Personlig krim kanon

Enkelte skyr krim- og spenningslitteraturen som pesten. Det mistenker jeg at også bibliotekarene på mitt lokale bibliotek gjør, for utvalget deres består nesten bare av liste-topper.

Det er det rene snobberi å neglisjere en hel litterær sjanger! Særlig hvis man ikke har peiling. Kresen må man gjerne være, og en krimbok har som regel ingen naturlig plass i en feinschmeckers bokhylle. For er den lest, så kan man som regel gi den videre uten at noe savn vil oppstå. Det finnes derimot unntak. Krimbøker som tåler et gjensyn etter noen år. De kommer her:

Sjakalen av Frederick Forsyth.

Nålen av Ken Follett.

Firmaets mann av John Grisham.

Muldvarpen av John le Carré.

Casino Royale av Ian Fleming.

Jeg anbefaler alle fem på det varmeste. Dette er ikke bare tidtrøyte, men også god litteratur, uansett sjanger. De har det til felles at de har tålt tidens tann. Etter disse gutta nyttet det ikke med slurv, - nå gjaldt det research! Og det er ingen tvil om at de hadde gjort hjemmeleksene. Strand- og sommerlektyre på sitt beste.
Les ivei!

Din personlige kanon ?

Parfymen av Patrick Süskind er den romanen som rager høyest på min personlige kanon.
Ikke fordi jeg er så begeistret over at hovedpersonen tar unge kvinner av dage. Men fordi språket er uangripelig godt, handlingen spennende, oversettelsen er perfekt, historien original og fortelleren har en galgenhumoristisk avstand til sin beretning. Dessuten behersker Süskind det historiske materiale som ligger til grunn for boka.

Dette avsnittet fant jeg allerede på andre side i Parfymen, og dermed var jeg fanget: "...og Grenouilles mor, som var ung ennå, omkring 25 år, og som tok seg ganske godt ut, som hadde nesten alle tennene sine i behold og dessuten ennå en del hår på hodet, som ikke hadde noen alvorlig sykdom utenom gikt og syfilis og en lettere tuberkulose; som ennå håpet å få leve lenge, kanskje i fem eller ti år, og kanskje til og med gifte seg en gang og få virkelige barn som hustru til en håndverker som var blitt enkemann eller noe slikt..."
Jeg tror den svarte humoren, den avstanden, er helt nødvendig for å skildre slike stakkarslige skjebner.
Nedover på min liste finner vi også Mysterier av Knut Hamsun, Garps bok av John Irving, Livets lenker av Somerset Maugham og Slaktehus 5 av Kurt Vonnegut. Alle har de spenning, humor og veldig godt språk.

Så kommer spørsmålet; poenget med denne posten:
Hvilken roman rager aller øverst i DIN personlige kanon ?