lørdag 8. august 2009

I fantastenes kulørte skare



(Jan E Hansen intervjuet Odd Eidem i 1985)

- Vårt kulturliv er et humørløst oppholdssted, sier Odd Eidem. - Jeg finner ikke lenger noen oppkvikkende morskap i norsk debatt, når den går på vennskapet løs. Når den brødfør seg på politiske ekstaser og åndelig korrupsjon gir meg ingen appetitt. Jeg har bestemt meg for å takke nei til forespørsler fra TV herefter, jeg vil ikke opptre med nakent ansikt, jeg vil fortelle en historie.

- Kan jeg be om at du innleder ditt intervju med en historie som jeg nyss fikk å høre om Isaac B. Singer? Tusen takk - han er kanskje den skribenten i verden som jeg setter størst pris på, ved siden av Graham Greene. Begge har levet av å fortelle historier. Singer sier at han har en skrivemaskin som gir klar beskjed hvis det kommer en dårlig setning. Da begynner den å hikke. Sånt er jeg villig til å tro på, i nesten bokstavelig mening. Det handler om radaranlegget i et stort skribentliv. Jeg vil altså referere en kort episode om denne eiendommelige mannen. Av en journalist fikk han et rimelig bra spørsmål vedrørende sitt - om jeg så må si - litterære forhold til jødenes skjebne.
Da svarte han: "I cannot cry all the time, I have to entertain! " - Er det ikke et fabelaktig svar? Jeg kan ikke gråte hele tiden, jeg må være underholdende . . .
SÅ tier Odd Eidem igjen, heller enn å spytte abstrakter om sin nye roman. Forfatteren har aldri tydd til magistergradslitteraten av samme navn. Livet interesserer ham mer enn litteraturen.
Hva beror så skrivekunsten hans på?
- Som blottende ung mann satt jeg og skrev.
Jeg skrev og skrev, uten å kjenne en litterær regel. Det tok tid før jeg begynte å trå meg varm i mine stilistiske sko. Jeg oppdaget at jeg ved å arbeide med sproget kunne oppnå noe som er uendelig mye mer verd enn å hevde de riktige meningene. Det gjør nemlig ikke inntrykk på noe menneske. Idag kan jeg ikke skildre noe uten i den stilen som er blitt min egen. Det er ikke noe merkverdig ved et slikt faktum, bare noe man har tungt for å begripe i en tid hvor moter og medier formidler den rene stilløshet.
Jeg har besluttet å si nei takk til forespørsler fra TV herefter, jeg vil ikke opptre med nakent ansikt, jeg vil fortelle en historie. Og jo mer fantastisk den er, desto mere vel føler jeg meg. Noe budskap har jeg ikke. Jeg finner det latterlig for en kunstner å tro at han vet mer om politikk enn andre bare fordi han har
diktet en novelle fra Setesdalen.
- Jeg synes at det fantastiske i Odd Eidems fortellinger mer beror på forfatterens barokke iakttagelsesevne enn på selve "fortellingen" ?
- Kan man skille sånt fra hverandre, synes du? Å la seg animere av det fantastiske er en drift, og hos meg er den ustoppelig. Som skribent har jeg livnært meg av fantastenes kulørte skare.
Jeg har reist kloden rundt for å skildre dem.
Deres psykologi har ikke opptatt meg så meget som deres plassering i forhold til en berettet historie. Menneskenes rolle i livets spill. Hos fantastene vokser rollespillets dramatiske kraft. De sprenger sine egne begrensninger på en måte som avslører det originale. Å beskjeftige meg sproglig med denne originaliteten i menneskene har i alle dager vært en viktig skribentambisjon for meg. Man må være blind i sin fantasi for ikke å registrere originaliteten i hvert menneske man møter. Får man derimot øye på den, kan livet bli ganske spennende. Kanskje er det originale intet annet enn at vedkommende er født på Hokksund. Men det er ikke alle som er det!
- Fortellingen som etslags mikrokosmos?
- Å fortelle en god historie er intet mindre enn en tvangssituasjon, der du stilistisk sett blir nødt til å søke den ene presise uttrykksformen som gjør et lite tema stort.
