Varig verdi?

Arne Hestenes portretterte den våkne litteraturkritikeren Philip Houm i 1974, og stilte ham det vanskelige spørsmålet: "Hva av dagens norske litteratur vil leve år 2500 ?"
Han svarte: "Jeg skulle tro Vesaas' Bleikeplassen, Sandemoses Det svundne er en drøm og en eller to av Johan Borgens noveller."
Vel, det var sporty av Houm å ta utfordringen.
Et annet sted i intervjuet, forteller han at han i '69 satt i juryen for vurdering av kandidater til Norsk Kulturråds priser. Han gikk til oppgaven med visse fordommer. Men han fikk lese mye fint, og han var spent på utviklingen til unge forfattere som Dag Solstad, Kjell Askildsen og Gunnar Lunde.
Det synes jeg var forutseende av Philip Houm!
Ikke mange som ville ha nevnt nettopp de tre i 1969.

Jeg fant ingen bilder av verken Gunnar Lunde eller Philip Houm på nett, for begge er visst allerede glemt. Eller..?

"Fantastiske fortællinger"

Det går for tiden en danskprodusert serie på både svensk og norsk TV, som heter Fantastiske fortællinger. Er det noen der ute som har sett den?
Meget mulig at dette er repriser, men jeg har ihvertfall ikke sett det før.
Programidéen synes jeg var interessant: Hvordan jobber en skjønnlitterær forfatter, hvis han/hun må skrive under press? Dvs. med deadline; et TV-team fotfølger deg; osv. Nåja, du kan lese mer på seriens hjemmeside, som du finner HER.
Du burde ta en titt på det programmet, hvis du som jeg, tilfeldigvis skulle sitte i TV-stolen en dag det går på lufta.
PS. Jeg kjenner ingen av de 9 danske, etablerte forfatterne som figurerer i serien. Men hva vet vel jeg! Klarer knapt nok å følge med i den norske samtidslitteraturen.

For Your Eyes Only! Eller privatlivets fred

Den som har en smule oppdragelse - eller dannelse, om man vil - vet at det ikke er særlig snilt å lese andres brev. Altså brev som ikke er adressert til deg. Ikke desto mindre, er det merkelig nok akseptert hvis brevene er utgitt i bokform! Det er private brev som aldri var tenkt å offentliggjøres for en 3., 4. eller 5-mann.
Jeg har noen sånne bøker i mine hyller. Og det er ikke fritt for at jeg føler meg litt som en "kikker" når jeg leser Hamsuns brev til Marie, Bjørneboes brev til sin bror eller Kiellands tiggerbrev til Bjørnstjerne.
Hvis jeg sier høyt til meg selv: Dette er kulturhistorie!
Eller: Synd at vi har mistet evnen til å skrive så gode brev idag!
Letter det min samvittighet ?
Ja. (Under tvil.)

Men han skal ikke se sånn ut!

Men sånn skal vel ikke en dikter se ut? Aldeles nyskuret i ansiktet. Blid og fornøyd, tilsynelatende uten en bekymring i livet, vel vitende om at han har verdens beste yrke!

Sånn skal en dikter se ut!

Ansiktet er furet og vitner om det han har sett, skrevet og gjennomskuet hos menneskene!

Tankeeksperiment

Ta en titt i dine bokhyller. Tenk deg så at du skal fjerne alle alkoholikerne fra hyllene. Du vil simpelthen ikke ha fylliker i stua lengre!
Da tror jeg det vil bli ganske glissent i din boksamling, uansett hvor mange bøker du hadde ifra før...

Apropos Harold Bloom

Det er fire amerikanske, nålevende forfattere som finner nåde for Blooms kritiske blikk. De er Thomas Pynchon, Philip Roth, Cormac McCarthy og Don DeLillo.(Jeg har lagt inn lenker til alle fire her.)

Georges Simenon (1903-1989)

I siste nummer av Bokvennen - et utmerket litterært magasin, som alle lesere av denne bloggen burde abonnere på - er Dagbladet-journalisten Fredrik Wandrup representert med et essay om Georges Simenon.
Jeg tror ikke jeg har lest noe Maigret siden gymnaset. Husker at jeg syntes han var litt tung på labben. Men smaken min kan jo ha forandret seg.
Simenons CV imponerer! Han var så utrolig produktiv.

