Dipsolitteratens repriser

Jeg tror jeg vil begynne med noen daglige repriser, som oppvarming til mitt varslede comeback.
Dette innlegget er fra 2009:

Hva blogger jeg om når hjernen er alene, kroppen i vakuum, og 17. mai står for dør. Burde hatt vett på å holde kjeft. For hvorfor blogge om at man ikke har noe på hjertet.
Dette er en bokblogg. Dermed kan jeg ikke skrive om at jeg har hengt opp nye persienner i stua. Jeg kan derimot skrive at jeg har klart å henge dem opp helt på egenhånd, - og ikke bare dét; hengt opp tre av dem på tre forskjellige måter! For da kan jeg henvise til alle skribenter, litterater og forfattere som er direkte klønete! Ikke snakk om "handy-man", der i går'n.
Bladde litt i et gammelt Bokvennen her forleden, om Walter Benjamin. Der skriver artikkelforfatteren at Benjamin var så upraktisk at det er en gåte at mannen klarte å stable på plass en boksamling (!).


Jeg har forsøkt å lese noen av hans bidrag til Verdens-Filosofien, og ærlig talt, det gir meg lite. Jeg er sikker på at det har med å gjøre at jeg er et følelsesmenneske og ingen teoretiker. Har lest ganske mye filosofi etterhvert. Men det er så lite jeg forstår! Jeg kan ikke argumentere hverken for eller imot; jeg kan bare stritte imot og si at filosofien gir flere spørsmål enn svar.
Og spørsmålene er allmene, hvis vi gidder å stille dem; hvis vi har tid.
Hvordan leve et godt liv? For andre og seg selv?

Det er en mengde sidespor til det spørsmålet som gjør det hele ganske komplisert. Walter Benjamin, f.eks., tror jeg trivdes veldig godt som hospiterende på diverse bibliotek. Der hadde han sine egne tanker og tilgang på allverdens bøker. Å være en utstøtt, en flyktning, nei det fortrengte han da. Det var først konfontert med en ubegripelig "virkelighet" han begikk selvmord i 1940. Upraktisk eller ei, konfrontert med nazismen var det like greit å ta farvel før han han fikk se mere av hva mennesker kan gjøre imot mennesker.
Men jeg må innrømme at jeg har sans for intellektuelle som Wittgenstein eller Adorno eller Benjamin. Iblant så er de så knusktørre og kjedelige at det er direkte en fest å lese om dem. For hvordan klarte de gutta seg i det virkelige liv?
Vel...
Ja, dette vet jeg jo litt om, men noe må jeg beholde til neste gang jeg ikke har noe å blogge om.