Dipsolitteraten intervjuer Tor Åge Bringsværd

(Det ser ikke pent ut, når mine spørsmål får større typer enn svarene. Har forsøkt å rette det opp, men neida. Dere får bare godta det slik det står. Innholdet er det intet å si på, ihvertfall.)

Ikke en blogger, denne gang. Men en av våre mest produktive forfattere. Et lekende menneske og en hyggelig fyr som er velsignet fri for primadonna-nykker. Jeg tror ikke han tar det så nøye at han egentlig har passert pensjonistalderen, for han har det så godt på jobben !

1. Fortell litt om boksamlingen din. 

Jeg ordner ikke bøkene alfabetisk – hverken etter tittel eller forfatter. Rett og slett fordi jeg tror det da ville blitt mye vanskeligere å finne dem igjen.

Jeg mener: Hvis jeg hadde glemt navnet eller tittelen, hvor skulle jeg så ha begynt å lete?

Alfbetisk ordning er etter min mening en slags siste utvei for forvirrete mennesker som søker et mentalt rekkverk. I stedet forsøker jeg å ordne mine nærmere 150 hyllemeter etter lyst- og interesse-prinsippet. Jeg er så priviligert at jeg har en egen tre roms skrivestue.

Først og fremst har jeg det jeg vil kalle Prosjekthyller. Dit går alle bøker jeg har brukt som referanser til et bestemt prosjekt. En hylle eller tre til hvert prosjekt jeg har arbeidet med. Indianerne har fått tre hyller, grisen har fått en, inuit (eskimoer) har fått to hyller, Djengis Khan har fått et par og grisen har fått sin egen hylle. Og så videre. For jeg har skrevet altfor mange bøker, naturligvis.       

Dernest ordner jeg etter interesse: Film og teater har gudene vet hvor mange hyllemeter. Hvor mange hyller som er gitt til science fiction, vet jeg ikke. (Fordi dette er skrevet mens jeg oppholder meg langt fra heimen.) Tegneserier har sitt eget sted.  Kuriosa og “skrudde” bøker har også ganske mange hyllemeter.

All krim har jeg prøvd å overføre til hytta. (Bortsett fra de gamle faksimileutgavene av Detektivmagasinet). Mordgåter leser jeg helst til lyden av måkeskrik.

I nærheten av skrivebordet har jeg nesten bare referansebøker.

Men mest plass har jeg gitt til eventyr og myter. De har sitt eget værelse her i arbeidshuset. Og slike bøker har jeg plassert i respektive hyller rett og slett etter hvilken religion eller kulturkrets de springer ut fra. Mer orden trenger jeg ikke.

Og helt til slutt: I en gammel handlevogn fra den nedlagte flyplassen på Fornebu (og med en stor Camel-reklame på håndtaket) har jeg bøker jeg vet jeg burde lese, men ikke har somlet meg til å gå løs på ennå. Handlevognen går på hjul, så hver gang synet av den gir meg dårlig samvittighet, kan jeg trille den inn i et annet rom.

2. Man taler ofte om en forfatters ensomhet…  Ferdinand Finne skriver et sted at han savner et norsk ord som tilsvarer det engelske ‘solitude’, - altså et positivt ladet uttrykk for den kreative ensomheten. Er ikke ensomheten helt nødvendig for en forfatter ?

Siden jeg svarte så ordrikt på første spørsmål, skal jeg her nøye meg med å si: Jo!

Jeg er absolutt avhengig av å være alene i lange perioder. Heldigvis er jeg omgitt av mennesker som forstår det.

3. Du debuterte tidlig, og har vært forfatter hele ditt liv. Har du noensinne angret på dette veivalget ?

Nei, aldri. Det har vært et privilegium å få lov til å leve av det jeg synes er aller mest morsomst å drive med. (Eller sagt på en annen måte: Leve av å være nysgjerrig.) Kanskje er jeg sær, men jeg vil for eksempel mye heller tilbringe en dag og en kveld mutters alene foran macen, enn å gå på en hvilken som helst fest.

4. Jeg visste fra før at du er en meget produktiv forfatter, men ble litt overrasket over den voldsomme mengden barnebok-titler som bærer ditt navn. Kan du si noe om forskjellen mellom å skrive for barn og voksne ?

Det er min overbevisning at mennesker er som trær. Vi er fulle av årringer. Vi er ikke bare den vi akkurat nå "er". Vi er også alle dem vi har "vært". Den fem–åringen jeg en gang var, den ungdommen, den tredveåringen, den førtiåringen, den femtiåringen jeg var – alle disse bærer jeg fremdeles med meg. Og alle disse ”versjonene” gjelder det å holde kontakt med – slik at vi ikke mister oss selv … Dypt der inne – bak skjegg og dobbelthaker – lever ennå barnet i oss. Og mister vi for alvor kontakten med den minste i oss – da tror jeg vi virkelig er ille ute. Da er vi blitt voksne på den aldeles gale måten. Så når jeg skriver for de minste, så skriver jeg også for den minste i meg selv. Sånn er det. Eller sagt på en annen måte: Jeg liker å tro at jeg skriver hverken for voksne eller for barn, men at jeg skriver for mennesker. I mine øyne er det nemlig ikke noen nevneverdig forskjell på årgangene. Barn er ikke dummere enn voksne. De har bare et litt mindre ordforråd, og færre erfaringer. Jeg vil gjerne lage det jeg kaller ”all–bøker” – bøker for barn av alle aldre, ja, de kan til og med passe for barn som er blitt så gamle at de selv er blitt foreldre!

