En lesers barndomsminner

Igår kveld var jeg så nedsyltet av forkjølelse at jeg lagde meg et stort krus med varm melk og honning. En godt voksen mann vil vanligvis benytte en slik forbigående lidelse som påskudd for å unne seg et glass cognac. Men siden jeg for tiden er avholdsmann (av den strengt fordømmende og moraliserende typen) så ble det altså varm melk. Det har jeg ikke inntatt siden jeg var valp.
Jeg vil ikke påstå at det hadde samme effekt som Prousts madeleine-kake, men javisst; det satte igang en reaksjon. Minner våknet fra en dvale. Jeg var plutselig en guttunge i pysj, tilsengs på et gutterom som hadde gardiner med cowboymotiv. Trodde jeg hadde glemt det. Men kan jeg huske hva jeg leste på mitt sykeleie? Hvis jeg leste bøker, var det helt sikkert Hardy-guttene. Ellers var det selvfølgelig tegneserier. Det var bl.a. noen små, rare hefter som jeg tror handlet om Davy Crockett og en tøffing som het kaptein Mickey eller Miki. Disse heftene var voldsomt populære blant oss gutta, og gikk på omgang oss imellom. Jeg kan ikke gjengi handlingen i noen av disse historiene, men spennende må det ha vært.
Ellers var det Gyldendals Gode Guttebøker. Jeg slukte GGG-serien. Men bare én tittel står igjen. Tsarens kurér. Hvis jeg ikke tar helt feil, så lå helten tynt an flere ganger. Verst var det nok da han skulle bli blindet av et rødglødende jern mot øynene. En unødig hard avstraffelse, syntes jeg. Og riktig ergerlig var det jo, siden han hadde overvunnet så mange prøvelser gjennom hele boka, at det skulle ende sånn. Men min barndoms bøker hadde alle happy ending. I siste kapittel var den modige kuréren allikevel ikke blind. Tårene hadde reddet ham og synet. Det var en avslutning som var litt tvilsom, selv for en guttepjokk. Men du kan tro jeg ble lettet!
Hver lørdag leste Frøken for klassen. (Ja, vi gikk på skolen også på lørdager, dengang i 1912.) Leste hun noe som var pedagogisk riktig eller noe som bare var morsomt. Njaaa... det var en bok som het Huset som kunne gå. Enten har hun brukt så mange lørdager på denne håpløse historien at det ble kjedelig, eller så har det vært usedvanlig fascinerende. Men inntrykk har det gjort, siden jeg husker boka. Og hva den handlet om? Jo, altså et hus, som når det ble fed up av én adresse, tok bena fatt og forflyttet seg til et annet strøk. Duverden!
Fikk vi varige mén av disse opplesningene? Ja, det vil jeg tro. Rart at vi ikke ble litteraturkritikere alle som en.
(Fortsettelse følger.)