne bloggen. Et innlegg som kanskje har mest interesse for unge (eller gamle) forfatterspirer.

"Det interesserer meg alltid å vite hvordan forfattere arbeider og hvor meget de skriver pr dag. Thomas Mann skrev gjennomsnittlig 400 ord om dagen. Lion Feuchwanger dikterte 2000 ord, noe som tilsvarte 600 skrevne ord pr dag. Somerset Maugham skrev 400 ord om dagen bare for å holde seg i øvelse. H G Wells skrev gjennomsnittlig 1000 ord om dagen. Den kjente engelske journalisten Hannen Swaffer skrev fra 4000 til 5000ord om dagen. Den amerikanske kritikeren Alexander Woolcott skrev en anmeldelse på 700 ord på et kvarter, hvoretter han tok fatt på pokerspillet igjen - jeg var der da han gjorde det. Hearst pleide å skrive en leder på 2000 ord på en kveld. Georges Simenon har skrevet en kort roman på en måned - og av høy litterær kvalitet."

Mange tall. Det mest interessante er selvsagt at Charlie kjente dem alle sammen. Og det mens de var mennesker av kjøtt og blod, - før de ble legender.

En guide til Bjørneboes forfatterskap

Jeg ble i sin tid overrasket over at bloggerne Spectatia og Sesselja kjente så lite til Jens Bjørneboes forfatterskap.
Men det er ikke så underlig allikevel. Jeg er eldre enn de to, og for min generasjon var Bjørneboe lenge en dikter man ikke kom utenom. Idag er han mest en myte og en kultfigur.
Mens vi venter på Tore Rems store biografi om JB, som kommer til neste år, så vil jeg gjøre dere oppmerksom på Jens Bjørneboe om seg selv av Kaj Skagen. Det bør være en smal sak å få tak i den på biblioteket, eller til en rimelig penge fra et antikvariat.
Jeg vet faktisk ikke om en bedre veileder til Bjørneboes forfatterskap enn nettopp den tynne boka. Meget kunnskapsrikt, personlig og velskrevet.
Kaj Skagens bok kom ut i 1984 på Den Norske Bokklubben.
Dere vil rett og slett ha større sjanse til å skille klinten fra hveten, etter å ha bladd igjennom Skagens bok.

Om å lese forfatterbiografier

"En god regel her: Avvis alt biografisk stoff som stemmer med gjengs forestilling om hvordan en forfatter har utviklet seg. Sjelden stemmer det med fakta. Forfattere er ikke broilere. Få av dem visste hva de skulle bli, og de fleste ble forfattere tross seg selv."

(Sven Kærup Bjørneboe: Onkel Jens - Et familieportrett, 2001)

Biografien om Odd Eidem

For den som ikke har fått det med seg: Det er 20 år siden forfatteren, skribenten og teaterkritikeren Odd Eidem døde. Og nå er det kommet en biografi om han ("En penn av honning - En penn av sennep") som Bjørg Jønsson har skrevet. Hun er selv journalist og forfatter, og hun var gift med Eidem.
Aroundbooks har mer om saken HER.
Jeg har lest biografien, men har ikke lyst til å bruke bloggen til å anmelde den. Vi har profesjonelle folk i avisene, som tar seg av denslags. Så vidt jeg vet, har bare én anmeldt biografien foreløbig. Og det var ingen anbefaling.
De som husker og likte Eidems bøker, vil antagligvis lese biografien om han også. De som har lest Eidems "flanerier", og mislikte hans forfatterskap; nei, de vil heller ikke lese Jønssons biografi. Slik er det!
Personlig så vet jeg ikke noe mer om Eidem etter å ha lest biografien. Jeg vet mer om Jønsson. Men det var ikke nettopp derfor jeg kjøpte boka.
Jo, forresten. Nå vet jeg at han på slutten av livet led av Alzheimer. Og det er en djevelsk sykdom, som jeg ikke unner min verste fiende.
Men jeg synes faktisk det er ekstra trist å vite at en slik sykdom skulle ramme Odd Eidem. Fordi han levde både av og for å skrive.
Han rakk å skrive to erindringsbøker: "Con Amore" og "Kall meg Frognertrikken", som jeg hadde glede av å lese. Kanskje han skrev dem for å komme eventuelle biografer i forkjøpet?
Men neste gang du er på et bruktmarked; plukk med noe av Odd Eidem! Kanskje du kommer til å like måten han skrev på.

Noen tanker om forfatterbiografier (igjen)