"Politimannen Jules Maigret er hovedpersonen i 75 romaner og 28 noveller. I perioden fra 1931 til 1972 skrev Simenon gjennomsnittlig bortimot to Maigret-romaner hvert år. De er oversatt til 53 språk og visstnok solgt i 550 millioner eksemplarer. Simenon har utvilsomt vært en av verdens mest utbredte og leste forfattere."

"I tillegg til Maigretbøkene skrev Simenon minst 100 romaner under sitt eget navn og enda opptil 300 under i 29 forskjellige pseudonymer. En del av de romanene som ikke handlet om Maigret, regnes for å være mesterverker. Mange av dem er oversatt til norsk."

Forstår du disse tallene! For meg er de aldeles ufattelige.
Men det er også andre tall som forbindes med Simenon. I et intervju med Federico Fellini (av alle!) kom han med en bekjennelse:

"Iløpet av livet har jeg elsket med 10 000 kvinner."

(Han går altså Rune Rudberg en høy gang.)
De fleste av dem hadde vært prostituerte. Men om det er sant, vet vi ikke. Simenon dikterte eller skrev hele 22 bind med erindringer. Brorparten av dem må regnes som oppdiktede!
Forfatteren Colette, som var redaktør ved et av forlagene Simenon prøvde seg på, fikk enorm påvirkning på forfatterens utvikling. Hun rådet ham til å slutte å skrive "litterært", at han måtte kutte ut adverb og adjektiv og skrive mest mulig enkelt og konkret. Det skulle bli hans varemerke. Han skraper språket ned til scratch og unngår pynt og ornamentering. Han hevder selv med en viss stolthet at hans ordforråd er på ca. 2000 ord! Han skriver heller ikke lange bøker. De er sjelden over 150 sider.
I likhet med Graham Greene var han gjentatte ganger innstilt til Nobelprisen i litteratur. Men hverken Greene eller Simenon skulle motta den. De ble nok regnet som både lettvektere og for populære av de vise menn i Stockholm.
Her hjemme var den seriøse kritikeren Philip Houm (1911-1990) ustanselig en forsvarer av Simenons forfatterskap. Han skriver: "De fleste Maigret-bøkene er mattere enn de beste. Men jeg kan ikke se annet enn at en 15-20 bøker holder mål. Georges Simenons egne strenge mål. Jeg sikter til bøker som Maigret og det mystiske hus, Maigret og den gamle damen, Maigret og den døde piken, Maigret og mannen på benken, Maigret og mannen uten hode.Og leseverdige er de, nesten alle."

I forfatteres fotspor

Arild Molstad har skrevet "I store forfatteres fotspor" - Reisemål: Fjerne himmelstrøk.
Dette er pocketbok i ordets rette betydning. Den måler bare 12 x 19 cm og er på snaue 200 sider. Veldig grei å ha med seg på stranda. Eller på reisefot til et av de stedene som omtales, selvsagt.
Du kan bli med Karen Blixen til Kenya, Graham Greene's Saigon, Hemingways Cuba, Johannes V. Jensens Memphis, Selma Lagerløfs Jerusalem og Aksel Sandemoses Labrador. Jeg anbefaler denne boka uten å nøle. Velskrevet, informativ og underholdende, rett og slett.
Jeg har jo lest disse forfatterne, tildels veldig grundig også. Med ett unntak. Og det er Johannes V. Jensen. Navnet har jeg kommet over mang en gang. Blant annet skal Sandemose ha vært sterkt påvirket av ham. Nobelprisen har han også fått.
Men jeg er neimen ikke så sikker på å lese en som har sagt flg:

"Min oppgave med å skrive er i virkeligheten den å gi folk avsmak for litteraturen og leve livet."

Erkevrøvl og pølsevev, sier jeg!
Det er ingen motsetning mellom å leve livet og å lese. Det ene utelukker selvfølgelig ikke det andre. Dessuten så vier man ikke livet til å skrive bøker, for å få folk til å slutte å lese!

