Portrettøren...

Chr. Krohg, Sven Elvestad, Gunne Hammarstøm, Rie Bistrup, Bjørn Gunnar Olsen, Odd Eidem, Arne Hestenes, - vi har hatt så mange gode portrettintervjuere her i kongeriket. Nå har vi bare én: Niels Chr. Geelmuyden.
Vel, vi har jo andre. Men de når ham ikke til anklene.

På det dårligste skriver han ”bare” godt – han er flink, og det er det hele. Det blir glatt underholdende, fornøyelig og glemt i neste øyeblikk. Men brenner denne mannen for noe, merker man kloen. Da forstår du at pennen kan være et våpen i hans hånd. De velformulerte sentenser renner ut av ham. Vi tror han har ”lett for det”. Men han er nok skrudd sammen som gode skribenter flest, han har slitt og strøket, snudd og vendt på annethvert ord for å få det til. Resultatet blir glitrende godt.

Hans bøker er gjengangere på Mammutsalget. Akkurat dét sier lite om en boks kvalitet. Enten har ikke forlaget gjort jobben sin, eller så har leserne ikke forstått sin besøkelsestid.

Den merkeligste ”intervjueren” vi har her tillands heter Jan Erik Vold. Han skriver intervjuet nøyaktig slik det har foregått. Han skriver f.eks.(kremter),(latter), (pause). Ellers er intervjuet bygget opp på enkleste vis. Det står JEV kolon! Og SVAR kolon! Jan Erik Vold bruker båndopptager.

Så lett slipper ikke Geelmuyden unna. Den ene gangen han brukte lydbånd, ble det rabalder. Han intervjuet statsminister Gro Harlem Brundtland. Resultatet ble en riktig stygg sak, der Gro lirte av seg noen aldeles ubehjelpelige tirader. Og det ble gjengitt ord for ord. Snakket hun virkelig sånn?! Jeg vet ikke, - portrettøren kan ha gjort henne enda verre enn hun i virkeligheten var. Men moro var det.
Det var derimot direkte pinlig at ’Staministerens kontor’ forsøkte å hindre intervjuet i å komme på trykk. Det var, for å si det mildt, lite romslig av dama!

Niels Chr. Geelmuyden har skrevet ”Ordskjelv – norske forfatterportretter”. Det var egentlig om den boka jeg ville skrive. Men jeg nøyer meg med å si et kort & fyndig: Anbefales!