Jeg husker at Ketil Bjørnstad for noen år siden i intervju, omtalte Hans Jæger som "en fotnote i norsk litteraturhistorie". Det syntes jeg var riktig fiffig formulert dengang. Men sant er det jo ikke.
For vi leser jo Hans Jæger fremdeles, over 100 år etter hans død, og mange lar seg fortsatt fascinere av bohem-perioden. Hans innflytelse på datidens hel- og halvkunstnere bør ikke undervurderes, selv om den begrenser seg til 1880-årene.
Men det er andre i bohemens indre og ytre kretser, som er bedre kvalifisert til en slik karakteristikk, og Halvor Fosli har omtalt flere av dem i sin ambisiøse biografi Kristianiabohemen fra 1994. Noen av dem døde så altfor tidlig, pga. fyll, selvmord og annet fandenskap. Andre fortrengte bohemtilhørigheten som en ungdomssynd, og ble de prektigste samfunnsstøtter senere i livet. Mange fascinerende skjebner. Idag er de knapt nok verdt "en fotnote", - de er simpelthen glemt.
En av dem het Herman Colditz. Han utga kun én roman iløpet av sitt korte liv, og den het Kjærka. Et atelierinteriør. Det er en såkalt nøkkelroman, der handlingen er lagt til årene 1882/83.
Prisverdig nok, ble boka utgitt påny av Altera Forlag i 1992.
Romanfigurene kan lett identifiseres. F.eks. opptrer Edvard Munch i en birolle.
Som tidsbilde er boka interessant, men den kan ikke måle seg med Jægers bøker, siden det her er lite som kan støte vår "bluferdighet".
Men dog allikevel: Den som befatter seg med den norske bohemlitteraturen, kommer simpelthen ikke utenom Colditz´ lille bok.
Herman Colditz led av tuberkulose, og reiste til slektninger i Amerika i håp om at dette sceneskifte skulle ha en helberedende virkning, men døde av sykdommen bare 28 år gammel.
---
Takk for ditt innlegg. Jeg må (litt beskjemmet) innrømme at jeg aldri hadde hørt om H. Colditz, men så har jeg lært noe i dag også. Takk for at du har bidratt til at jeg ble litt klokere i dag.
SvarSlettHyggelig, det!
Slett