Dipsolitteraten intervjuer Ingvar Ambjørnsen

(Foto: Tine Poppe)

(Fra Ingvars boksamling. Så vidt jeg kan se, er det meste egen produksjon!)

I min bevissthet har jeg "alltid" lest denne forfatterens bøker. Dét kan umulig stemme. Men jeg leste ham ihvertfall allerede dengang han var et ukjent navn på et lite forlag som het Forfatterforlaget. En gang i verden var jeg også bokanmelder, og skrev rosende om hans Hvite niggere: "Han ønskes med dette velkommen på A-laget over nålevende norske forfattere !", skrev jeg.

Siden har han forsvart sin plass der, og har aldri senere blitt plassert på benken, - for å fortsette med sports-terminologien.

Idag intervjuer jeg Ingvar Ambjørnsen.

1. Fortell litt om boksamlingen din.

I en alder av femogfemti ser jeg ingen grunn til å samle på noe som helst. Og når det gjelder bøker: Både hun jeg lever sammen med og jeg selv arbeider med dem hele året, skriver, oversetter, anmelder, etc, hvilket betyr en konstant strøm av bøker. Svært mye av det som kommer ut på norsk, og mye av det tyske, ender opp hos oss. Vi gir bort bøker hele tiden, og likevel stiger stablene rundt oss. Et fantastisk luksusproblem. Vi bebor tre leiligheter i samme strøk her i Hamburg. Her jeg for tiden sover og arbeider, finnes bare mitt eget arkiv, pluss Hamsuns samlede.

2. Følger du dagens bokbloggere ?

Jeg har så smått begynt å følge noen nå i det siste. Jeg er imponert over hvor dyktige enkelte er, og hvor mye tid som legges ned i dette. Det vitner om en stor kjærlighet til litteraturen.

3. Jeg har inntrykk av at det aldri var et valg for deg; enten bli forfatter eller ingenting ?

Nei, det er riktig. Det var en avgjørelse jeg tok da jeg var femten. ”Avgjørelse” i den forstand at det var det eneste jeg ville. Jeg hadde nok ikke tatt livet av meg dersom det ikke hadde gått. Skjønt hvem vet…

4. Var ‘Hvite niggere’ et viktig veiskille for deg ?

Ja. Et svært viktig veiskille, i og med at jeg fra da av kunne holde opp med å tenke på penger hele tiden.

5. Hvor lenge kunne du ha holdt ut som refusert forfatter ?

Lenge. Jeg hadde aldri gitt meg. Og det er viktig å være klar over at jeg ikke hadde noen forestilling om at jeg skulle kunne leve av skrivingen. Jeg så for meg en tilværelse som nattevakt et eller annet sted. Og en hybel der jeg kunne sitte og skrive på fritiden. Og jeg var helt sikker på at jeg måtte gå løpet alene. Det er ikke så mange unge gutter som har slike drømmer for fremtiden, men slik var mine. Mindre kjent er det at jeg ble antatt nesten med det samme. Som attenåring. En diktsamling som av ulike grunner aldri så dagens lys. Jeg har så å si ingen erfaring med refusjoner, selv om jeg av en eller annen grunn har løyet på meg en del opp gjennom årene. En psykologisk knute, som jeg ikke skal forsøke å løse opp her.

6. De fleste forfattere har en bestemt arbeidsrutine, - hva er din ?

Jeg bør helst gjøre noe hver dag. Tidligere skrev jeg ofte ganske mye. Nå er jeg veldig fornøyd dersom jeg klarer to manussider i døgnet. Jeg skriver bare om kvelden og natten.

7. Kan du nevne noen favoritt-forfattere ?

Nei, jeg har ingen favoritter. Mange å se opp til og glede meg over, men jeg er ikke en sånn ”favoritt-fyr”. Det samme gjelder innenfor film og musikk.

8. Er det noen ulemper ved å være eksilforfatter ?

Nei, jeg tror ikke det. Men den store fordelen opp gjennom årene, har vært å befinne seg i ”et annet rom”. Jeg har alltid kunnet være i fred i Hamburg.

9. Blir vi bedre mennesker av å lese skjønnlitteratur ?

Ja, jeg har alltid ment det. Jeg er faktisk overbevist. Og grunnen er at vi gjennom det å lese, gjennom å bygge oss indre bilder og forestillinger, altså ved å medskape, utvikler våre empatiske sider. Vår forståelse for andre. Vi blir vant til, og styrket i det å se verden gjennom andres øyne.

10. Mange romanforfattere har de siste årene skrevet biografier. Har du selv tenkt tanken ?

Nei.

11. Hvordan takler du alt styret rundt en bokutgivelse ?

Jeg takler det dårligere og dårligere. Tidligere ga jeg mer eller mindre faen, men det er ikke sånn lenger. Da enkelte vendte tommelen ned for ”Opp Oridongo” ble jeg faktisk veldig nedstemt. Det hadde kostet meg så mye å skrive den boken. Jeg gikk helt i kjelleren noen dager.

12. Hvorfor trenger vi flere bøker? Er ikke alt allerede skrevet ?

Jeg beklager, dette ligger utenfor mitt tankefelt. Å skrive skjønnlitteratur er min måte å leve på, og jeg kjenner ikke til noen annen.

13. Føler du at du fremdeles har mye ugjort ?

Ja. Jeg kommer til å dø med mye på lager. Det er en fin tanke.

14: E-bok eller papirbok ?

Nå kan du gjette to ganger. Nei. Du scorer nok på første, tror jeg.