Dipsolitteraten intervjuer Nikolaj Frobenius

Jeg skulle gjerne ha illustrert dette intervjuet med et foto av "intervju-objektets" (for et kjedelig ord!) personlige og 'fantastisk sammenhengende bokhylle'. Og sannelig sier jeg Eder: Det fikk jeg, etter litt purring.

Svarene er åpne og ærlige, og den som er opptatt av både bøker og film burde ta en titt !

Idag intervjuer jeg Nikolaj Frobenius.  

PS. Det gjør vondt langt inn i sjelen å se at han har kastet fem søppelsekker med bøker. Han kunne heller ha gitt dem til meg.

Hva synes du om hjem uten bøker ? 

Jeg er ikke av den oppfatning at bøker er den eneste kilden til kunnskap og det gode liv. Noen ganger omtaler vi kanskje den "fine litteraturen" på en litt for ekskluderende måte, slik at den blir forbeholdt en liten klikk av innforståtte enige. Mange kritikere har pekt på problemet med å opphøye skjønnlitteraturen til en åndssnobbete sfære som mange potensielle lesere ikke føler det naturlig å gå inn i. Derfor vil jeg ikke opphøye meg til noen dommer overfor "hjem uten bøker". Dessuten finnes tekster i så mange varianter, på lesebrett f.eks. 

Kan du si litt om din egen boksamling/bibliotek ?

Jeg har vært forfatter i 25 år og har lest mange bøker. Noen har jeg spart på, noen har jeg mistet, eller lånt bort (og aldri fått tilbake), men en del har jeg spart på. Da jeg flyttet for to år siden kvittet jeg meg med fem store søppelsekker med bøker som ikke fortjente å komme med videre. Det var kanskje beklagelig, men nødvendig, dessuten var det en lettelse å få det gjort. Hva skal du med bøker som aldri blir lest og som du ikke en gang liker? Jeg fikk bygget en fantastisk sammenhengende bokhylle og i den står alle de bøkene jeg aldri vil kvitte meg med - bøker jeg ville grått hvis jeg mistet. Derfor låner jeg heller aldri ut bøker - det tar jeg ikke sjansen på. Men, altså, denne bokhylla er en glede - jeg blir glad hver gang jeg ser på den - og passer på at ingen bøker slipper for lett inn i den samlingen, slik at den blir forsøpla. 

Blir vi bedre mennesker av å lese skjønnlitteratur ?

Det kommer nok helt an på hva du leser - og hvordan du leser. Forestillingen om at litteraturen nødvendigvis gjør oss til bedre mennesker, er skummel og nedbrytende for den frie, kritiske tanke. Mange bøker - både skjønnlitteratur og sakprosa - kan ha en destruktiv effekt. Det er viktig å huske at Mein Kampf også er en bok. Likeledes er feillesning utbredt, slik at leseren oppfatter forfatterens intensjon på en helt annen måte enn forfatteren. Dette er jo litteraturens gitte omstendighet, kan vi si, det finnes ikke noe regelverk for hvordan en bok skal leses, og mange forfattere har blitt rystet i sine grunnvoller når de oppdager hvordan deres bøker er blitt lest, og hva de er blitt tatt til inntekt for. Dette skriver jeg forresten om i romanen "Jeg skal vise dere frykten", hvor den amerikanske forfatteren Edgar Allan Poe til sin store forskrekkelse oppdager at en av hans mest iherdige lesere har brukt de gotiske novellene hans som "oppskrifter" for voldelige og kriminelle handlinger. 

De fleste av mine leseropplevelser etterlater meg temmelig likegyldig, men så hender altså at jeg leser en bok som jeg opplever forandrer måten min å tenke på, og som muligens også - i en eller annen grad - kan sies å ha gjort meg til et litt mer forstandig menneske. Også bøker som du er uenige i - eller som er svært irriterende - kan ha en positiv funksjon, på den måten at de får deg til å reagere, tenke igjennom problemstillinger, og klargjøre din egen tenkning rundt et motiv eller problemstilling.

Hvorfor leser vi skjønnlitteratur ? Er ikke “virkeligheten” mer enn nok ?

Å lese skjønnlittartur kan være en "annen måte å tenke på". Det kan utvide leserens kjennskap til erfaringer vi ikke har, kunnskaper vi ikke deler. Også emosjonelt kan vi bli klokere av å lese visse bøker eller reagere slik at vi blir mer kjent med oss selv, og vår egen måte å tenke på.

Latours katalog som utkom i 1996 kan vi vel fortsatt regne som din mest kjente bok. Hva har den romanen betydd for deg ?

Romanen Latours katalog ga meg mange nye lesere, både i Norge og internasjonalt. Den er oversatt til 20 språk - og har åpnet mange muligheter for meg som forfatter. 

Mange forfattere er noen sky individer som foretrekker et stille liv ved tastaturet. I dag er det derimot stadig viktigere å kunne markedsføre seg selv. Hvordan takler du selv styret rundt en boklansering ?