(Og siden vi først snakker om barnebøker: Å skrive meningsfullt for barn er å forsøke å endre samfunnet innenfra og nedenfra. Finnes det et bedre anarkistisk prosjekt?)

5. Er unger i dag blitt mer hardføre ? 

Jeg tror det ikke bare er barn som er blitt mer hardføre. Jeg tror voksne også er blitt det. Selv er jeg snart matlei av å bli tvangsforet med sport og voldtekts-krim. (EAT SHIT. TEN BILLION FLIES CAN’T BE WRONG.)

6. Mange forfattere er også bloggere. Men ikke du. Ville det ha vært for tidkrevende ?

Riktignok har jeg en hjemmeside som jeg har fått hjelp til, og  som det går an å grave seg ned gjennom tre - 3 - lag av ... men jeg har aldri våget meg på arbeidet med en blog. Jeg er i det hele tatt litt klønete. Og når jeg først er i bekjennelsesmodus, så tilstår jeg at jeg akkurat nå i sommer har dristet meg inn på Facebook og fremdeles føler meg hjemløs. Heller ikke hjelper det på selvtilliten at jeg nettopp har skaffet med iPad og irriterer meg grønn over enkle problemer der også. For eksempel: Hvordan sletter jeg samtlige mails i innboksen? (Det er ikke noe problem med papirkurven, men innboksen, for svingende!) Takknemlig for et hint om det finnes noe...

7. Følger du noen bokbloggere ?

Nei, dessverre. (Men kanskje jeg burde?) Når jeg er på internett er det nesten alltid for å hente informasjon om et eller annet jeg jobber med. (Velsignet være Wikipedia!)

8. Blir vi bedre mennesker av å lese skjønnlitteratur ?

Bøker hjelper oss å tenke. De hjelper oss til å forstå verden. De viser oss idealer og verdier. Gjennom bøker finner vi ut hvem vi vil være og hvem vi ikke vil være. Så visst trenger vi bøker! Om vi blir BEDRE mennesker, vet jeg ikke. Men vi blir i hvert fall MER mennesker! For gjennom bøker lærer vi å se ting fra flere sider. En god bok gir oss nemlig muligheten til – for en kort stund – å være en helt annen enn oss selv, leve et helt annet liv – et helt annet sted! Den som leser (eller skriver!), kan når som helst skifte alder, hudfarve og kjønn! Og bøkene er magiske hester og kameler, som på et blunk tar oss dit vi vil – hvor som helst i hele verden! Da jeg var barn, husker jeg at det var dette som var selve eventyret: Å kunne la meg oppsluke av en bok, nærmest forsvinne inn i den og liksom leve sammen med de personene jeg møtte der.

9. Kan du si litt om arbeidsdagen din ? Må du skrive daglig ? 

Jeg skriver bestandig. Hele dagen. Overalt. Og jobber på mange ting samtidig. Står jeg fast et sted, går jeg videre til noe annet – og lar underbevisstheten ta seg av problemene.

10. Jeg er imponert over hvilken innsats Bing & Bringsværd gjorde som litteraturformidlere. Dere introduserte en mengde store navn for det norske markedet. I dag kan vi alle finne fram til hva det skal være, bare med noen tastetrykk. Annerledes på 60- og 70-tallet, - hvordan klarte dere å holde dere så godt orientert ?

Vi leste enormt mye den gangen og raidet Oslos bruktbokhandler nærmest daglig. (Derfor er også en av antologiene våre tilegnet: "Bruktbokmannen i City-passasjen". Hverken han eller den lille, mørke sjappa finnes lenger.)

11. Er det en forfatter, eller en roman, som du ønsker å trekke frem fra glemselen ?

Jeg tror mange ville ha glede av å stifte bekjentskap med Gene Wolfe.

12. Det siste jeg leste av deg var Samtaler med svart hund. Nå ser jeg deg ofte avbildet med katt. Katten er da også tradisjonelt sett mer vanlig som kjæledyr for diktere. Men kanskje ikke særlig egnet som turkamerat ?

Nei, katter går som regel tur alene. Og vår kjære Tigris har nå i litt over en måned vandret på ville veier – hvis hun ikke allerede er nådd frem til de evige musejaktmarker. (Og Sheba er død for tiden, hun også. Selv om jeg fremdeles går omkring og snakker med henne hver eneste dag.)

13. Hvordan takler du alt styret rundt lanseringen av en bok ?

Egentlig har jeg aldri opplevd det som noe styr. Men la meg legge til at det er en enorm forskjell på oppmerksomheten rundt en voksenbok og en barnebok. Det er i det hele tatt kuriøst hvor lite mediafolk bryr seg om barnekultur. Det er akkurat som om de mener at det ikke finnes foreldre blant avislesere, ingen av deres abbonenter har tydeligvis barn, og derfor er det liten vits i å tipse om nye barnebøker?

14. Hva synes du om hjem uten bøker ?

Den nordamerikanske stand-up komikeren John Waters har sagt det slik:

”If you ever go home with somebody and they don’t have books in their house, don’t sleep with them. I think that’s very important.”