Én bok om dagen

F o m mandag 1. februar går denne bloggen over i en ny fase.
Nina Sankovitch har avsluttet sitt prosjekt Readallday, og jeg tar imot stafettpinnen! Løpet, som startet i USA, fortsetter i en småby i Norge.
Nina satte seg fore å lese en ny bok pr. dag i ett år, og blogge om det hun hadde lest. Og hun gjennomførte med glans.
Jeg er spent på om jeg klarer det samme. Hvor lenge vil jeg holde ut? Det vil være viktig å holde lesegleden ved like, og ikke oppleve det som pliktlesning.
Dessuten må jeg nødvendigvis velge bøker av begrenset lengde. Ingen mursteiner. Jeg syns uansett at 150-200 sider er akkurat passe for en roman. (Sult av Knut Hamsun er på snaue 150 sider.)
Første bok ut er Tomas Espedal: Imot kunsten.
Jeg ønsker meg selv lykke til med "prosjektet" ! Tvi-tvi.

Mammutkattalogen 2010

Mammutkatalogen (eller -avisen) foreligger ikke før mandag den 1. februar. Men den, ihvertfall til tider, årvåkne Dipsolitteraten gir dere en smakebit allerede nuh!
Flere av titlene er bøker vi har blogget om, for ikke lenge siden.
Før-prisen i parentes:

Joseph Conrad: Mørkets hjerte. Kr. 99,- (299)
Nikolaj Frobenius: Jeg skal vise dere frykten. Kr. 149,- (379)
Daniel Kehlmann: Oppmålingen av verden. Kr. 169,- (339)
Henrik H Langeland: Francis Meyers lidenskap. Kr. 149,- (369)
Jonathan Littell: De velvillige. Kr. 169,- (399)
Linda Olsson: La meg synge deg stille sanger. Kr. 129,- (349)
Arto Paasolinna: Harens år. Kr. 99,- (229)
C J Samson: Vinter i Madrid. Kr. 130,- (329)
Dag Solstad: Krigstrilogien. Kr. 89,- (249)
---
John le Carré: Marionetten. Kr. 129,- (369)
B Akunin: Kroningen. Kr. 99,- (349)
John Grisham: Anken. Kr. 119,- (376)
Liza Marklund: Livstid. Kr. 99,- (339)
Andrew Wilson: Løgnen. Kr. 99,- (339)
---
Jens Andersen: H C Andersen - en biografi. Kr. 129,-. (399)
Niels Chr. Geelmuyden: Mer enn hjerne. kr. 189,- (398)
Sigrid Slapgard: Sigrid Undset - dikterdronningen. Kr. 169,- (399)
Anders Giæver (red.): Over streken. Avistegninger i grenseland. Kr. 49,- (329)
Fredrik Wandrup: Wandrups valg. Kr. 139,- (333)

I tillegg barne- ungdomsbøker, lydbøker, mat & drikke, interiør, have, kunst og kultur.
Som sagt, bare en smakebit av i alt 800 titler.

J D Salinger er død

J.D. Salinger døde i sitt hjem igår, 91 år gammel.
Du kan lese TIME's nekrolog HER.

På TV ikveld

NRK2 kl. 22:30 Sataniske vers og ytringsfriheten (t)
Britisk dokumentar. Dette er historien om den beryktede boka som førte til diplomatiske kriser. Den utløste voldelige opptøyer over hele verden og tvang forfatteren til å gå under jorden.

Forfatter uten jubileum

Det er Bjørnson-år i år. Siden jeg ikke bryr meg hverken om mannen eller forfatterskapet, så interesserer det meg midt i ryggen! BB's betydning for sin samtid kan knapt nok overvurderes, men hans diktning er idag like død som dikteren selv. (Med Ja, vi elsker som selvsagt unntak.) Men han fikk jo Nobelprisen i litteratur, vil noen innvende. Ja, men det var en politisk tildeling.
Edvard Hoem er aktuell med en ny Bjørnson-biografi. Jeg tror neppe jeg gidder å lese den.

Det er derimot annen forfatter som fascinerer langt mer. Han døde også for 100 år siden. Nemlig Hans Jæger.
Ketil Bjørnstad sa en gang i et intervju at Jæger var kun en fotnote i vår litteraturhistorie. Om denne fotnoten har Bjørnstad skrevet essay i Forfatternes Litteraturhistorie, han har komponert dobbeltalbumet Leve Patagonia, skrevet dokumentarromanene Oda og Jæger. Bjørnstad har nærmest tatt patent på Hans Jæger og bohembevegelsen.
Hvis du vet lite, men er nysgjerrig på mannen, myten og tiden, syns jeg ikke nødvendigvis Bjørnstad er rette mannen å gå til. Les heller Fredrik Juel Haslunds glimrende etterord i "Fra Kristiania-Bohemen" (1976-utg.).
Og hvis det er stemning for det, kan jeg skrive et innlegg om Hans Jæger ved en senere anledning. Han var i sin tid en av mine store helter, så jeg kan endel om både mannens skjebne og hans forfatterskap.