Det er et helvete, rett og slett. For de fleste forfattere er det sånn: Du ønsker deg oppmerksomheten, både for din egen del og for bokas skyld, men mens det står på, er det både anstrengende og ubehagelig. Uansett om mottagelsen er god eller dårlig (ofte er den jo litt begge deler) er lanseringen en påkjenning. Jeg føler meg sperret inne i en speillabyrint hvor alt handler om hvordan noen usynlige dommere skal dømme verket ditt til livet eller døden. Jeg tror ikke det blir noe enklere med årene, heller, dessverre. Jeg har opplevd å få mye variert kritikk for mine bøker. Uhyre sjelden har jeg fått slakt, men ofte leser kritikerne mine bøker på veldig ulikt vis. Jeg kan oppleve å få skamros den ene dagen, og hard medfart den andre. Det er slitsomt fordi du som forfatter knytter deg til det du har skrevet - det er som om noen kritiserer barnet ditt offentlig. det er klart du tar deg nær av deg - blir glad eller forbannet. Uansett - det er en berg og dalbane, og neste gang jeg gir ut bok skal jeg garantert forlate landet. 

Du havnet som konsulent i Norsk Filmfond. Dermed fikk du med fordeling av pengemidler å gjøre. Hvorfor ville du deg selv så vondt ?

Jobben var interessant, og jeg lærte mye i Norsk filmfond. Men først og fremst gjorde jeg det for pengene. Fast høy lønn. Pensjonspoeng. Smør på brødet. Vi hadde små barn på den tiden, og siden både samboeren min og jeg er kunstnere, hadde vi svært usikker inntekt begge to. Pengene var motivasjon nummer en. Men jobben var jo også svært lærerik - og jeg jobbet sammen med ganske hyggelige mennesker. 

Kan du si noen om forskjellen på skrive bok og å skrive for film ?

Ja, det er store tekniske forskjeller på de to formatene. For å nevne en ting: Filmmanuset er nesten alltid skrevet i fire faser; pitch, synopsis, treatment, manus. Denne inndelingen av skriveprosessen henger sammen med utviklingsprosessene i filmbransjen, samarbeidsforhold og finansiering. Men det deler altså skrivearbeidet inn i en metodikk som nok er fremmedartet for mange klassiske skjønnlitterære forfattere. Først å utvikle ideen i kortformat, for deretter å følge ideens utvikling i forskjellige stadier inntil du til slutt kan begynne å gi det en endelig språklig utforming. For en skjønnlitterær forfatter er det som regel motsatt; du begynner med språket, den språklige tilnærmingen, stemmen, og sirkler deg inn mot en tematikk. Derfor er det ikke så lett å bli en god fillmanuskriptforfatter selv om du har gode skjønnlitterære egenskaper. Ofte er en litterær sensibilitet eller tilnærming noe negativt i et filmmanus - noe som blir strøket. Likevel tror jeg det er ting skjønnlitterære forfattere kan lære av filmmanusforfattere - og omvendt.  

Hva er det beste ved skrivingen? Å få til den gode formuleringen eller å få den gode idéen ?

Jeg er i utgangspunktet opptatt av ideer, og mindre av den "gode formuleringen". Min tilnærming er idemessig og visuell - jeg ser bilder. Her tror jeg - noe forenklet sagt - det finnes to ulike typer forfattere, de som lytter til stemmen og de som ser etter bilder.

Du skrev manus til spillefilmen “Sønner av Norge” som igjen er basert på din egen bok “Teori og praksis.” Jeg får spørre som sportsjournalisten: Hva følte du da kom i mål ?

Det var en deilig følelse. Jeg jobbet tett og godt med regissør Jens Lien. Hele prosjektet var en opptur. Utvilsomt den morsomste filmen jeg har jobbet med. 

Er det en roman eller et spesielt forfatterskap som du ønsker å redde fra glemselen ?

Å si at det er "glemt" ville være feil, men for noen dager siden fant jeg fram den svenske visjonære teosofen Emmanuel Swedenborg, som både var en inspirasjonskilde for forfattere som Strindberg og Blake. Swedenborg har skrevet en fascinerende bok som heter Drømmedagboken hvor denne snodige naturvitenskapsmannen nedtegner sine drømmer gjennom en ganske dramatisk båttur mellom Haag og London. Den er fantastisk. 

Det er skrevet mange hyllemeter med bøker om forfatteres arbeidsrutiner. Har du selv faste skriverutiner ?

Jeg skriver best tidlig om morgenen. 

Ser fremtiden lys ut for norsk film ?

Ja, det tror jeg. Det vil komme opp og nedturer for norsk film i framtiden også, men i det store perspektivet går det framover. Denne høsten var for eksempel en god sesong for norsk film med titler som "Oslo 31. august", "Hodejegerne", "Sønner av Norge" og "Få meg på for faen".

---