Odd Eidems bok av året heter "Arons roser".
Det er en moderne fabel, tilsynelatende i realistisk form. Historien rommer en fortettet skjebne, tidstypisk i sitt ytre forløp, tidløs i sitt sjelelige stoff. Den på en gang tiltrekkende og frastøtende figuren med tilnavnet Parrafin viser sære karaktertrekk allerede som gutt og ung mann. Han er ekshibisjonistisk, selvopptatt, løgnaktig. Et sted i hjernen hans raser det en feber som også gjør ham til hett midtpunkt.
Han er opportunist, men har også et visst mennesketekke.
Odd Eidem beskriver ham med rammende nøyaktighet.
Leserens fascinasjon blir like ertende utfordret som den moralske indignasjonen. For det er neppe nødvendig å nevne at nazismen står parat til å ønske denne mennesketypen et hjertelig velkommen. Det gjør imidlertid andre bevegelser
også. Enhver tidsånd skaper sine forrædere. Men det er ikke om dette Odd Eidem skriver. Han skriver om et uhyggelig avkom av Bør Børson, den kyniske dominanten i en tid som fyller forfatteren med lede. Som skribent vender han sin artistiske side ut. Av den diabolske hovedperson tegner han et utilslørt portrett. Av hans utrivelige vita trekker han ut den gode historien. Av leden skaper han underholdning.
"Arons roser" kan på mange måter leses som en dokumentasjon av arbeidsmetoden i et forfatterskap.
Odd Eidem har her i et meget frapperende format kunnet tilby en prøve på den dikteriske synsvinkel som et skribentsinn av hans type alltid vil betjene seg av. Det dreier seg nærmest om en ekstrem prøve på den skrivekunsten hvis etiske grunnholdning ligger i fortellermåten og ikke i såkalt ideologisk tendens. Som en tilkjennegivelse fra en forfatter som nekter å hevde de riktige meningene er "Arons roser" en klar frekkhet.
Dens hovedfigur samler dessuten opp i seg den blandingen av klossethet og kynisme, vemod og vulgaritet som alltid har fylt Odd Eidems tragikomiske skikkelser.
Selv sier han som så:
- Jeg tror jeg har skildret en bestemt epoke, like før den forrige verdenskrig, som i høy grad minner om hva vi opplever idag. Det dreier seg om en metafysisk lovmessighet, som blant annet er årsak til at kunsten ikke spiller noen nevneverdig rolle for borgerskapet. Vår tidsånd er under befaling av naturvidenskap, teknologi, økonomi. Min roman forteller om en mennesketype som er gal nok til å overleve.
- Hva mener du med det?
- Jeg hører at du finner min bok amoralsk.
Javel. Bortsett fra at Parrafin blir nazist, hvilket er meg en ren vederstyggelighet, opplever jeg ham som en forunderlig natur, ærlig verd en beretning som kan springe sammen med ham mellom farsen og tragedien. Sånn er menneskene, mere er det ikke å si. Hvis vi skulle være moralsk forpliktet til å ta uttrykkelig avstand fra menneskenes usle natur, fikk vi ikke annet å gjøre enn å fryse på ryggen. Jeg vet ikke mer om Quisling enn folk flest, men en sånn mann er nødt til å fascinere meg som galskap betraktet.
- Nå snakker vi om forrædere!
- Ja, men også om en fantast. Like fascinert er jeg av opportunisten. Han er forræder, han blir rik av fattigdom, han blir aldri drept under en okkupasjon. Men spør du meg, synes jeg at han opptrer ganske klokt innenfor den menneskelige logikken som handler om å overleve.
Enhver normal idiot vil gjøre det samme, fra å stjele den minste fløteskvetten til å omgås de store prinsipper. Skal man være helt, må man også ha noen tilskuere.
- Har du sympati for denne Parrafin?
- Som forfatter har jeg sympati for alle som får meg til å le. Da tror jeg nemlig at jeg kan få leseren til å le også.
- Boken er tilegnet Salvador Dali?