En sterk episode fra Dranker, klovn og løgner

"Jeg kjente en gang en mann av umåtelig styrke - både til det positive og i sin dipsomani. Han hadde tørrlagte perioder på temmelig nøyaktig fire måneder. Når anfallet kom, drakk han grassat rent brennevin, og han drakk nesten non-stop i like nøyaktig en uke. Deretter lå han på sykehus i 14 dager, i de første 3-4 dager temmelig nær døden. Så reiste han seg igjen, og iløpet av de neste fire månedene kunne han prestere og få utrettet det helt utrolige. En gang, han var da 44 år og hadde vært erklært dipsoman, med de samme cykler i 12-13 år, hendte det noe som var i sterkeste laget. Etter å ha vært tørrlagt og aktiv i tre måneder, holdt han på å miste forstanden ved tanken på hva som skulle komme en måned senere. Styrken i ham kom til uttrykk - han allierte seg med tre nære venner, blant dem en politimann, og inngikk følgende avtale: på en helt bestemt dato og til fastsatt klokkeslett skulle han helt profesjonelt la seg bakbinde og lenke fast i et rom i kjelleretasjen. Også opplegg når det gjaldt mating o.l. var avtalt. Opplegget ble gjennomført, og i nesten to døgn satt mannen rolig og ved full bevissthet på en stol, bakbundet og lenket fast til et naglefast punkt i veggen. Da perioden satte inn med full styrke, var det forventet at han ville bli nokså vill, at han ville skrike og forlange å bli satt fri. Det ble sterkere enn som så - etter 36 timers hyling fikk han et sterkt krampeanfall, arbeidet med kjevene slik at flere tenner løsnet, skurte bakhodet mot veggen så hardt at håret falt av som om det var løshår. Da ble lege tilkalt, og denne fant situasjonen så akutt og livsfarlig at han beordret tvangsfôring med ren konjakk. Etter at de tilstedeværende hadde fått i ham en halv flaske, falt pasienten til ro, ble løsnet fra veggen og sov i 12 timer. Deretter drakk han som vanlig - i seks dager.
Kanskje man etter å ha lest dette får et realistisk billede av hvilke vulkanske krefter alkoholen kan representere for enkelte mennesker?"

På TV ikveld

NRK1 kl.22:25 Bokprogrammet: Forfatter for sin tid
Norsk samtidslitteratur er full av private betraktninger om forfatterens egen barndom, oppvekst og familie. Men er det ikke også litteraturens oppgave å skildre tiden vi lever i? Programleder Hans Olav Brenner har truffet to forfattere som tar pulsen på det moderne Norge, Sara Johnsen og Torgrim Eggen.

Dranker, klovn og løgner

Ingvar Ambjørnsen har skrevet noen skremmende sider om alkoholisme i romanen Dronningen sover, - så overbevisende og troverdig at jeg tipper at det er selvopplevd. Jens Bjørneboe har beskrevet periode-alkoholikerens selvdestruktive helvete i første del av "Bestalitetens Historie"; Frihetens øyeblikk. Han legger seg til sengs omringet av en mengde på forhånd åpnede vinflasker. Så drikker han til han sovner, når han våkner har han en ny flaske innen armlengdes avstand. Dette foregår i flere dager, supplert av psykofarmaka og barbiturater.
Lenge var det nøkkelromanen Hærverk (1930) av danske Tom Kristensen som nærmest hadde status som det skjønnlitterære standardverket om alkoholisme, forfall og selvdestruksjon.
Internasjonalt har vi Malcolm Lowrys Under vulkanen og Adjø Las Vegas av John O’Brien. Hjerteskjærende var det å lese at forfatteren begikk selvmord da Hollywood kjøpte filmrettighetene. Han opplevde aldri at filmen ble en suksess på lerretet, og Nicolas Cage fikk Oscar for beste hovedrolle.
Men jeg kan ikke komme på en god, norsk roman om alkoholisme. Det er jo merkelig, siden romanforfattere gjerne skriver om ting de har erfart, - og forfattere "vet" vi er en tørst rase. De var det, ihvertfall.

I 1982 skrev Yngvar Senstad (link til nekrolog) den selvbiografiske "Dranker, klovn og løgner". Alle burde lese den, - ikke bare psykologer, leger, sosionomer, terapeuter og alkoholikerens pårørende.
Hvis den var skrevet i romans form, ville vi idag hatt en såkalt "moderne klassiker"!
Slik lyder de første linjene:

"Jeg er rundt 60 år når jeg skriver denne boken. I over 30 år av mitt liv har jeg vært alkoholiker. Normalt har ikke et menneske som så lenge har levet under tyranniet av Kong Alkohol ressurser til å skrive en bok av denne art."

Men Senstad hadde ressurser. Journalist i Farmand, Morgenbladet og Handels- & Sjøfartstidende. Forfatter, utdannet siviløkonom. Informasjonssjef (den aller første) i Oslo Sparebank.
Vi griper gjerne til en klisjé når vi skal beskrive denne type bekjennelseslitteratur: "Hensynsløst ærlig." Men et stykke ut i boka sier han om skrive-prosessen:

"Skulle jeg skrive noe mer nå, måtte jeg gå over fra første til tredje person entall."

Det er som om det er annen som har oppført seg på den nedrige måten. Det er han, ikke et "jeg", som får blackout, mister lappen, mister jobben, mister familie og hjem.

Forfatteren anbefaler oss å lese Jellineks 42 stadier, som er et eget tillegg i boka, før vi går vi går til 1. kapittel. Det er en skremmende vitenskaplig studie i forfall. Hvis du bare drikker lenge nok vil du gjennomgå alle stadiene. Det er uansett hvem du er. Her er det ingen forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker.

Jeg kunne ha skrevet så mye mer om "Dranker, klovn og løgner", - krydret med eksempler og anekdoter fra boka (kanskje gjør jeg det i et senere innlegg), men nøyer meg med oppfordringen: Les den!

Utsikten

Mangt kan sies om utsikten jeg har fra skrivebordet, men den virker ikke distraherende, - hverken på blogging eller år'ntli skriving. Luft, lys og sjø gir meg sårt tiltrengt ro i sjelen.

Flere private bibliotek (økonomi-klassen)

Vi er jo hverken millionærer eller milliardærer, så biliotekene som er avbildet på nestsiste bloggpost er uoppnåelige. Trist å si det, men HER er noen boksamlinger som er mer tilpasset vår økonomi.

På en kino nær deg

Norgespremieren på filmen The road, basert på Cormac McCarthys roman, er visst rett rundt hjørnet. Traileren kan du se HER.

