"Hvem skar i teksten?"

I mitt barndomshjem var det ikke så veldig mange bøker, men det var bl a en serie med Store klassikere, som Viktor Hugos De elendige og Fjodor Dostojevskijs Brødrene Karamazov. Jeg leste disse bøkene med stor apetitt tidlig i tenårene. Dvs. jeg trodde jeg hadde lest dem. Det viser seg at de var sterkt forkortet. Eller "lemlestet", som Erik Egeberg uttrykker det nedenfor. Min ungdoms Karamazov var i to bind, hvert på 250 sider, i Nik Henriksens oversettelse. Den jeg har i hylla idag, i Geir Kjetsaas oversettelse, er i ett bind, men på hele 990 sider. Det er kanskje riktig å lese den godeste Fjodor påny!

Som et apropos til Aroundbooks' siste innlegg, kopierer jeg dette avisklippet om oversettelse dengang og nå:

Vårt Land - 11.05.2010 - Side: 25


I Vårt Land for 6. mai har Liv Riiser en artikkel om oversettelse; den skal hun ha stor takk for, ettersom dette er et viktig emne som får altfor liten oppmerksomhet.
Blant annet er det altfor få lesere som spør seg om den versjonen de har i hendene, er tro mot originalen eller om den er fullstendig. Ingen av delene er selvfølgelige, dessverre. Hvor ligger skylden for det? Liv Riiser skriver: «Går en noen tiår tilbake, var det heller ikke uvanlig at oversettere utelot avsnitt som de mente var uinteressante for norske lesere.»
Der er jeg redd hun retter baker for smed. Riktignok kan jeg ikke gå god for at ingen oversetter enten av vanvare eller andre, mindre aktverdige grunner har sprunget over noe, men det jeg vet, er at forlagene gjerne har ønsket forkortelser; boken skal jo selge, og det blir vanskelig straks lengden passerer 2-300 sider. Noen av verdenslitteraturens mesterverker er som kjent adskillig lengre, i alle fall før de kommer i norsk oversettelse. Skrekkeksemplet er Dostojevskijs roman Brødrene Karamazov på De Unges Forlag (1961); den inneholder cirka 35 prosent av originalens tekstmengde uten at det på tittelbladet med et ord er antydet at det dreier seg om en forkortelse (eller lemlestelse, som ville være en mer passende betegnelse). Mer presise opplysninger om årsakene har jeg for Tolstojs Krig og fred på Gyldendal (1930-31); der fortalte oversetteren selv, Erik Krag, at han den gang fikk beskjed av forlaget om å kutte longørene (langtekkelige partier). Men, sa Krag, ved hver revisjon har jeg sørget for å få puttet en del av det utelatte inn igjen. Dette illustrerer, tror jeg, den tids forskjell mellom forlag og oversetter i synet på sistnevntes arbeid. I dag er situasjonen heldigvis blitt en annen, ikke minst fordi nyere litteraturvitenskap har gitt oss en dypere forståelse av at alt i teksten, selv longørene, har en funksjon. Og i forlagene sitter det nå folk som skjønner dette.

(Erik Egeberg, professor i russisk litteratur ved Universitetet i Tromsø og oversetter)

Og da ble du kanskje nysgjerrig på Liv Riisers artikkel? Den kommer her:

Vårt Land - 06.05.2010 - Side: 2

Oversettelser forandrer seg med årene. Kikker en i eldre utgivelser, kan språktone, stil og uttrykksmåter virke utdatert og pussige.
Går en noen tiår tilbake, var det heller ikke uvanlig at oversettere utelot avsnitt som de mente var uinteressante for norske lesere.
Derfor er klassikeren Quijote i min Fakkelutgave fra 1964 en hendig sak på cirka 400 - riktignok tettpakkede - sider, (til en pris av kroner 7,65), mens Arne Worrens nyoversettelse fra 2002 er på hele 900 sider. Og derfor venter jeg i spenning på Per Quales oversettelse av Selma Lagerlöfs Anna Svärdsom er lovet fra forlaget nå i mai. Utgivelsen er en del av Per Quales arbeid for å nyoversette Lagerlöfs bøker til tidssvarende norsk.
«Til norsk ved...» Min utgave av romanen er fra 1962. Utgitt på Ansgar forlag, med blå rygg og grå permer ser den ut som bøker skulle på den tida; de kristelige forlagene la vekt på at bøkene skulle se ut som «ordentlige» bøker. Teksten er «til norsk ved» L. D. Zwilgmeyer, en uttrykksform som antyder at oversetteren kan ha tatt seg friheter.
At det etter all sannsynlighet må dreie seg om presten Ludvig Daae Zwilgmeyer som sto på tysk side under krigen, er for et kuriosum å regne, det betyr i det minste at Ansgar har gitt mannen en ny sjanse. Hvor profesjonell han har vært som oversetter er et annet spørsmål, teksten gir nærmest inntrykk av å være en ungpikebok; kjekk i tonen og uten den lagerlöfske tyngden. Kanskje har også soknepresten gjort den mer kristelig? Hvorfor ville ellers Ansgar gi den ut?
Sakte, men sikkert. Mye har skjedd med oversettelsen som profesjon siden den gang. Gjennom Norsk Oversetterforening har den skjulte garde av norske oversettere kjempet for anerkjennelse, hevet nivået, og markert seg i det litterære landskapet. Sakte, men sikkert har bevisstheten økt om oversetternes betydning for utviklingen av norsk litteratur og språk.
Gjennom de siste par tiårene har vi også fått en stall av norske oversettere som har skapt ny-oversettelser med høyt faglig og litterært nivå, og - i samarbeid med forlagene - faktisk lykkes i å skape blest om at det kommer en ny oversettelse,ikke bare en ny bok. Quijote er nevnt, Lagerlöf-oversetteren Per Quale har også gitt oss duggfriske versjoner av Thomas Manns romaner, og Sverre Dahl har oversatt Goethe for nye genera-sjoner. Merete Alfsen- har gitt oss elegante oversettelser av Virginia Woolf og Jane- Austen, Karin Gundersen har skapt glitrende Stendahl-oversettelser, og Edvard Hoem dukker stadig opp med Shakespeare i nynorsk versjon. Anne-Lisa Amadous oversettelse av Marcel Proust står som en påle i norsk bokverden, og enda har jeg ikke nevnt alt som kommer av nyoversatt litteratur.
I USA har den anerkjente oversetteren Edith Grossman nylig utgitt en bok om «Why Translation Matters» - hvorfor oversettelser er viktige. Grossman sparker både til forleggerne som hun mener neglisjerer oversatt skjønnlitteratur, og til oss kritikere. «Svært få av dem har utviklet en intelligent måte å anmelde både oversettelsen og originalen på», sier hun. Jeg tar kritikken til meg, og lover å gjøre mitt beste for en forbedring.
Samspill. , snakker Edith Grossman om. Det gjelder å finne tonen i det opprinnelige verket. Oversetterne finner ikke opp plot og romanpersoner, sier hun. Men den språklige fantasien, og kunsten å kunne si ting på den best mulige måten, det er oversettelsens kunst. Når New York Timesbruker tittelen Duett for to penner på artikkelen om henne, er det et fint uttrykk for hva det handler om. Det foregår et samspill mellom den nasjonale litteraturen og den oversatte. Gode oversettelser utvider det språklige tilfanget også for norske forfattere.
Tilbake til Selma. Vi kan saktens lese henne på svensk. Men i duett med Per Quale, vil vi etter all sannsynlighet høre nye klanger i tekstens musikk, annerledes enn min ungdoms versjon fra sekstitallet.