Kjell Askildsen ble i sin tid kåret til “Norges største nålevende forfatter” på denne bloggen.
Han har vært med i dette gamet en god stund. Debuterte allerede i 1953, og fyller 80 år neste år. Lenge regnet som en forfatternes forfatter, men ble alminnelig anerkjent med novellesamlingen Thomas F’s siste nedtegnelser til allmenheten (1983).
Askildsen gir ikke så ofte intervjuer. Men han ble grundig intervjuet av Alf van der Hagen i 1981 og ‘83. Resulatet av de samtalene er gjengitt som ett intervju i boka Dialoger (1993).
Jeg klipper litt derfra:
- Jeg vil kalle meg en realistisk forfatter. Jeg reagerer veldig ofte på bøker som er urealistiske på den måten at forfatteren lar personene tenke eller snakke i lange flyt, der det ene gullkornet avløser det andre. Dette er for meg et brudd med alt som har med realistisk litteratur å gjøre. I novellene mine lar jeg nesten alltid bare én person få lov til å tenke. Og hvis du ser godt etter, tenker han nesten ikke. Bøkene mine er - og det er det ingen som har sett, tror jeg - bøkene mine er handlingsnoveller. Ofte skjer det veldig lite, men det skjer noe hele tiden, det er forflytninger av personer fra ett sted til et annet i rommet. Det er ikke epokegjørende ting som hender, men det skjer mer enn det blir tenkt. Det blir bare tenkt noen få, grunnleggende tanker, som farger novellen.Jeg håper dere med dette ble litt klokere, og litt bedre kjent med Askildsen.
- Men samtidig velger du deg en bestemt type personer, og det er gjerne mennesker som har innsett mer om livet enn det som strengt tatt er behagelig.
- Det tror jeg alle mennesker har innsett nå og da. Disse menneskene som jeg skaper, det er ikke kloke mennesker, det er ikke mennesker med stor livserfaring. Du kan godt si at det fins unntak fra dette, for eksempel når det gjelder Thomas F. Han er etter min mening en klok gammel gubbe. Men det er ingenting som utmerker personene i Et stort øde landskap som spesielt tenkende mennesker. De er ganske alminnelige, jeg hadde nær sagt, ganske alminnelige middelklassemennesker. Men jeg tror at alle mennesker kan få disse glimtene av avgrunnen i seg. Det tror jeg er allment, det er ikke noe spesielt for meg. Men - på den annen side: Skal du lage en novelle som du mener skal være spennende på ett eller annet plan, da nytter det ikke å fortelle en solskinnshistorie. All kunst skal være noe som pirker i folk, det skal være noe som stikker dem, noe som kanskje gjør dem litt redde. Det mener jeg er kunstens oppgave. Ikke lulle i søvn. Ikke fortelle pene historier. De stygge historiene kan være veldig pene når det kommer til stykket, fordi de kan få folk til å innse at det de ser i seg sjøl og som de nødig vil ut med overfor andre mennesker, dette kan de finne igjen hos helt normale og greie mennesker i mine noveller.
