Dipsolitteraten intervjuer Nils Nordberg om litteratur

Idag intervjuer jeg Norges fremste ekspert på krim-litteratur; Nils Nordberg. Han er oversetter, manusforfatter, redaktør av et utall antologier, Rivertonklubbens formann, tidligere sjef for NRKs Radioteater og en glimrende guide for lesere av krim/spenning.

Første gangen offentligheten ble kjent med navnet, var da han som ung mann gikk seirende ut av den populære programposten "Kvitt eller dobbelt". Temaet var Sherlock Holmes.

Nå er han visstnok "pensjonist". Det har tydeligvis ikke lagt noen demper på hans arbeidskapasitet. 

 

(En reprise fra 2011.)

(Den Nordbergske lesekroken.)

1. Nils Nordberg, hvordan er det å være pensjonist? Hektisk ?



Så pass at det har tatt meg over en måned å svare på dette. Joda, jeg har litt å gjøre - har lest inn sju lydbøker i år og diverse dokumentarfilmer, skrevet noen artikler... Og nå holder jeg på med en ny oppsetning for Radioteatret, en dramatisering av Kurt Austs "Vredens dag", som blir påskekrim i NRK radio neste år. Men unner meg å ligge utpå, ha tid til familie, se filmer, lese bøker og drive dank.

2. Hvorfor har du ikke skrevet en biografi om Sir Arthur Conan Doyle ? (Om noen skulle ha forutsetninger for det, er det vel deg.)

Ingen har spurt meg. Dessuten finnes det så mange bra, fra John Dickson Carrs "The Life of Sir Arthur Conan Doyle" og oppover, har vel en åtte-ni stykker og det er langt fra alle. De er på engelsk selvsagt; jeg vet ikke om en Conan Doyle-biografi på norsk ville ha et stort nok publikum.

3. Fortell litt om din private boksamling.

Oi. Jeg vet ikke en gang hvor mange bøker jeg har, kanskje opp mot 10.000 med smått og stort, fordelt på alle husets rom. Bøker har en tendens til å komme av seg selv, og så er jeg nok i tillegg biblioman og har mange interesser. Mye krim, selvsagt, både norsk og utenlandsk, true crime, skjønnlitteratur, både nye og klassikere, historie, litteratur- og kulturhistorie, religionshistorie, tegneserier, teater og film (har en samling på over 6000 film- og TV-titler), mediehistorie, biografier, naturvitenskap - særlig astronomi, tre hyller humorbøker, visebøker... Leksika også, men med nettet så blir ikke de så ofte brukt lenger. Og så er jeg veldig svak for små bøker om kuriosa. De siste årene har jeg kjøpt alt for mange bøker fra The Folio Society, bare fordi de er så nydelig håndverk - et delvis forsømt kapittel i dagens bokproduksjon, jeg hater f.eks. bøker som ender med 12 blanke sider.

4. Var Sherlock Holmes den første “anti-helten” ? (Jeg tenker på hans manglende dametekke, og hans periodiske henfallenhet til narkotika.)

De første antiheltene var vel helst de lovløse, berømte tjuer og landeveisrøvere som Dick Turpin og Gjest Baardsen. De var populære som folkelige opprørere mot sin tids autoritære myndigheter og grådige oligarker. Holmes er eksentrisk, asosial, og noe av en bohem, men det var nok heller med til å styrke hans status som helt og unntaksmenneske. Det var ikke mange brister i hans panser. Manglet han dametekke? Ikke ifølge The Adventuresses of Sherlock Holmes, den største foreningen for kvinnelige sherlockianere! Kvinnene som dukker opp i historiene virker heller ikke som de anser som håpløs. Han var skeptisk til kvinner, ikke fordi han mislikte dem, men fordi de representerte et følelsesliv han ikke kunne gi seg hen til. Det ville virke forstyrrende på hans logiske evne, mente han. Dette har ikke hindret andre forfattere enn ACD i berike livet hans med en rekke dameaffærer.

5. Har du en plausibel forklaring på at en rasjonell mann som Conan Doyle ble tilhenger av spiritismen ?


Conan Doyle var nok ikke en så rasjonell mann som Holmes, eller som han selv ønsket å være. Han var en frafallen katolikk på søken etter noe han kunne tro på, og begynte tidlig å interessere seg for såkalt "psykisk forskning", kanskje fordi det hadde et skjær av vitenskapelighet over seg. Men det var 1. verdenskrig med sitt enorme tap av menneskeliv - han mistet selv en sønn - som gjorde ham til troende spiritist. Spiritismen var for ham noe som kunne bevises, gjennom medier, målinger og forskning. I spiritismen ligger det dessuten en dyp nostalgi for det som er forsvunnet eller i ferd med å bli borte, og som så mange mennesker følte Doyle seg ukomfortabel i den nye tid.