William Faulkner

Jeg leser for tiden "The Thirsty Muse - Alcohol and the american writer" av Tom Dardis.
Hele fem av de amerikanske nobelpristagerne i litteratur var alkoholikere. Sinclair Lewis, Eugene O'Neill, William Faulkner, John Steinbeck og Ernest Hemingway.
Det var et historisk faktum som fascinerte Tom Dardis, og som fikk ham til å stille spørsmål om sammenhengen mellom alkohol og kreativitet. Det sier seg nesten selv, at en sånn bok blir litt sladrete. Og at vi lesere blir kikkere. Men den inneholder også en mengde episoder fra de gamle guttas liv, som jeg tror er ganske betegnende.
William Faulkners datter husker med bitterhet følgende episode:

It was just before my birthday and I knew that Pappy was getting ready to start on one of these bouts. I went to him - the only time I ever did - and said, "Please don't start drinking." And he was already well on his way, and he turned to me and said, "You know, no one remembers Shakespeare's child." I never asked him again.

Forfatter-intervjuer

Don Swaim var en radioreporter som på åttitallet intervjuet omtrent alle engelskspråklige forfattere som eksisterte på den tiden. Har du en anglo-amerikansk favoritt, vil du forhåpentligvis finne ham eller henne HER.
Men vær obs på at intervjuene er lange! Fra et kvarter til en time, varer de. Så det er kanskje like greit å spare denne linken til en regnværsdag?
Men hører du, Spectatia!? Philip Roth er ikke med her! Aner ikke hvorfor...

Orhan Pamuk

Det følgende er sakset ifra et intervju Nikolaj Frobenius hadde med Orhan Pamuk. Trykt i artikkelsamlingen ”Herlige nederlag” (GNF, 2007)

Orhan Pamuk: Først og fremst må jeg si at jeg har forpliktet meg til det å skrive. Jeg arbeider mye. Jeg arbeider disiplinert, og jeg arbeider konstant. Jeg liker ikke å ta ferier, en ferie er for meg utelukkende en tenkepause mellom to bøker. Jeg klarer ikke å løsrive meg ifra en bok med mindre den er ferdig. Jeg begynte å skrive i 1974, det vil si at det har gått et kvart århundre siden jeg, i all ydmykhet, begynte å skrive. I de siste 25 årene har jeg sittet ved skrivebordet på kontoret mitt, og arbeidet der mellom åtte og elleve timer i døgnet.
(---)
Når folk spurte meg: Nå, min sønn, hva driver du med her i verden?, så svarte jeg: I syv år, min herre, har jeg sittet hjemme hos min mor og skrevet romaner som ingen vil trykke. Jeg kunne jo ikke si det. Snarere ville jeg for enhver pris unngå å møte folk som kunne komme til å stille meg det spørsmålet. For det var ikke snakk om å forandre livsstil. Jeg hadde bestemt for å bo hjemme hos min mor og skrive romaner til jeg fikk noe trykket. Om jeg så måtte gjøre det inntil jeg ble femti.

Han var en målbevisst ung mann, Pamuk. Jeg undres om moren delte hans begeistring for framtidsplanene?

Noen tanker om forfatterbiografier (igjen)

I en del av de bokbloggerne jeg har lest de siste månedene, har temaet om verdien av å lese forfatterbiografier dukket opp med ujevne mellomrom.
Jeg er en dem som, helt skamløst, innrømmer at jeg har lest forfatterbiografier i årevis. Ikke så enkelt å si hvorfor. Men ett motiv er opplagt. Har jeg lest en roman som har gjort mektig inntrykk på meg, så blir jeg også nysgjerrig på hvem forfatteren var og hvordan han/hun fungerte i sin samtid. Dermed slår jeg to fluer i et smekk.
I sin tid var det jo spennende å lese om hvordan en Jæger (”og kretsen rundt ham”) ranglet på Gravesen, Grand eller hvor de nå satt eller lå. Hvordan en Hamsun strødde om seg med penger på avsindige fyllekuler. Eller hvordan en Ibsen bokstavelig talt lå dødrukken i bergenske rennestener før han var blitt et ”navn”. – Sånne anekdoter synes jeg ikke er fullt så spennende lengre. Mye er dessuten vandrehistorier, som er blitt tillagt både den ene og den andre.
Det meste er myter, som passer godt inn vårt bilde av hvordan bohemen skulle oppføre seg i de gode gamle dager. Men det er jo ikke disse mytene som gjør at de fremdeles lever i vår bevissthet. Det er bøkene deres. Det at de skrev på en måte som ingen hadde gjort før dem. Og den motstand de møtte fordi de gikk imot strømmen.
På den måten lærer jeg også en god del om hvordan det norske samfunn fungerte for ca 100 år siden.
Selvsagt skal jeg ikke underslå at det finnes et snev av kikkermentalitet her også, men også et ønske om å forstå.
Jeg fatter ikke helt de som leser en roman, klapper den sammen, utbryter: ”Det var sannelig godt skrevet!”, - og ikke har den minste interesse av hvordan forfatteren var ”skrudd sammen”, eller hvordan hans samtid reagerte på boka!
Men jeg leser ikke biografier om nålevende forfattere, fordi de tilhører den ”virkeligheten” som jeg blir tutet ørene fulle av gjennom tabloidaviser og TV hver eneste dag.
Og at folk kjøper biografier om politikere, fatter jeg simpelthen ikke. Men bøker om Jens og Siv, Gro & Kåre, Carl I. og tilogmed Liv Gerd Valla selger som varmt hvetebrød. (Jeg tør simpelthen ikke spekulere i hvorfor!) Disse bare middels interessante aktørene er jo allikevel på skjermen hver eneste dag.
Da synes jeg det er langt mer fascinerende å lese om et menneske som vet at han blir erklært persona non grata fordi han utgir en bok. Og så gjør han det like forbannet!

