Det er igrunn det samme for meg om Knut Hamsun får oppkalt en gate, park eller plass etter seg. Det viktigste er at han blir lest.
For meg vil han alltid bli stående som vår fremste romanforfatter gjennom tidene. Ingen over, ingen ved siden.
Lille Norge har bare to navn som har sin plass i verdenslitteraturen. Den ene er dramatikeren Ibsen, den andre romanforfatteren Hamsun.
Visst kan jeg forstå at det er sterke følelser i sving, når landsforræderen Hamsun skal hedres på en slik måte. Men det er da ikke den tyskvennlige Hamsun vi hedrer! Heller ikke den anti-britiske eller anti-kommunisten. Det er Nobelprisvinneren og dikteren.
Går vi dikterne etter i sømmene, er det knapt noen som holder mål som privatpersoner. Fortjener alkisen Bjørneboe en statue? Hva med den homofile Sven Elvestad som hadde stor sans for unge gutter? Hva med Nils Kjær som har fått sin byste i Holmestrand, og som aldri hadde ett godt ord å si om fødebyen?
Og hva med Hans Jæger? Sannelig har han ikke fått sin egen vei! Mannen som ville kjempe mot kristendommmen, kirken og den offentlige moral. Ja, han så gjerne det gode borgerskapet sprengt i lufta.
Dikternes liv tjener sjelden som gode forbilder.
Som sagt: Vi hedrer dem best ved å lese dem. Ikke for deres skyld, men for vår egen.