- Han er den største humorist jeg vet om i vår tid, med en betydelig sans for menneskelivets store dårskaper. Jeg har med glede sett at det vekker latter når denne praktfullt sinnssyke mannen, med oppsnurrede mustasjer, påstår å
ha elektrisk kontakt med Gud. Jeg har med like stor glede sett at det også har vekket alvorsminene.
Salvador Dali er en av de genuine fantaster. En gang inviterte han til utstilling i Paris.Den litterære adel kom og var ekstatisk opphisset i sine fyrstelige klesdrakter. I utstillingslokalet var det imidlertid mørkt som natten. De ærede gjestene fikk hver sin lommelykt, og veltet omkring som svin i et værelse hvor det fløt av søle og sørpe. Efterpå kom de ut og sa at de hadde hatt en avgjørende opplevelse, og at tidens kunst hadde talt skjellsettende til dem. Slik kan altså en fantast som Salvador Dali bruke sin hån til å avsløre menneskenes narraktige
forhold til den sist anrettede mote.
Det er ikke et skoggerleende menneske som sitter her og snakker om Salvador Dalis løyer. Det er heller ikke en ubekymret mann som snakker om å underholde sitt publikum. Odd Eidems livserfaring er en dyp resonnansbunn for hans ofte bisarre, andre ganger sårbare form for humor.
Stadig oftere hører man tausheten hans.
- Synes du at kulturlivet vårt er et morsomt oppholdssted?
- Nei, det er humørløst. Derfor oppholder jeg meg der ikke mer enn høyst nødvendig. Jeg gjorde det kanskje før i en grad som visstnok moret mange av mine lesere. Dengang moret det meg selv også, akkurat slik som Salvador Dali sikkert har funnet mye lattermild trøst i sine eskapader. Før lot jeg meg sitere på utsagn om at jeg var så forkjølet at jeg gikk rundt med dorull. Journalistene bragte det videre
som om det var et alvorlig innlegg i åndsdebatten.
Jeg har vel forandret meg. Jeg finner ikke lenger noen oppkvikkende morskap i norsk debatt, når den går på vennskap løs. Når den brødfør seg på politiske ekstaser, og uttrykker seg gjennom åndelig korrupsjon. Det gir meg ingen appetitt.
I fjernsynet dukes det for litterære samtaler, uten at vi får gleden av å møte debattanter eller reportere med litterær fantasi. Forsøket på å kopiere den allsidige Pivot i fransk TV er blitt et temmelig likegyldig show.
- Ingen lyspunkter i kulturpolitikken heller?
- Jeg har ikke lett efter dem. Men jeg opplevet det som ytterst påfallende at årets partilederdebatt avla kulturlivet visitt på den måten at debattantene
fortalte hvor ofte de gikk på kino. De fant det nevneverdig som et moment i diskusjonen om hvilken regjering vi burde få. Deres overdådige kulturpolitiske argumentasjon, fremført for voksne mennesker, gikk ut på at Regjeringen var åndfull som hadde gjort det så meget lettere for Vibeke Løkkeberg å bli internasjonal primadundra.
- Noen utdypende ord om kulturlivet, utover dette?
- Nei, hva i all verden skulle det være? Intervjuet behøver dessuten ikke være stort lengre. Folk er ikke vant til å lese så mye av gangen, bemerker Odd Eidem.
Smiler såvidt gjør han. Løfter en stor mannshånd for å vinke. Subber overbærende avsted. Arons roser nikker rundt anklene hans.
Odd Eidems nye roman heter "Arons roser" . - Den knytter seg til min uopphørlige interesse for fantastenes kulørte skare, sier forfatteren, som godtar at han kanskje har skrevet en amoralsk bok.
©Aftenposten

2 kommentarer:

  1. Takk! Dette hadde jeg ikke lest før. Eidem fremstår her som en skarp, men noe bitter (?) mann. Kanskje man ser hva man ønsker å se.

    SvarSlett
  2. Ja, "Sjeldnere...". Her kan man lett få det inntrykket at Eidem bare var en gretten gammal gubbe.
    Han kunne nok være dét. Også.

    SvarSlett

Nei, ikke nøl, men skriv en riktig god kommentar !