Siden jeg har lest Tehme Melcks innlegg om Virginia Woolf, og hun figurerer i den boka jeg nettopp har lest ferdig (Hvordan Proust kan forandre ditt liv), så sakser jeg litt derfra. Woolf hadde nettopp fullført manuset til Mrs Dalloway:
"Jeg lurer på om jeg har klart det denne gangen?" spurte hun seg selv i dagboken, men gleden varte ikke lenge: "Det er iallfall ingenting sammenlignet med Proust, som jeg har gravd meg ned i nå. Det spesielle med Proust er kombinasjonen av den største følsomhet med den største iherdighet. Han utforsker nyansene i sommerfuglvinger til siste prikk. Han er seig som en tarmstreng og flyktig som en sommerfugls blomstring. Og han kommer sikkert både til å påvirke meg og gjøre meg irritert over hver eneste av mine setninger." Dagboksnotatet fortsatte: "Tar opp Proust etter middag og legger ham fra meg. Dette er den verste tiden. Jeg blir suicidal av den. Det virker som om det ikke er noe igjen å gjøre. Alt synes platt og meningsløst." Likevel tok hun ennå ikke livet av seg, men gikk til det kloke skritt å slutte å lese Proust, og var derfor i stand til å skrive noen bøker til, hvis setninger hverken var platte eller meningsløse."