I en del av de bokbloggerne jeg har lest de siste månedene, har temaet om verdien av å lese forfatterbiografier dukket opp med ujevne mellomrom.
Jeg er en dem som, helt skamløst, innrømmer at jeg har lest forfatterbiografier i årevis. Ikke så enkelt å si hvorfor. Men ett motiv er opplagt. Har jeg lest en roman som har gjort mektig inntrykk på meg, så blir jeg også nysgjerrig på hvem forfatteren var og hvordan han/hun fungerte i sin samtid. Dermed slår jeg to fluer i et smekk.
I sin tid var det jo spennende å lese om hvordan en Jæger (”og kretsen rundt ham”) ranglet på Gravesen, Grand eller hvor de nå satt eller lå. Hvordan en Hamsun strødde om seg med penger på avsindige fyllekuler. Eller hvordan en Ibsen bokstavelig talt lå dødrukken i bergenske rennestener før han var blitt et ”navn”. – Sånne anekdoter synes jeg ikke er fullt så spennende lengre. Mye er dessuten vandrehistorier, som er blitt tillagt både den ene og den andre.
Det meste er myter, som passer godt inn vårt bilde av hvordan bohemen skulle oppføre seg i de gode gamle dager. Men det er jo ikke disse mytene som gjør at de fremdeles lever i vår bevissthet. Det er bøkene deres. Det at de skrev på en måte som ingen hadde gjort før dem. Og den motstand de møtte fordi de gikk imot strømmen.
På den måten lærer jeg også en god del om hvordan det norske samfunn fungerte for ca 100 år siden.
Selvsagt skal jeg ikke underslå at det finnes et snev av kikkermentalitet her også, men også et ønske om å forstå.
Jeg fatter ikke helt de som leser en roman, klapper den sammen, utbryter: ”Det var sannelig godt skrevet!”, - og ikke har den minste interesse av hvordan forfatteren var ”skrudd sammen”, eller hvordan hans samtid reagerte på boka!
Men jeg leser ikke biografier om nålevende forfattere, fordi de tilhører den ”virkeligheten” som jeg blir tutet ørene fulle av gjennom tabloidaviser og TV hver eneste dag.
Og at folk kjøper biografier om politikere, fatter jeg simpelthen ikke. Men bøker om Jens og Siv, Gro & Kåre, Carl I. og tilogmed Liv Gerd Valla selger som varmt hvetebrød. (Jeg tør simpelthen ikke spekulere i hvorfor!) Disse bare middels interessante aktørene er jo allikevel på skjermen hver eneste dag.
Da synes jeg det er langt mer fascinerende å lese om et menneske som vet at han blir erklært persona non grata fordi han utgir en bok. Og så gjør han det like forbannet!

Biografier dreper litteraturen

Jeg klipper & limer inn følgende artikkel ifra Dagsavisen idag:

"Frode Grytten er lei «avslørende» biografier og «ærlige» stå-fram-intervjuer i media. Fokuset på forfatteren dreper litteraturen, mener han.
Frode Grytten går hardt ut mot forlag og media som dyrker forfatteren gjennom biografier og stå-fram-saker i stedet for å bry seg om litteraturen.
– Biografier handler bare om én ting, og det er å dra personen den handler om ned på det menneskelige, helst kroppslige, planet. Biografiene kan fortelle oss at en forfatter var homofil, en annen pedofil. At en var utro, en annen bare litt utro. At forfatteren hadde lyster og lengsler, og en kropp. Altså at han eller hun var et menneske. Og det er jo en bombe, sier Frode Grytten, forfatteren av blant annet «Bikubesong», «Flytande bjørn» og denne høstens novellesamling «Rom ved havet, rom i byen».
– Var det virkelig noen som trodde at forfattere ikke har noe sexliv, eller at de aldri gjør dumme ting og roter det til for seg selv? Hva i all verden har det med litteratur å gjøre at man får vite sånne ting om forfatteren som har skrevet den?
Sex selger
Utspillet kom på Litteraturhuset i Oslo, hvor Grytten holdt foredraget «Brenn mine brev! Eg tar ikkje nasjonalt ansvar».

– Ender ikke biografien ubønnhørlig opp i det tabloide? «Her er lite nytt», sier media med skuffelse, og «her var lite nytt» sier markedsavdelingen med panikk. «Lite nytt» betyr «lite sex», som igjen betyr «lite salg», for det er særlig sex som selger. Sex selger Se og Hør, sex selger Dagbladet, og sex selger biografier. Forskjellen er bare at Se og Hør-journalisten bruker to timer på å ta samme avgjørelsen som biografien bruker to år på, nemlig «vi trykker det!»

«Står fram!»Resultatet blir ifølge Grytten at litteraturen ødelegges. I stedet for å lese bøker og glede oss over innholdet, leser vi med det han kaller «et krysseksaminerende blikk», på jakt etter forfatteren bak teksten.

– Før vi vet noe som helst om «Ligge i grønne enger», vet vi alt om Anne B. Ragdes magesår. Vi vet mer om hennes drikkevaner enn om bøkene hennes, mer om Unni Lindells parkettgulv enn om karakterene hun skriver om, sier han.

Han understreker imidlertid at det ikke er leserne som liker biografier han er ute etter, men systemet som produserer dem.

Frode Grytten nekter for at såkalt «vanlige» liv ikke er interessante nok.
– Gi meg heller fortellinger om ordinære mennesker, om sånne som aldri ville fylt mer enn en halv side i en gjennomsnitts biografi! Vi trenger litteratur som tar virkeligheten på alvor. Det vanlige er eksotisk nok. Kanskje holder det ikke til en biografi, men det holder til et dikt, en novelle, en roman. Det er jeg sikker på. Det er ikke det virkelige livet som kommer til kort, det er bare å skildre det."

MIN reaksjon er at jeg virkelig ikke gidder å lese om "ordinære mennesker". De har jeg rundt meg til daglig. Jeg leser biografier om Hamsun, Strindberg og Bjørneboe nettopp fordi de ikke var ordinære. Foruten at de var store diktere, var de store personligheter. Det skal godt gjøres å skrive en kjedelig biografi om de gutta! Men de representerer også en forfattertype som ikke finnes lengre. De skapte selv mytene om sine liv. Og deres biografi vil bidra til at stadig nye generasajoner vil finne fram til deres forfatterskap!
Når det er sagt, vil jeg presisere at jeg har ingen som helst interesse av Ragdes drikkevaner eller Lindells parkettgulv.