Noen bilder av private bibliotek

(Eies av IT-milliardæren Jay Walker, USA.)
(Eier ukjent. Men beliggende i berømte Notting Hill, London.)
(Jeg vet ikke hvem som er eier. Men han er forfatter og bor på Costa Rica. Arkitekten heter Gianni Botsford.)
(Jeg vet ikke hvem som eier dette biblioteket. Men er rimelig sikker på at det er folk med penger. Mange penger.)

Etterlysning

Jeg syns det er veldig trist når gode (bok-)bloggere forsvinner. Det er greit når folk vil ha en pause, for bloggingen kan ta mye tid. Men da bør de si ifra.
Ifjor forsvant ganske mange som jeg likte å lese. De hadde sine faste innlegg, som ble min faste nettlektyre. Så plutselig en dag var de borte. Uten et ord til forklaring!
Ble de syke? Ble de bare møkkalei? Eller døde de? Jeg vet ikke. Vet du?
De etterlyste er Leselama og Sommerfugler og forbrytelser.

Hvor er dere? Må vi gå manngard?

Svar på utdrags-quizen

Nå har det gått cirka 24 timer siden jeg la ut en litterær quiz. Det blir lenge til neste gang, sa han furtent. Elendig oppslutning, denne gang. Ingen var i nærheten av riktig løsning, - som var:

Tvangstrøyen av Jack London.

Litterær quiz (utdragstypen)

Vi trår til med en quiz på en fredagskveld og ser om det er noen som har lyst til å være med å leke. Som alltid: Finn spor i ord; vær aktiv i kommentarfeltet så vil du få hint underveis.

I årevis hadde jeg ikke pleid å sove mer enn fem timer i døgnet. Nå dyrket jeg søvnen rett og slett.
Jeg gjorde den til vitenskap. Jeg ble i stand til å sove ti timer i døgnet, så tolv timer, og til slutt var jeg oppe i fjorten, femten av døgnets tjuefire timer. Men lenger kunne jeg ikke drive det, og ble derfor liggende våken og tenke i flere timer. Og det var her vanviddet lå og lurte på en mann med aktiv hjerne.
Jeg forsøkte å finne midler som kunne gjøre meg i stand til mekanisk å holde ut timene i våken tilstand. Jeg kvadrerte og kuberte lange rekker med tall, og ved tankeanspennelse og sterk vilje foretok jeg de mest forbausende geometriske progresjoner, Jeg våget meg til og med på cirkelens kvadratur, helt til jeg begynte å tro at denne umulighet var mulig. Da jeg oppdaget at galskapen lå på lur også her, oppga jeg cirkelens kvadrat, skjønt jeg kan forsikre det var virkelig et offer fra min side. For grublingen over dette matematiske problem gjorde meg i stand til å slå hjel tiden på en yppelig måte.

Roman og forfatter, takk!

Ja, duverden! Fredags-quiz var visst et dårlig påfunn. Vi får komme tilbake til denne imorgen...

ER DET VIRKELIG INGEN SOM VIL PRØVE SEG ?

Opp- & nedturer

Jeg har oppdaget at mitt sitemeter også er et barometer over humøret. Jule- og nyttårsfeiring er ikke min greie lenger.
Nå er jeg tydeligvis i en god periode!

Sven Kærup Bjørneboe om forfatterjubileer

Dauingers oppgave kan umulig være å holde liv i kjente og kjære nekrologforfattere, skriver Kærup Bjørneboe. Han er lei av forfatterjubileer allerede før Bjørnsonåret er kommet skikkelig i gang.
Bjørnson skal jubileres for full mugge. I ett år skal vår oppmerksomhet være rettet mot mannen på Aulestad under mottoet «Bjørnson for vår tid.»
Den samfunnsengasjerte Bjørnson, selve hans engasjement, er det vi skal feire - sies det. Forfatterskapet for øvrig, sakene han engasjerte seg i, mindre aktuelt.
Sant nok. BB's forfatterskap er omtrent like aktuelt i dag som fenomenet Al-Qaida og en mulig global økokatastrofe var i Kristiania ved århundreskiftet.
Skjønt, med to verdenskriger mellom vår tid og BB's samtid; med diverse folkemord; med utopiers fremvekst og fall; med et Europa på sotteseng og Vårherres definitive død, da kan det, muligens, være til trøst å bli minnet enda en gang om Bjørnsons børnetro? Hvem vet. Hans biograf Edvard Hoem vil gi oss svaret. Vi venter i spenning.
Dikter-jubileer styrker en nasjons identitet. En mann som Ibsen, han var en nasjonal identitetskaper av rang, sies det. Men når ble han dette? Først etter at utallige forskere og festtalere, hvis spesialitet alltid har vært å skape seg et trygt levebrød på trygt avdøde diktere, utropte han til en nasjonal størrelse. I takt med verdensberømmelsen. Om igjen og om igjen dette samme kulturoppgulpet om «de store», de samme anekdotene med variasjoner.
Pussig nok har norsk åndsliv fått rykte på seg utenlands for individualisme. Hvorfor? Antagelig fordi vår håndfull verdensberømtheter - Edv. Munch, Ibsen,. Hamsun - DE var individualister. Av den grunn måtte de rømme landet, og ble verdensberømte. Ikke mye nasjonal identitet hos dem, nei, ikke i utgangspunktet. De var grimme ællinger i dammen.
Et liv som grim ælling den gang kan neppe ha vært en nasjonalsport. Edv. Munch unnslapp såvidt sinnssykdom. En forfyllet Ibsen søkte reisestipend for «å lære det norske folk å tenke stort»; søknaden ble straks innvilget, landet ville bli kvitt ham.
100 og 150 års jubileer skal styrke interessen for forfatterskapet. Gjør de det? Etter Ibsen- jubileet kommer jeg aldri mer til å åpne en bok av Ibsen, enn si overvære skuespillerinners ungpikedrøm realisert i rollen som Nora på Nasjonal. Nok er nok. Jeg holder ham ansvarlig (med urette men likevel) for de drepende tonn godord under jubileet. Et steindødt forfatterskap, symbolisert ved brolagte Ibsen-sitater langs Karl Johan og Drammensveien. Ibsen i Andeby-utgave. Donalds konkurrent. «Kom og se! Vi i Andeby har fostret verdens største dikter, hans bevingede ord står å lese i stein i gatene våre.»