Smak og behag...

Selv om jeg ikke har en så voldsomt omfangsrik boksamling, så finnes det et og annet merkelig der.
Har dere hørt om David Markson? Han har skrevet en ”roman” som på nynorsk har fått tittelen Lesesperre.
Det er ikke en roman i vanlig forstand, bl a fordi hovedpersonen (som kalles Lesar) prøver å skrive en roman, men et langt liv med lesning gir han så mange assosiasjoner og anekdoter at det stenger for det litterære prosjektet.
Derfor kan en bokside se sånn ut:

”Monet, på besøk i London:
Dette brune her? Dette er dykkar Turner?

René Descartes ble fødd på ein slåtteteig.

Til slutt gøymde Emily Dickinson seg jamvel for folk som var på besøk i hennar eigen heim.

Lesar og denne førestillinga hans.

Lesar med tankane i eit einaste rot.

Kva er ein roman i alle høve?

Eller tenkjer han på ein eller annan merkeleg måte på ein sjølbiografi likevel?

Böhmen. Eit aude land land nær havet.

I 1911 klarte Vincenzo Perruggia, ein italiensk husmålar som hadde arbeidd i Louvre, å ta Mona Lisa ut av ramma og spasere ut med det gøymt under arebidskleda sine.
Og ikkje bli mistenkt før han prøvde å selje det to år seinare.

Før Sylvia Plath skrudde på omnen for å ta livet av seg, sette ho fram brød og smør og mjølk på soverommet der dei to barna hennar sov.

Leibniz: Kvifor finst det noko og ikkje berre ingenting?”

Og så videre. Osv. Denne siden er faktisk representativ for en bok på 236 sider.
Kurt Vonnegut kalte det for sin favoritt-bok! Men han var kanskje ikke helt objektiv, siden han hadde kjent Markson i 40 år!
Originalt påfunn, i hvert fall.

Bergljot Hobæk Haff

Bergljot Hobæk Haff er en mediasky forfatterinne. Men det er ingen grunn til å overse hennes forfatterskap.
Her har jeg sakset litt fra nettet for at dere skal bli bedre kjent med henne.

