Men det har gått aldeles utmerket. Det hender jeg både smiler og ler av å lese gjennom samlingen som heter "Sett fra Sirius". Den kom ut i 1963, og det er jo fryktelig mye som har hendt siden dengang. Men noe er ved det samme. En debatt om vi skal ha et reklamefinansiert NRK eller ei, kunne ha foregått i våre dager. (Selv om fjernsyns-monopolet er en saga blott.) Likeledes er det særnorske forholdet til alkohol omtrent som det var dengang da. Men en beskrivelse av at fortelleren rømmer fra et konditori da en "yngling" setter på en jukeboks, virker på alle måter gammeldags. På samme måte at Eidem ustanselig tenner sin snadde, vitner om at vi har vendt tilbake til uskyldigere tider.
Han sier også "neger" og "negermusikk", og det gjør han ikke fordi han er slem eller rasist eller politisk ukorrekt, men fordi det var naturlig å uttrykke seg på den måten på 60-tallet.
Men det er ikke derfor jeg har moro av å lese Eidem igjen. Det er hans uforlignelige stil; de viltre digresjonene, som gjør ham fortjent til et gjensyn. Hans egen sjanger "flaneri" (en blanding av novelle, kåseri og epistel) er et resultat av hans mange reiser og erindringer. Det er digresjonene og assosiasjonene som gjør dem til noe helt for seg selv.
Hvis du ikke har lest noe av Eidem før, så gakk hen til ditt bibliotek og lån en av flaneri-samlingene. Den første utkom i '57 og den siste i '75. Eller les den fornøyelige romanen "Cruise", som han fikk Kritikerprisen for i 1978.
"Cruise" er en utrolig morsom liten bok! Jeg tror en formulering derfra kommer til å følge meg resten av livet. Den er tatt helt ut av sin sammenheng, selvfølgelig, og lyder: "Han var en flodhest blant mennesker".
SvarSlettEnkelte vendinger fra Eidems penn festner seg i sinnet. Det er verre å huske i hvilken bok en har lest det. Og det skyldes jo hans digresjoner. Jeg lette leeenge før jeg fant igjen hans anekdote om dengang han måtte skrive "innberetning" til Departementet om et reisestipend han aldri hadde søkt.
SvarSlettNå har jeg klart å karre til meg bortimot alt hva Eidem har skrevet; romaner, skuespill, barnebøker og de berømte flaneriene.
SvarSlettHan beskrives ofte som morsom, og det var han jo, men jeg leser ham som en alvorlig mann (også). Og som en rød tråd gjennom hans forfatterskap, finner man hans undring og nysgjerrighet over tilværelsen: Verden er gal, verden er herlig. Man kan også finne en slags kristen humanisme i hans ord. Jeg falt nok for denne blandingen av salt og søtt - nesten som i Bernard Herrmanns nifse og romantiske stykker.
Vel, vel.