La gå. Jeg overdriver. Jeg bedriver vulgær-polemikk. Men jo eldre jeg blir desto større sans får jeg for vulgær-polemikk. Så mitt forslag lyder: Nedlegg Ibsen-senteret, bryt opp brosteinen, dropp nasjonalutgaven av Ibsens samlede (en potte hvor sugerørene står tett), fri oss fra dikterjubileene og frels oss fra det gode. Dauingers oppgave kan umulig være å holde liv i kjente og kjære nekrologforfattere.
Jubileet for kong Knut uten land, Hamsun-året i fjor, var lærerikt i den forstand at liket selv dukket opp og forstyrret festtaleriet. Hans påtrengende tilstedeværelse ødela stemningen. Vi skylder Hamsun takk for det.
Slikt søl risikerte vi ikke med Ibsen, enda mindre med Bjørnson. I Hamsuns tilfelle burde vi ventet femti år til, han er ikke uaktuell nok i forfatterskapet sitt, han nekter plent å la seg dytte ned i brosteinen. Både som person og forfatter en suspekt type, uegnet i nasjonal jubileumssammenheng.
V. Nabokov skrev en novelle, den handlet om omstreiferen som etter mange års elendighet vendte hjem til småbyen. Han hadde i sin tid fått publisert noen dikt. Idet han dukker opp på torvet og ordføreren er i ferd med å avduke en statue i bronse, byens store og dessverre avdøde dikter. Men Rocambole var altså ikke død. Festtalerne raser, dikteren kjeppjages.
Hamsun forblir en hard nøtt å knekke. Dersom noen skulle lykkes, stiger jo fanden selv opp av nøtta.
Han avskydde folk med mye rent mel i posen. Som den eneste av våre «store» nektet Hamsun å tilfredsstille lesernes behov for en moralsk garanti. Kan det være derfor de mange deltagerne i Hamsun-debatten så ofte snakker om «gåten Hamsun». I forsøket på å løse den, har hans biograf Kolloen endog hatt et drømmesyn, nesten for en åpenbaring å regne: Under arbeidet med det enorme Hamsun-stoffet (tredve hyllemeter, selv STASI blir smågutt) falt han i søvn, og så oppslukt var Kolloen at han i drømme med ett befant seg i samme seng som Hamsun.
Jeg tar reprise på dette, fordi Kolloen nå opptrer i egenskap av rikssynser på Hamsuns driftsliv; sist med en uttalelse om dikterens sado-masochistiske tilbøyeligheter (de nye brevene).
Hva biograf Kolloen IKKE sa noe om i intervjuet den gang, var Hamsuns reaksjon da han oppdaget selveste Kolloen der under dynen. Bygdedyret?
Tilbake til Bjørnson, en mann hvis skjebne og forfatterskapet egner seg perfekt til jubileum - motsatt Hamsun. 100 år etter sin død er BB's rykte så inderlig godt at vi kan mistenke ham for å ha satt det ut selv. Festtalere køer opp. Med hyppig opptreden i media har biograf Edvard Hoem allerede dannet lang kø ganske solo.
Noe må være galt med norsk opprørsånd når en forhenværende m-l-revolusjonær, Edvard Hoem, kan kreve vår oppmerksomhet ad BB's lidenskap i avholdssaken, hans forakt for diktere som drakk (Olaf Bull, August Strindberg), språkstriden, unionsspørsmålet, og hvorvidt BB virkelig hadde et kvinnfolk på si', osv. osv. For ikke å glemme «Hopp, hopp Karoline».
Jeg tar feil. Ikke sakene, ikke debattene, men BB's storhet, hans engasjement - evig aktuelt.
Jubileums-rusen må denne gang ha steget selv staten til hodet. Kulturminister Huitfeldt: «Kjære Bjørnson-venner. Norge er en ung nasjon. Derfor er det viktig å feire dem som var viktige for nasjonen vår» … og så blir hun profetisk: «I 2042 er det 100 år siden Dag Solstad ble født, da synes jeg vi skal feire ham, selv om tekstene hans da ikke vurderes som like relevante som i dag.»
En god idè. Men hvorfor ikke støpe Solstad i bronse med det samme? Hans engasjement er skapt for det. På med bronsen. Vi kan umulig vente til 2042. Han drar på årene, sikkert gebrekkelig her og der, også i engasjementet. De lærde strides jo om han fortsatt er maoist. Bronse vil stive ham opp. Så kan han gakke nedad Karl Johan i full mundur og skride over Ibsen-sitatene.
I kulturlivet drømmer mang en deltager om rollen som H.C. Andersens grimme ælling. Få er ekte. Riktignok skiller de seg ut i dammen, fetere og større enn de andre endene, så å si gigant-ender. På den måten blir dammen mindre, men svanene færre.

Skriveplassen

Et spisebord er flyttet til vinduet og gjør nå nytten som skrivebord. Jeg må ha lys og luft for å trives. Har aldri forstått de som har skrivebordet mot en vegg. Det gir ikke blogg- & skrivelyst å glo i veggen, vel!
Mange nye har kommet til siden sist jeg hadde et bilde av skriveplassen, og jeg skulle ha gjerne ha sett bilde av skriveplassen deres. Ved forrige innlegg var det også andre bloggere som unnskyldte seg med rot, flytting, etc. Den unnskyldningen godtas ikke nuh.
Én stk. kommentar! Hvor blir det av dere ?