”Det skrives om Hobæk Haff at hun lever tilbaketrukkent og beskjedent; hun blir aldri noen TV-kjendis, og slik vil hun ha det. I et intervju med Fredrik Wandrup i denne avisa har hun likevel fortalt en del om seg selv. Hun regner seg som antiautoritær sosialist, og har opplevd litt av hvert:
- Etter krigen vanket jeg i mange år i et nokså bohempreget miljø, fullt av kunstnerspirer, forfattere og filosofer. Jeg prøvde så vidt stoff også, men det hadde ingen tiltrekning på meg. Alle måtte liksom prøve. Men ingen ble stoffmisbrukere.
Det var mer et eksperiment man skulle igjennom. Jeg skulle ha skrevet mer enn jeg har gjort, men selve livet har tatt mye tid. Det er sannelig anstrengende nok. Jeg har vært igjennom to ekteskap og flere forhold som har stjålet mye av konsentrasjonen fra meg. Men disse opplevelsene har selvsagt også gitt inspirasjon.
Barndommen hennes var preget av alt annet enn bohemliv. Faren var teolog og underviste ved Oslo lærerskole. Bergljot Hobæk Haff ble lærer selv også, flyttet til det glade København, og i det ene av ekteskapene fødte hun en datter. Etter et par tiår i Danmark reiste hun hjem til Oslo, der hun fortsatt bor og der hun har sin familie. Datteren, Marianne Hobæk Haff, er professor i fransk språk ved Klassisk og romansk institutt ved Universitetet i Oslo. Et av barnebarna har gjort politikerkarriere: Hilde Singsaas var politisk rådgiver i Barne- og familiedepartementet før Thorbjørn Jagland lot Kjell Magne Bondevik komme til makten.
Flere av mormorens bøker burde kanskje vært obligatorisk lesning for politikerne som prøver å styre dette landet. For hun har mye å fortelle:
- Jeg har skildret mange maktfulle mennesker som styrtes ned fra selvforherligelsens tinder. Det er ingen tilfeldighet.
Selv står jeg på utskuddenes og tapernes side. Jeg har ingen dragning mot seiersrusen. Suksessen er alltid banal.
Nederlaget er mer interessant. Men det må være et ordentlig nederlag. Det er alltid betagende med noe stort og vakkert som går under. Jeg føler meg like fremmed for storborgerlighet som for småborgerlighet, alle deres gjerninger og alt deres vesen.”

En flyktende dikter krysser sitt spor
Dagbladet 08.07.1996
ØYSTEIN ROTTEM
Del: 1 Side: 4
Emne: LITTERATUR|ANMELDELSER

«Skammen». Gyldendal. 423 s. Kr 278. Bergljot Hobæk Haff er en litterær vagabond. Derfor er «Skammen» fascinerende lesning.

