Joseph Roth på norsk

På vårt lokale bibliotek er Joseph Roths bøker naturlig nok plassert ved siden av Philip Roths. Den siste er, såvidt jeg vet, frisk og rask og meget populær. Joseph er derimot død og nesten glemt her til lands. Philip er representert med minst et dusin bøker, mens Joseph har to som vel snart havner i magasinet eller i container'n. Slik er det, sa Kurt Vonnegut i Slaktehus 5.

Jeg leste Joseph Roths desidert mest kjente roman "Radetskymarsjen" i min ungdom. Men jeg visste lite om ham og hans skjebne dengang. Nå vet jeg litt mer.
Bokvennen forlag utga i  2014 tre langnoveller i den lille boka "Legenden om den hellige drankeren". (Utvalg og oversettelse ved Stein Dahl Mathisen. Og boka har også et velskrevet, fyldig forord av Geir Pollen.)
Den jødiske forfatteren så tidlig hvilken vei det bar, da Hitler kom til makten. Og han hadde muligheten til å emigrere pga. sin framsynthet. Men hans skjebne ble allikevel bare tragisk. "Han drakk seg i hjel", som det så lettvint heter, bare 45 år gammel. Og døden må ha kommet som en befrielse, da han lå på det siste med delirium tremens. - Fallhøyden hadde vært stor for en mann som hadde vært en beundret og meget vellykket journalist og forfatter.


Det er prisverdig at så små forlag som Solum og Bokvennen tar vare på store, halvglemte forfatterskap.



Hamsun og Nobelmedaljen

Det var kanskje enkelte, da de så Hamsun-dokumentaren, som stusset over at han ga bort Nobelmedaljen til Joseph Goebbels. Tilsynelatende en vanvittig handling, og et tegn på begynnende senilitet?
Men det var vel gjennomtenkt.
Ingar Sletten Kolloen kan fortelle i sin biografi, at Goebbels i 1943 tok initiativ til at Hamsuns samlede verker skulle trykkes i et opplag på 100 000 eksemplarer. Dette var selvsagt kjærkomment for dikteren, som solgte dårlig i Skandinavia under krigen. Han ville gi uttrykk for sin takknemlighet; grunnet lenge på hvordan, inntil han fant løsningen:

"Nobel stiftet sin pris for siste års 'idealistiske' digtning. Jeg vet ingen som så utrettelig år efter år har skrevet og talt Europas og menneskehetens sak så idealistisk som De hr. Reichsminister. Jeg ber Dem undskylde, at jeg sender Dem min medalje. Det er en helt unyttig ting for Dem, men jeg har ikke noget å sende."

Men allerede i 1930 fablet Hamsun om å gi bort medaljen. Nemlig til en kvinne han hadde forelsket seg i; den svenske forfatterinnen Marika Stiernstedt. Han svarer på et kjærlighetsbrev fra henne:

"Hvad i allverden kunde jeg skikke Dem? Min nobelmedalje? Men den vilde De returnere. Jeg kunde komme til Stockholm og takke Dem og reise tilbake igjen. Men jeg er firti år for avfeldig. Jeg kan bare vifte med - ikke min reserve, men mine rester. Men De skal få mine sønner, de er unge, det er De også. Å ja Gud, hvor De er herlig, jeg mindes jeg så det, jeg kjendte det."

Knut Hamsun var da 70 år.

Faktotum av Bukowski

Henry Chinaski er Charles Bukowskis alter ego i den selvbiografiske romanen Factotum (1975). (Den kom på norsk i Kyrre Andreassens oversettelse ifjor.) Handlingen er lagt til Los Angeles i slutten av 40- og begynnelsen av 50-tallet. Chinaski går fra den ene møkkajobben til den andre gjennom hele boka. På fritiden drikker han, sjekker tvilsomme damer, spiller på travbanen, slåss i fylla og skriver. Han får sparken fra alle jobber han har. Enten pga skoft eller fyll. Så er det videre til neste meningsløse jobb. Innimellom forsøker han halvhjertet å holde fast ved et forhold til ei dame, som er vel så alkoholisert som han selv.
Det er en trøstesløs tilværelse som skildres. Men det virker som om hovedpersonen har akseptert sin skjebne. Han mangler ambisjoner og stolthet. Han tar disse jobbene for å betale sitt nedslitte losji og for å finansiere et daglig konsum av billig vin.

Jeg misunner ikke Bukowski for hans "frie" liv, men jeg beundrer hans utholdenhet. Uansett hvor trivielt og simpelt han lever, så skriver han daglig. Uansett hvor mye han drikker, så skriver han. Uansett hvor ofte han refuseres; "Hank" fortsetter å skrive. Dét står det respekt av.

Boka er lettlest og tidvis desperat morsom. Hvis den ikke hadde humor, hadde jeg ikke orket å lese den.

Boka er også blitt til en halvgod film, med Matt Dillon som Chinaski.

PS. Hvis noen vet hvor jeg kan få tak i en annen Bukowski-film, hvor Ben Gazarra er en langt mer overbevisende Henry Chinaski, så vil jeg være meget takknemlig!