Mammutsalget

(Ja, jeg vet at det ikke er en mammut, - men den misfornøyde katta har illustrert mammutkatalogen her hos meg tidligere, så det er blitt en aldri så liten tradisjon.)
Duverden som tiden går. Den går forresten ikke, men styrter avgårde som ville hester. Det er snart tid for Mammutsalg igjen. Den 1. februar er Mammutkatalogen tilgjengelig på nett.
Jeg skulle gjerne ha lagt ut en kobling, men får ikke koblet meg på selv. Linken er ødelagt. Men ad omveier, bør det la seg gjøre å bestille katalogen. Enten nett- eller papir-utgave. Jeg foretrekker det siste. Riktig trivelig å bla i den blekka, og krysse av hva man ønsker seg.

På TV ikveld

NRK1 kl.22:25 Bokprogrammet: Maskuline røverhistorier
I sesongens første program besøker Hans Olav Brenner Jan Guillou på hans jakthytte i Sverige. Guillou har skrevet sine memoarer, «Ordets makt og avmakt", til strålende kritikker både i Sverige og Norge. Forfatteren Jon Ronson kom over en usannsynlig historie om synske soldater i det amerikanske forsvaret. Etter flere års leting og research kunne han presentere historien «Menn som stirrer på geiter", som er blitt både dokumentarfilm og Hollywood-suksess. Alain Mabanckou har skrevet romanen «Knust glass", en historie fra en bar i Brazzaville, Kongo. Boken er blitt kalt «den morsomste romanen som har kommet fra Afrika". I Mabanckous verden sitter overdrivelsene løst, og boken har ikke et eneste punktum.

Jeg så "Menn som stirrer på geiter" på kino igår. Kan dessverre ikke gi den min uforbeholdne anbefaling. Til tider småmorsom, og det er det hele. Et terningkast ville ha landet på 4.

Litterære magasiner

En god oversikt over Top 50 Literary Magazines med linker til hvert enkelt magasin, finner du HER.
Jeg fant den via Vi Läsers nettsider

Ingen store overraskelser

Dette er topplisten over lånte bøker ved mitt lokale bibliotek:

Voksne:
1. Luftslottet som sprengtes, Stieg Larsson
2. Tusen strålende soler, Khaled Hosseini
3. Jenta som lekte med ilden, Stieg Larsson
4. Menn som hater kvinner, Stieg Larsson
5. Jeg forbanner tidens elv, Per Petterson
6. Ut å stjæle hester, Per Petterson
7. Mørkemannen, Unni Lindell
8. Drageløperen, Khaled Hosseini
9. Vindens skygge, C. Ruis Zafon
10. Snømannen, Jo Nesbø

Barn:
1. Karsten liker å danse, Tor Åge Bringsværd
2. Fest hos Albert Åberg, G. Bergström
3. Karsten og Petra er bestevenner, Tor Åge Bringsværd
4. Pakken fra Australia, Jan-Kåre Øien
5. Mamma Mø har vårrengjøring, J. Wieslander
6. Karsten og Petra vil lære å svømme, Tor Åge Bringsværd
7. Karsten og Petra får sykkel, Tor Åge Bringsværd
8. Albert sitter barnevakt, G. Bergström
8. Vi kan passe hunden din, L. Child
10. Lillesøster spiser frokost, Kari Grossmann

Badebyens innbyggere er visst som folk flest. Mangt kan sies om den listen, men særlig original er den ikke.
Men se på Stieg Larsson, som er representert med hele 3 bøker. Av en liste på 10. Det er da helt utrolig!

"Forfatterfylla"

La oss gå cirka 2 år tilbake i tid. Tidligere hadde ikke forfattere og fyll vært noen ukjent kombinasjon i folks bevissthet. Så langt ifra. Men det var først da Vigdis Hjorth barket sammen med VG, at "Forfatterfylla" ble et begrep.
Dette er hva som skjedde med Vigdis Hjorths egne ord:

Tidlig i januar i år ble jeg intervjuet av fagtidsskriftet «Rus og samfunn» - som hovedsakelig leses av helsepersonell.
I en seriøs samtale med en oppegående journalist delte jeg mine tanker om behovet for rus, behovet for ærlighet omkring rusen, rusens problemer og farer.

Dette skriftstykket må ha kommet til VGs redaksjon en kveld det ellers ikke sto mye på tapetet. Jeg fikk en telefon ved 20-tiden og ble forbauset over at det var VG da jeg hadde en intervjuavtale med dem tre dager senere, i forbindelse med min nye bok.

Men journalisten på kveldsvakt vil snakke om rus, og det skal være nå! Hun har lest i «Rus og samfunn» at jeg ruser meg?

- Det står vel ikke akkurat det.

- Men du gjør det?

Jeg kjenner lusa på gangen og sier jeg kan snakke om dette med journalisten jeg allerede har en avtale med. Til svar får jeg at VG vil lage en sak enten jeg åpner munnen eller ei. Motvillig svarer jeg på et par spørsmål, mens jeg stadig gjentar at emnet er så komplisert at det ikke egner seg for intervjuer på telefonen i all hast, dessuten er jeg på vei til Gardermoen. Dit vil de straks sende en fotograf, får jeg høre, men jeg sier det ikke kommer på tale.

- En ting er at dere vil lage en drittsak om meg for å selge aviser, men skal jeg være behjelpelig? Sette av tid og smile inn i linsa for et oppslag som vil gi meg vondt i magen?

- Nei vel da, svarer de snurt, og synes jeg er uhøflig som ikke bidrar. På flytoget får jeg intervjuet opplest på en dårlig linje, og det er bedre enn jeg hadde fryktet når jeg altså ikke hadde noe valg.

Neste morgen møter jeg mitt eget skjelmske smil på alle gatehjørner under krigsbokstavene: Forfatterfylla. Og kjenner det gynger en smule under føttene, men må jo spørre hvem som opptrer mest beruset, VG eller jeg.

Bloggaward

Bokdama har tildelt meg en såkalt bloggaward. Takk for det. Den skal jeg altså gi videre til 7 andre, og så skal de igjen gi den videre til 7. Da tar det ikke lang tid før vi alle har fått den!