Året er 1914. En sjømann går i land. Forteller rederen at han har tatt sin beslutning fordi han har hatt en visjon om kommende storkatastrofer til sjøs og til lands.Han anholder rederen om hans vanføre datters hånd.
Og den fordums glade laks overgår snart alle i religiøs nidkjærhet og blir pott og panne i den lille bygdas lavkirkelige liv.
Andreas heter han, Augusta heter hun. Tre barn føder hun ham. Under spanskesyken blir både hun og to av barna revet vekk. Tilbake sitter Andreas med den vidløftige datteren Maria.
Åpenbaring En ny prest kommer til bygda. Både som forkynner og i kraft av sin framtoning blir han en torn i øyet på bygdas menighet. Andreas forsøker å få ham fjernet.
Men i den nittenårige Marias øyne er han en åpenbaring. Mot sin fars vilje framtvinger hun et giftermål. Da er hun allerede gravid.
Vemund heter presten. Han kommer fra en liten husmannsplass i Telemark. Er eldste sønn i en stor søskenflokk som holdes strengt av en far som etter hvert blir mer og mer sinnsforvirret. 17 år gammel flykter han hjemmefra. Blir tatt hånd om av en prest ved navn Quisling (!). Ved gode menneskers hjelp kan han begynne å studere teologi. Kallet til prest føler han ikke, men i et uforsiktig øyeblikk har han lovet sin mor å bli det. Med to doktorgrader bak seg og med musikk som sin altoppslukende interesse prøver han å utføre sin prestegjerning så godt han kan.
Tre barn får Maria og Vemund før ekteskapet utvikler seg til et sant helvete. En gutt og to jenter. De siste er et tvillingpar. Idun kalles den ene. Hun er den som i en alder av 56 år sitter og fører i pennen den familiekrønike som utgjør romanen «Skammen».
Det er hun som på papiret gir nytt liv til sine foreldre og besteforeldre, tanter og onkler, grandtanter og grandonkler og alle de andre personene som befolker dette myldrende raritetskabinett av en roman. Ja, det er i sannhet en forunderlig gjeng hun presenterer oss for. Hver på sitt vis særlinger og einstøinger, besatt av religiøs, politisk eller annen galskap. Flyktninger som desperat forsøker å finne seg til rette i tilværelsen. Forhåndsbestemt til å råke ut i konflikter og rammes av tragedier. De fleste går det da også ille.
Fortelleren utgjør i så måte ikke noe unntak. Hun er familiens svarte får. Etter at hun ble tvunget til å gi fra seg et barn hun fødte i dølgsmål - frukten av en lidenskapelig ungdomskjærlighet - har hennes liv artet seg som en evig flukt, både i bokstavelig og overført forstand. I skrivende stund er hun pasient på en psykiatrisk institusjon.
Bøker har hun skrevet og utgitt før. Nå sitter hun og samler trådene i sitt eget og sin egen slekts liv. Hun har tatt vare på notater og dagbøker. En særlig viktig rolle spiller noen dagbøker og et utkast til et «forsvarsskrift» som faren har etterlatt seg. Han ble dømt for å ha fraternisert med tyskerne under okkupasjonen, og krigsårene spiller i det hele tatt en viktig rolle.
Romanen pendler mellom nåtid og flere tidsplan i fortida - uten å skjele til kronologi og ytre sammenheng. Rent bortsett fra det er det en god, gammeldags roman, en familiekrønike med alle de ingredienser på plass som hører sjangeren til: hat og kjærlighet, liv som går på skjeve, og drømmer som går i vasken, nidkjærhet og religiøse anfektelser, politikk og forretninger - en roman full av dramatikk og tragedier. Som sådan byr den på umiddelbare lesegleder. Det er m.a.o. en roman man svelger i seg, selv om den til tider kan føles som en vel stor munnfull.
Som seg hør og bør handler den om slektsdemoner som hjemsøker ledd etter ledd av skadeskutte flyktninger.
Den er skrevet med autoritet og fast hånd. Fortelleren flytter rundt på brikkene i sin historie etter forgodtbefinnende, foregriper handlingen med frampeik av ulikt slag samtidig som hun holder leseren i ånde ved i første omgang å si A, men ikke B, kommenterer handling og personer, knytter refleksjoner over eget liv til framstilling av fordums hendelser som kaster lys over dette, osv.
Metaroman På sitt vis er det også en metaroman i den gamle autorale stilen. At Bergljot Hobæk Haff er en av våre dyktigste historiefortellere visste vi fra før, og «Skammen» er et nytt bevis på dette. Alle tragedier som beskrives til tross er dette en lekelysten overskuddsbok der forfatteren strør omkring seg med språklige hentydninger og pussigheter, som når hun lar en av romanens mest nidkjære predikanter bære navnet Ånon Sakariassen.
Om man vil kan man også lese boka som et forsøk, ikke bare fra fortellerens, men også fra forfatterens side, på å samle trådene.
Gjennomgående motiver og temaer vendes her på nytt, stedvis også med temmelig åpenbare anknytninger til tidligere bøker. I «Skammen» krysser både Idun Hov og Hobæk Haff sine spor. Biter fra et broket liv og et broket forfatterskap faller på plass. En «lykkelig slutt» peker ut nye veier. I Hobæk Haffs forfatterskap har veien alltid vært målet. Derfor vet vi heller ikke hvor vi har henne. Hun er en litterær vagabond. Det er også derfor «Skammen» er fascinerende lesning.

Forfatter-intervjuer

Liker du å lese intervjuer med forfattere? Jeg antar det kommer litt an på om du kjenner forf'en eller ei. Ved å klikke på DENNE linken, finner du en drøss forfatter-intervjuer. Noen berømtheter, noen mindre kjente og noen som ihvertfall ikke jeg har hørt om før.
Men du vil finne f eks William Burroughs og Milan Kundera representert der..

Norman Mailer

Jeg synes at boksing er en brutal sport. Det måtte en Muhammad Ali til for at denslags skulle bli elegant og underholdene.
Men om boksing er brutalt, så er slåssing enda mer lavpannet og tåpelig. I denne videosnutten med Norman Mailer og skuespilleren Rip Torn får vi også bekreftet at en forfatter bør holde seg til sitt tastatur.
Norman Mailer var en tett, liten plugg som pleiet sitt macho-image med omhu. Meget ujevn som forfatter, men til tider glimrende. Nesten alltid kontroversiell.
På søttitallet forsøkte han seg flere ganger som filmskaper av eksperimentelle dokumentarer. (Fullstendig skivebom.) Denne snutten er kanskje iscenesatt, men vi mistenker at de mistet kontrollen underveis. "Bokseren" Mailer gjør som Tyson gjorde imot Hollyfield!