Uten bedøvelse

Føler meg dum og daff og doven. Og ikke bare det; jeg vet ikke riktig hva jeg skal blogge om, heller. Det kan jo skyldes at jeg har vært hos tannlegen og at det er just nuh bedøvelsen er iferd med å gi seg. Man kan bli mannevond av mindre. Men innerst inne vet jeg at det ikke er tannlegens skyld. (For foreløbig er jeg lykkelig uvitende om hva regningen kommer til å lyde på.)  Jeg har sant å si vært sånn i hele dag; i et jævli humør.
Bare for å gjøre vondt verre, blar jeg i Magnus Ullelands oversettelse av Dantes Den guddommelege komedie. Det er ikke hva synderne må gjennomlide av pinsler til evig tid, som opprører meg mest. Det er språket! Nei, forresten... det er ikke bare språket, men kanskje mest at professor Ulleland skal ha imøtegått kritikken om at han skrev et vanskelig tilgjengelig nynorsk med "alle ordene han har brukt kan finnes i norsk riksmålsordbok."  Sitatet er hentet fra norsk Wikipedia, så en får kanskje ta det med en klype salt?
Jeg slår opp på en tilfeldig valgt side. Ikke fortell meg at du finner følgende gloser i Riksmålsordboken:

"Å, Simon Magus, usle fylgjesveinar,
for Guds saker, som berre burde giftast
med det gode, har de i dykkar grådigskap
for gull og sylv gjort til ei handelsvare:
no lyt eg blåse i trompet for dykk,
fordi de heldt til i den tredje gøymsla."

Jeg gidder ikke å sjekke det engang!

Jeg har lånt Trond Berg Eriksens "Reisen gjennom helvete" og Olof Lagercrantz' "Fra Helvetet til Paradiset" på biblioteket. De skal få lov til å være mine veiledere.
Og jeg har bestilt (til odel og eie) Ole Meyers danske oversettelse av Dantes Komedie. Når den er vel i hus, så havner Ullelands bok på bålet! Nei, det er sant, jeg brenner jo ikke bøker!
Da havner Ullelands bok i boden. Sånn var det.
Hvis jeg heller ikke da klarer å komme meg igjennom den klassikeren, så skal jeg ikke skylde på hverken tannlegen, Ulleland eller fandens oldemor, - da er det bare min egen feil!
(Og kanskje Dantes... ?)
           

"Hvem skar i teksten?"

I mitt barndomshjem var det ikke så veldig mange bøker, men det var bl a en serie med Store klassikere, som Viktor Hugos De elendige og Fjodor Dostojevskijs Brødrene Karamazov. Jeg leste disse bøkene med stor apetitt tidlig i tenårene. Dvs. jeg trodde jeg hadde lest dem. Det viser seg at de var sterkt forkortet. Eller "lemlestet", som Erik Egeberg uttrykker det nedenfor. Min ungdoms Karamazov var i to bind, hvert på 250 sider, i Nik Henriksens oversettelse. Den jeg har i hylla idag, i Geir Kjetsaas oversettelse, er i ett bind, men på hele 990 sider. Det er kanskje riktig å lese den godeste Fjodor påny!

Som et apropos til Aroundbooks' siste innlegg, kopierer jeg dette avisklippet om oversettelse dengang og nå:

Vårt Land - 11.05.2010 - Side: 25


I Vårt Land for 6. mai har Liv Riiser en artikkel om oversettelse; den skal hun ha stor takk for, ettersom dette er et viktig emne som får altfor liten oppmerksomhet.
Blant annet er det altfor få lesere som spør seg om den versjonen de har i hendene, er tro mot originalen eller om den er fullstendig. Ingen av delene er selvfølgelige, dessverre. Hvor ligger skylden for det? Liv Riiser skriver: «Går en noen tiår tilbake, var det heller ikke uvanlig at oversettere utelot avsnitt som de mente var uinteressante for norske lesere.»
Der er jeg redd hun retter baker for smed. Riktignok kan jeg ikke gå god for at ingen oversetter enten av vanvare eller andre, mindre aktverdige grunner har sprunget over noe, men det jeg vet, er at forlagene gjerne har ønsket forkortelser; boken skal jo selge, og det blir vanskelig straks lengden passerer 2-300 sider. Noen av verdenslitteraturens mesterverker er som kjent adskillig lengre, i alle fall før de kommer i norsk oversettelse. Skrekkeksemplet er Dostojevskijs roman Brødrene Karamazov på De Unges Forlag (1961); den inneholder cirka 35 prosent av originalens tekstmengde uten at det på tittelbladet med et ord er antydet at det dreier seg om en forkortelse (eller lemlestelse, som ville være en mer passende betegnelse). Mer presise opplysninger om årsakene har jeg for Tolstojs Krig og fred på Gyldendal (1930-31); der fortalte oversetteren selv, Erik Krag, at han den gang fikk beskjed av forlaget om å kutte longørene (langtekkelige partier). Men, sa Krag, ved hver revisjon har jeg sørget for å få puttet en del av det utelatte inn igjen. Dette illustrerer, tror jeg, den tids forskjell mellom forlag og oversetter i synet på sistnevntes arbeid. I dag er situasjonen heldigvis blitt en annen, ikke minst fordi nyere litteraturvitenskap har gitt oss en dypere forståelse av at alt i teksten, selv longørene, har en funksjon. Og i forlagene sitter det nå folk som skjønner dette.