Kriteriene som følger med å få denne prisen er:
- Kopier awarden til bloggen din.
- Link til den personen som ga deg awarden.
- Fortell 7 interessante fakta om deg selv.
- Velg 7 andre bloggere som du sender awarden videre til.
- Link til deres blogger.
- Legg igjen en kommentar i bloggen deres slik at de får vite om denne awarden.

"Interessante fakta"? Neppe. Helt og holdent uvesentligheter, vil jeg kalle det. Men la gå:
1. Jeg tok til å bli grå i håret allerede som 21-åring.
2. Jeg fikk mitt første dikt på trykk i lokalavisen som 17-åring.
3. Jeg var bokanmelder i det glansede trendmagasinet Tique for 23 år siden.
4. Jeg ble invitert til forlagsmiddag med Ken Follet på 80-tallet. Men tørte ikke å stille opp!
5. Jeg har intervjuet Odd Eidem.
6. Jeg er mye alene. Men nesten aldri ensom!
7. Jeg angrer på at jeg avtjente verneplikten. Skulle ha stått på krava og tatt siviltjeneste isteden. Eller gått i fengsel for min overbevisning, men var dessverre en pyse.

Jeg lar "awarden" gå videre til flg. 7:

Aroundbooks. Fordi han var den første blogger jeg leste.
Spectatia. Fordi det er ei grei jente, som skriver morsomme kommentarer og intelligente blogginnlegg. En av mine første lesere.
Ståle. Fordi han gjør hjemmeleksene sine grundig før han skriver et innlegg.
Henning. Fordi han skriver godt. Har en høyst personlig smak når det gjelder bøker, film og musikk. Gikk i samme klasse som André Bjerke, Hallvard Rieber Mohn og Montaigne.
Epistler. Fordi han er en proff som skriver med en ganske annen tyngde enn det som er vanlig blant bloggerne.
Ingrid. Fordi hun alltid gir oppmuntrende kommentarer når ingen andre gjør det.
Lyran. Fordi hun er så sprudlende positivt kreativ.

Litterær quiz (utdragstypen)

Lenge siden vi hadde en quiz her. Er det stemning for det på en søndag?
Som tidligere: Finn spor i ord. Vær aktive i kommentarfeltet, så vil du få hint underveis. Jeg kan med en gang si at dette er ikke norsk:

"De to andre svarte gutta - den minste og den andre store - var lamslåtte. Søster knipsa i fingrene, og de gikk til aksjon. Øyeblikkelig aksjon, de smatt over gulvet. Den lille ved siden av den store, som et speilbilde i forminska utgave. De var nesten borte hos Pete da det slo dem noe som kollegaen deres burde ha visst, nemlig at Pete ikke var kobla til kontrollen som oss andre og derfor ikke ensa andre som kom med med en ordre eller trakk ham i armen. Hvis de hadde tenkt å ta ham, måtte de ta ham på samme måten som en bjørn eller okse. Men ettersom kollegaen deres lå fullstendig utblåst mot veggen, var ingen av de svarte karene særlig interessert i å finne ut oddsene.
Tanken slo dem begge samtidig og de stivna, denstore og det vesle speilbildet hans, i nøyaktig samme stilling, med venstre fot fremme, høyre hånd utstrakt, halveis mellom Pete og Storesøster. Jernkulen dingla foran dem og bak seg hadde de det hvitglødende raseriet hennes. De skalv og stønna, og jeg kunne høre hvordan det skurra i tannhjul. Jeg kunne se hvordan de vrei seg av forvirring som en motor i høygir på full gass og alle bremser slått på."

Roman og forfatter, takk!

Litterær utfordring fra Janke

Janke som har bloggen Jeg leser sendte meg flg. melding i kommentarfeltet: "hei du!
jeg har sendt deg en litterær utfordring. Den er litt vrien. Hvis du ikke vil ta den kan du sende den videre. Til hvem du vil." Og utfordringen var å skrive om en nålevende forfatter som har en eller annen form for jubileum.
Jeg tok imot stafettpinnen, men det var nok litt forhastet, for jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den.
(Janke valgte Einar Økland. Og det er greit nok, for han fyller 70 år imorgen.)
Mitt bidrag blir heller tvilsomt. Men jeg vil ha det unnagjort, for å kunne gå videre med god samvittighet.

William Kennedy har bursdag idag. Ikkeno' rundt tall, men han er nå hele 82 år. Og hvis du ikke uten videre vet hvem William Kennedy er, så husker du kanskje en roman og spillefilm som het Jerngress. Han fikk den høythengende Pullitzer for den i 1984.
En litt sår, men aldri sentimental, historie om skjebnen til landstrykere og boms under den store Depresjonen i Amerika. Hovedpersonen, den alkoholiserte landstrykeren Francis Phelan, har gode grunner for å ha havnet i dette uføre. Etter å ved et uhell ha mistet sin to uker gamle sønn i gulvet, med den følge at spebarnet knekker nakken, forlater han familie og hjem for godt. Deretter blir det fra dag til dag en beinhard kamp for tilværelsen. Etter mange år på veiene, følger vi noen dager i Francis' liv da han vender tilbake til hjemtraktene i Albany.
Jeg er ikke sikker på om jeg har lest romanen. Det er i så fall 25 år siden. Men jeg husker godt filmen med Jack Nicholson og Meryl Streep i glitrende samspill. Begge ble de nominerte til Oscar for rolletolkningene. Og Tom Waits var sannelig ikke noe dårligere i en birolle.
William Kennedy har også skrevet manus til The Cotton Club. En flopp på kino, så vidt jeg husker. Høyst ufortjent. Filmen er stinn av atmosfære og herlig jazzmusikk. Hovedrollen håndteres på uangripelig vis av en ung Richard Gere. Bestill den på biblioteket!

Jeg lar utfordringen gå videre til to av mine utmerkede bloggkollegaer Spectatia og Tehme Melck!