Min ungdoms bestseller

Jeg vet ikke om han leses idag. Han døde for 22 år siden, men stadig kommer det nye bøker av ham, ført i pennen av ghost-writers (bokstavelig talt). Jeg snakker om Alistair MacLean. På søtti- og åttitallet var det ingen andre som solgte så godt som han her i landet. I forhold til folketallet var han mer populær i Norge enn i Storbritannia.
En av de som har skrevet flest "MacLean-bøker" kaller seg Alistair MacNeill (!)
MacLean var ikke selv stolt av sitt yrke eller hva han hadde skrevet. Etter eget utsagn likte han ikke å skrive. Han gjorde det for penger.
Siden jeg ikke har noe annet å finne på, klipper jeg ut og limer inn en nekrolog over ham. Når Aftenposten skriver at han døde av hjertesvikt, er jo det riktig; alle dør vi engang av at hjertet stanser. Men skal vi kalle en spade for en spade, så døde Alistair MacLean av alkoholisme.

Aftenposten Morgen - 03.02.1987 - Side: 8 Forfatter: NTB AP Emne: Nekrologer
Frankfurt, 2. februar. (NTBAP) Den britiske spenningsforfatter Alistair MacLean døde mandag i München, 64 år gammel, opplyser den britiske ambassade i VestTyskland. Dødsårsaken var hjertesvikt, efter at MacLean fikk slag for tre uker siden. MacLean var fortatteren av boken som lå til grunn for mandagens TVfilm i NRK, "Kanonene på Navarone". Han er den forfatter som har solgt flest romaner i Norge, med 28 utgitte titler, og et samlet salg på 25 millioner eksemplarer.
Tolv av bøkene er filmet.
MacLean debuterte med "HMS Ulysses" i 1955.
Boken ble skrevet på tre måneder, og solgte i 250 000 eksemplarer.
Året efter skrev han "Kanonene på Navarone" , blant annet på grunnlag av egne krigserfaringer i Middelhavet.
MacLean ble født i Daviot i Skottland i 1922, og han sluttet seg til den britiske marine i 1941, der han tjenestegjorde i fire år.
Efter krigen tok han eksamen i engelsk med utmerkelse ved universitetet i Glasgow, og arbeidet som engelsklærer ved en skole i nærheten av Glasgow.
MacLean begynte å skrive noveller på fritiden, og vant en aviskonkurranse med en av dem. Forlagsmannen Ian Chapman oppdaget den prisbelønte novellen og oppmuntret MacLean til å skrive en bok.
Suksessforfatteren hadde distanse til sitt eget forfatterskap. I et intervju uttalte han at han aldri leste sine egne romaner. - Jeg leser ikke MacLean. Han er ganske enkelt ikke blant de forfattere jeg liker å lese, sa han.
Han røbet også at han ikke likte å skrive.
- Men efter krigen manglet jeg penger, og så skrev jeg en bok. Det er det hele. Det var så lønnsomt at jeg skrev flere. Men jeg liker det ikke - jeg hater å skrive!
Faren var prest i Glasgow, men de fleste forfedrene var sjøfolk. Faren døde da MacLean var 14 år gammel.
Alistair MacLean levde i Sveits de siste 30 årene. Han fikk slag for tre uker siden og døde av hjertesvikt på et sykehus i München, hvor han besøkte venner.
En av hans bøker har tilknytning til Norge. "Bear Island" handler om et kosmopolitisk filmteam som er innlosjert på en ombygd britisk tråler som stevner gjennom polarmørke og høststormer mot Bjørnøya.

"En sann historie fra virkeligheten"

Det er mange ønskedrømmer i Charles Bukowskis noveller og romaner. Nydelige, blonde, vakre og unge er de; de kvinnelige journalistene eller forlagsredaktørene som ikke ønsker annet enn å hoppe til køys med Bukowskis alter ego Henry Chinaski. Ansiktet hans er vansiret av acne-arr, han er ustelt og forfylla, ølmaven henger kvapsete over beltet. Nei, vi tror ikke på det.
Det er også en annen historie vi ikke uten videre aksepterer. Ikke desto mindre er den sann.
En dag i desember 1969 ringte en John Martin , stifteren av det lille Black Sparrow forlag, Bukowski, og hadde følgende tilbud: "Vi sier det sånn, Hank, hvis du sier opp jobben i Posten så gir jeg deg ett hundre dollar i måneden for resten av livet. Selv om du ikke skriver noe mer. Om du ikke sender meg noe. Jeg vil allikevel gi deg de ett hundre i måneden, resten av livet!"
Etter å ha veid for og imot en stund, takket Hank ja. Egentlig var det ikke så mye å gruble over. Postverket var iferd med å gi ham sparken pga. ustanselig fravær.
Den første uka som fri forfatter, holdt Bukowski på å fly på veggene. Han hadde ingen tro på at han ville klare seg uten den faste lønningsslippen fra sin arbeidsgiver de siste 12 årene.
Men så setter han seg til skrivebordet hver kveld, på nøyaktig samme klokkeslett som han har pleid å gå på nattskift. I selskap med to six-packer øl og en halvflaske whisky, billige sigarer, radioen på KFAC, skriver han seg igjennom nettene.
Tre uker senere ringer han til John Martin. "Romanen er ferdig. Du kan komme
og hente den."
Det var "Post Office". Bukowskis kanskje mest populære bok.

Hva er sjansene for at en fersk forlagsmann, som attpåtil er avholdsmann og medlem av Christian Science, støtter en ukjent og alkoholisert forfatter med en fjerdedel av lønnen sin ?!