6. Er det en spesiell bok eller et forfatterskap du vil trekke frem fra glemselen ?

Blant krimforfattere: Ross Macdonald, hans hustru Margaret Millar, og Ed MacBain, som på 1950-60-tallet var blant de fremste i USA og skrev en rekke glimrende bøker. Jeg synes fortsatt McBains romaner fra denne tiden overgår det meste av det som skrives av politiromaner. Millar er stadig uovertruffen når det gjelder psyskologisk spenning, og både hun og Macdonald, som har skapt den fremste arving til Philip Marlowe, Lew Archer, laget gispende avsløringer. Ofte er oppklaringen i krimromaner nå blitt nærmest likegyldig. La meg ta med Hillary Waugh også, som har skrevet et par av tidenes beste politiromaner. Og så John Dickson Carr, ujevn men på sitt beste makeløs, og Simenon. Og Dan Turèlls serie om Den navnløse, bøkene for alle som elsker København Noir. Det er blitt et problem at den klassiske krimmen ikke lenger blir utgitt, markedet er helt overtatt av nye forfattere, som litt for ofte tror de er originale. Og anmeldelsene preges for ofte av at kritikerne har ringe kjennskap til krimbøker skrevet før 1990.

7. Har folk fortsatt et nært forhold til noe så “gammaldags” som Radioteatret ?

Ja. Akkurat hvor høye lyttertallene på krimseriene er nå, etter at P1 av ubegripelige grunner flyttet dem fra lørdag til søndag (men fortsatt lot sendingene kollidere med sporten vinterstid), vet jeg ikke, men jeg vil tro at det stadig er noen hundre tusen som hører på hver sending. For øvrig tar jeg dyp avstand fra at Radioteatret skulle være "gammaldags". Hørespillet er ca. 85 år - filmen er over 100, teatret 2500 år, men jeg tror ingen ville falle på å si at de sistnevnte genrene er gammeldagse. Hørespillet har to problemer: Den ene at så mange tror at de meste populære seriene, som 50 år gamle Dickie Dick Dickens, laget da radioen ennå var konge, er og blir det ultimate, og har hørt lite av det som er laget i ettertid. Det andre er at NRK Radioteatret, som er den eneste institusjon i Norge som lager hørespill, har så redusjerte budsjetter at det blir produsert alt for lite nytt, og må sende eldre stykker og serier om og om igjen. Men jeg våger påstanden at et hørespill produsert i 2011 er like up to date og forskjellig fra det som ble laget i 1961 som filmer fra de samme årene.

8. Kan du nevne et par utenlandske favoritt-forfattere ?

Se svaret på spm. 6. Dessuten selvsagt klassikere som Hammett og Chandler. Blant aktive forfattere slike som Philip Kerr, særlig hans bøker om Bernie Gunther, Alan Furst, som skriver Graham Greene-aktige thrillere, og polakken Marek Krajewski med sin Breslau-serie. Det slår meg at alle disse tre skriver bøker som foregår i første halvdel av forrige århundre. Det har vel noe med alderen å gjøre, og at den moderne krimmen gir meg en lengsel mot det fortidige. Men la meg også ta med John le Carré, Minette Walters, Denise Mina og gode gamle P.D. James.

9. Hvem er Norges mest undervurderte forfatter ?

Jeg holdt på å si Øvre Richter Frich, men han får nok ta skylden for det selv - han er til tider helt uspiselig i dag, selv om han neppe var mere ekstrem enn de fleste andre på den tiden. Ellers har jeg ingen opplagt kandidat her. Derimot finnes det nok en hel del som er overvurderte.

10. Hva gjør man i Rivertonklubben ?

Først og fremst: Utdeler Rivertonprisen "Den gyldne revolver" til årets beste norske krim. Og dessuten: Arbeider for å opprette et norsk kriminalbibliotek på Litteraturhuset, med en gedigen Riverton-samling som utgangspunkt. Og ellers, har medlemsmøter, gjerne med en gjest som har nyttig, relevant og interessant stoff å fortelle om, politifolk for eksempel. Vi har også hatt et par åpne møter og vil prøve å få til flere slike.

11. Hva mener du om hjem uten bøker ?

Der ville jeg ikke ha bodd.

12. Krimsjangeren har opplevd en enorm oppmerksomhet. “Alle” skriver nå krim. Vil ikke det si at det utgis veldig mye dårlig ?

Nei, ikke veldig mye dårlig. Men kanskje litt for mye som er likegyldig, halvgodt, språklig flatt, ikke skikkelig gjennomarbeidet. Forlagene virker iblant litt for ivrige etter pumpe ut "den nye Jo Nesbø".


13. Hvordan forklarer du Jo Nesbøs voldsomme salgstall både her hjemme og i utlandet ?

Noe utførlig svar kan jeg ikke gi, men skal prøve meg: Han hadde en knallstart, har et naturlig fortellertalent, skriver godt, gjør grundig research, har god driv og mer originale oppslag enn de fleste. Han lager veldig gode plot; den eneste svakheten er at han fristes til å gi historien en ekstra veiv etter side 400, som en i blant kan føle den ikke trenger. Så har han jo en gjennomgangsfigur som hele tiden holder leseren i ånde ved å balansere på katastrofens rand fra bok til bok. Og Nesbø, trass i sin tydelige norske identitet, er vel den som skriver mest "amerikansk" av de norske krimforfatterne, i hvert fall mest talentfullt. Bøkene hans er eksotiske for utlendinger, men samtidig kan de kjenne seg igjen i dem. Og så er han et eksempel på at "nothing succeeds like success". Når en snakker om norsk krim dukker hans navn opp først, det er ham alle "må lese". Det blir litt som med Agatha Christie, uten sammenligning for øvrig.

Nils Nordbergs hjemmekontor.