Skrivekurs

Nå kan det jo hende at du ikke har mulighet til å bruke et helt år på et forfatterstudium. Det kan være forpliktelser overfor jobb, hjem og familie som forhindrer deg i det. Da kan du kanskje isteden ta en langhelg i Praha sammen med Helene Uri, eller reise til Paris med Henrik Langeland, eller hvorfor ikke til Fjærland eller London med Jan Kjærstad?
Dvs. hvis du har ti, elleve tusen kroner liggende i en skuff, og du ikke vet hva du skal bruke dem til. Nja, forresten, - du bør kanskje ha med deg noen tusen ekstra i lommepenger.
Det finnes ihvertfall slike intensive skrivekurs, og du kan lese om det HER.

Forfatterstudium

Hvis jeg hadde vært mellom 18 og 25 idag, ville jeg ha vurdert dette studietilbudet:

Universitetet i Tromsø er det eneste universitetet i Norge som tilbyr et forfatterstudium. Studiet er ettårig. Det tilbys annethvert år og er samlingsbasert, noe som gjør det mulig å bo andre steder i landet og likevel være student ved UiT.

Forfatterstudiet vil utvikle dine skriveevner innenfor det skjønnlitterære feltet gjennom dristighet og eksperimentering. Det skal også øke din kvalitetssans og vurderingsevne gjennom intensive tekstgjennomganger, gi kunnskap om det litterære språkets virkemidler, om norsk og nordnorsk litteraturs utvikling i nyere tid, og om det litterære system i Norge.

Dersom du tar forfatterstudiet kan du bli skjønnlitterær forfatter. Du kan også jobbe innen litteratur- og kulturformidling, journalistikk og litteraturkritikk, bibliotek, forlag, media, reklame eller skoleverket.

Andre farger

Hvis du, som jeg, satte pris på Stephen Kings åpenhjertighet og sjenerøsitet i Om å skrive, - Per Pettersons ydmyke og oppriktige stil i Månen over Porten, da vil du glede deg over Orhan Pamuks Andre farger. Undertittel: Om livet, kunsten, bøker og byer. En aldeles glimrende essaysamling som jeg vil anbefale til enhver som kan lese!
Enten du har lest alt (eller ingenting) av Pamuk, så kan jeg garantere at du blir positivt overrasket. Av makelighetshensyn lar jeg være å skrive en anmeldelse, men gir ordet til journalist Liv Riiser i Vårt Land:

Etter å ha gitt ut romaner med titler som minner om farge-koder Det hvite slottet, Svart bok og Mitt navn er Karmosin kommer nå essaysamlingen Andre farger. En bok der undertittelen Om livet, kunsten, bøker og byer varsler at dette skal favne vidt, og at formen skal være løs og ledig som den er. Her har Nobel-prisvinneren samlet småstubber han har hatt på trykk i tyrkiske aviser, under overskriften «Liv og bekymringer», og her er essays om bøker og forfatterskap, eget og andres. Et fyldig intervju trykt i Paris Review 2005, har fått plass, og en novelle som ikke tidligere har vært utgitt. Alt rundet av med «Min fars koffert», talen han holdt da han fikk Nobelprisen i litteratur i 2006.
Både novellen «Å se ut gjennom vinduet» og Nobeltalen handler om familien; den han vokste opp i. Har en lest memoarboka Istanbul. Byen og minnene, vil en kjenne igjen motivene, med faren som plutselig forlater sin kone og de to sønnene for å reise til Paris. Bare for en kort stund, sier han og blir borte i årevis. Morens tause fortvilelse, den øvrige familiens fortielse og fordømmelse, og guttenes forsøk på å orientere seg i den nye virkeligheten, dukker opp som temaer i Andre farger, dette er urfortellingen i hans liv. Orhan Pamuk vokste opp på Europasiden i Istanbul, i en middelklasse-familie som strebet etter å leve «europeisk», men som befant seg i en utkant uansett.
Private detaljer, i og for seg. Men avgjørende for Orhan Pamuks valg av livsvei, og for temaene han kretser rundt. Familieforholdene er motoren i hans liv som skrivende, det samme er hjembyen som nesten er en egen person i tekstene hans. Gatene og stemningene, bygningskunsten, jordskjelvene, det gamle som råtner på rot mens det nye gror fram, alt er skildret så en nærmest føler en er der, også i disse essayene. Likevel er det mer enn erindring og nostalgi. Hans personlige utgangspunkt har ført til en ustanselig refleksjon om tilhørighet, avstand og nærhet. Om å leve i skjæringspunktet mellom to kulturer, og å befinne seg i utkanten av dem begge. Forholdet til Europa er en tanke som tumler gjennom Andre farger, både på makroplanet i de politiske og litterære tekstene, og på mikroplanet i familiekulturen.
Alt plasserer seg innenfor rammen av bøker og litteratur. Orhan Pamuk er en pasjonert leser, og selv etter at han har befridd seg fra store deler av boksamlingen sin etter et jordskjelv («jeg bestemte meg for å straffe bokhyllen min»), er det tydelig at han har nok å ta av. Igjen forteller han om seg selv, som lesende og skrivende, isolert i et rom fylt av bøker, og nok en gang er det stofflige og visuelle understreket i tekstene. Som leser er han årvåken, nysgjerrig, ydmyk og klok, han skriver om andres forfatterskap på en måte som skaper leselyst. I et knippe av essayene skriver han hvordan han arbeider med sine- egne bøker, nok en gang på en måte som peker mot bøkene selv, samtidig som de gir oss nøkler til hans litterære rom.
For Orhan Pamuk er litteratur en lidenskap, den er kjernen i hans tilværelse. Å være alene på et rom for å skrive eller lese, ti timer om dagen, minst, er en livsbetingelse og en livsoppgave. Litteraturen er en vei til erkjennelse, og det er hans kall og hans oppgave å arbeide med den. Arbeidet gir ham glede, men medfører også forsakelser, og vi som leser ham fornemmer autoriteten denne bevisstheten gir ham som skribent. Den skinner gjennom i stort og smått, som når han skriver om datteren som ikke vil gå på skolen eller sneglen han får øye på etter et jordskjelv. Essaysamlingen hans er en vennlig gest såvel som en tydelig påminnelse om noe viktig.

En lesers barndomsminner

Igår kveld var jeg så nedsyltet av forkjølelse at jeg lagde meg et stort krus med varm melk og honning. En godt voksen mann vil vanligvis benytte en slik forbigående lidelse som påskudd for å unne seg et glass cognac. Men siden jeg for tiden er avholdsmann (av den strengt fordømmende og moraliserende typen) så ble det altså varm melk. Det har jeg ikke inntatt siden jeg var valp.
Jeg vil ikke påstå at det hadde samme effekt som Prousts madeleine-kake, men javisst; det satte igang en reaksjon. Minner våknet fra en dvale. Jeg var plutselig en guttunge i pysj, tilsengs på et gutterom som hadde gardiner med cowboymotiv. Trodde jeg hadde glemt det. Men kan jeg huske hva jeg leste på mitt sykeleie? Hvis jeg leste bøker, var det helt sikkert Hardy-guttene. Ellers var det selvfølgelig tegneserier. Det var bl.a. noen små, rare hefter som jeg tror handlet om Davy Crockett og en tøffing som het kaptein Mickey eller Miki. Disse heftene var voldsomt populære blant oss gutta, og gikk på omgang oss imellom. Jeg kan ikke gjengi handlingen i noen av disse historiene, men spennende må det ha vært.
Ellers var det Gyldendals Gode Guttebøker. Jeg slukte GGG-serien. Men bare én tittel står igjen. Tsarens kurér. Hvis jeg ikke tar helt feil, så lå helten tynt an flere ganger. Verst var det nok da han skulle bli blindet av et rødglødende jern mot øynene. En unødig hard avstraffelse, syntes jeg. Og riktig ergerlig var det jo, siden han hadde overvunnet så mange prøvelser gjennom hele boka, at det skulle ende sånn. Men min barndoms bøker hadde alle happy ending. I siste kapittel var den modige kuréren allikevel ikke blind. Tårene hadde reddet ham og synet. Det var en avslutning som var litt tvilsom, selv for en guttepjokk. Men du kan tro jeg ble lettet!
Hver lørdag leste Frøken for klassen. (Ja, vi gikk på skolen også på lørdager, dengang i 1912.) Leste hun noe som var pedagogisk riktig eller noe som bare var morsomt. Njaaa... det var en bok som het Huset som kunne gå. Enten har hun brukt så mange lørdager på denne håpløse historien at det ble kjedelig, eller så har det vært usedvanlig fascinerende. Men inntrykk har det gjort, siden jeg husker boka. Og hva den handlet om? Jo, altså et hus, som når det ble fed up av én adresse, tok bena fatt og forflyttet seg til et annet strøk. Duverden!
Fikk vi varige mén av disse opplesningene? Ja, det vil jeg tro. Rart at vi ikke ble litteraturkritikere alle som en.
(Fortsettelse følger.)

Orhan Pamuk om bokomslag

* En romanforfatter som ikke fabler om omslaget på den boken han er i ferd med å skrive, har blitt en følelsesmessig moden mann, men han har samtidig mistet den naiviteten som gjorde ham til forfatter.
* Når vi erindrer våre store leseopplevelser og lesergleder, blander minnene seg med minnene om bøkenes omslag.
* Vi trenger flere lesere som kjøper bøker etter å ha kikket på omslaget, og flere kritikere som ikke ser ned på bøker skrevet for slike lesere.
* Å gjengi hovedpersonens ansiktstrekk i detalj på et bokomslag er et utilgivelig overgrep mot forfatterens og leserens fantasi.
* En designer som gir en bok kalt Rødt og sort et rødt og sort omslag, som putter bildet av et blått hus på Det blå huset og et slott på omslaget til Slottet, gir oss ikke inntrykk av å respektere teksten, men snarere en følelse av at han ikke har lest den.
* Når vi mange år senere støter på omslaget til en bok vi har lest, er det blitt et emblem som får oss til å minnes bokens verden og den gangen for lenge siden da vi gjemte oss bort i et hjørne for å lese den og tre inn i denne verdenen.
* Bokomslag er et veiskilt som peker ut steder der vi kan vandre over fra den hverdagslige verden vi lever i, og inn i bokens verden.
* Det som gjør en bokhandel levende, overdådig og tillokkende, er ikke utvalget av bøker, men mangfoldet av omslag.
* I vår bevissthet fungerer boktitler som personnavn: De hjelper oss å skille en bok fra millioner av andre som den ligner på. Bokomslag, derimot, har mer til felles med et menneskes ansikt: Enten minner de oss om en lykksalighet vi en gang har følt, eller så forespeiler de oss en frydefull verden vi ennå ikke har utforsket. Derfor stirrer vi like henført på bokomslag som på ansikter.

Orhan Pamuk: Andre farger - utvalgte essays og en novelle(GNF, 2009)

Bank i bordet!

Nå har det skjedd igjen: Min egentlige bærbare har gitt seg, - og nå for alvor. Har bare denne lille Acer One, som jeg kun bruker til nødløsninger. (Jeg ser knapt hva som står skrevet, selv om jeg har tastet det sjæl!)
DETTE er en nødløsning: Nemlig at jeg ikke har ønsket dere Godt Nytt År før nå. Sorry. Men takk for det gamle. Og de som ønskes dette er medbloggere, sjelefrender, litterater, journalister, frilansere, lesere, bibliotekarer, bokhandlere, - og forfattere.
Godt, utholdende og kreativt nytt Blogg-År !

Med bank i bordet, mener jeg selvsagt at jeg er redd for at også denne lille skal gå ad undas.