(Erik Egeberg, professor i russisk litteratur ved Universitetet i Tromsø og oversetter)

Og da ble du kanskje nysgjerrig på Liv Riisers artikkel? Den kommer her:

Vårt Land - 06.05.2010 - Side: 2

Oversettelser forandrer seg med årene. Kikker en i eldre utgivelser, kan språktone, stil og uttrykksmåter virke utdatert og pussige.
Går en noen tiår tilbake, var det heller ikke uvanlig at oversettere utelot avsnitt som de mente var uinteressante for norske lesere.
Derfor er klassikeren Quijote i min Fakkelutgave fra 1964 en hendig sak på cirka 400 - riktignok tettpakkede - sider, (til en pris av kroner 7,65), mens Arne Worrens nyoversettelse fra 2002 er på hele 900 sider. Og derfor venter jeg i spenning på Per Quales oversettelse av Selma Lagerlöfs Anna Svärdsom er lovet fra forlaget nå i mai. Utgivelsen er en del av Per Quales arbeid for å nyoversette Lagerlöfs bøker til tidssvarende norsk.
«Til norsk ved...» Min utgave av romanen er fra 1962. Utgitt på Ansgar forlag, med blå rygg og grå permer ser den ut som bøker skulle på den tida; de kristelige forlagene la vekt på at bøkene skulle se ut som «ordentlige» bøker. Teksten er «til norsk ved» L. D. Zwilgmeyer, en uttrykksform som antyder at oversetteren kan ha tatt seg friheter.
At det etter all sannsynlighet må dreie seg om presten Ludvig Daae Zwilgmeyer som sto på tysk side under krigen, er for et kuriosum å regne, det betyr i det minste at Ansgar har gitt mannen en ny sjanse. Hvor profesjonell han har vært som oversetter er et annet spørsmål, teksten gir nærmest inntrykk av å være en ungpikebok; kjekk i tonen og uten den lagerlöfske tyngden. Kanskje har også soknepresten gjort den mer kristelig? Hvorfor ville ellers Ansgar gi den ut?
Sakte, men sikkert. Mye har skjedd med oversettelsen som profesjon siden den gang. Gjennom Norsk Oversetterforening har den skjulte garde av norske oversettere kjempet for anerkjennelse, hevet nivået, og markert seg i det litterære landskapet. Sakte, men sikkert har bevisstheten økt om oversetternes betydning for utviklingen av norsk litteratur og språk.
Gjennom de siste par tiårene har vi også fått en stall av norske oversettere som har skapt ny-oversettelser med høyt faglig og litterært nivå, og - i samarbeid med forlagene - faktisk lykkes i å skape blest om at det kommer en ny oversettelse,ikke bare en ny bok. Quijote er nevnt, Lagerlöf-oversetteren Per Quale har også gitt oss duggfriske versjoner av Thomas Manns romaner, og Sverre Dahl har oversatt Goethe for nye genera-sjoner. Merete Alfsen- har gitt oss elegante oversettelser av Virginia Woolf og Jane- Austen, Karin Gundersen har skapt glitrende Stendahl-oversettelser, og Edvard Hoem dukker stadig opp med Shakespeare i nynorsk versjon. Anne-Lisa Amadous oversettelse av Marcel Proust står som en påle i norsk bokverden, og enda har jeg ikke nevnt alt som kommer av nyoversatt litteratur.
I USA har den anerkjente oversetteren Edith Grossman nylig utgitt en bok om «Why Translation Matters» - hvorfor oversettelser er viktige. Grossman sparker både til forleggerne som hun mener neglisjerer oversatt skjønnlitteratur, og til oss kritikere. «Svært få av dem har utviklet en intelligent måte å anmelde både oversettelsen og originalen på», sier hun. Jeg tar kritikken til meg, og lover å gjøre mitt beste for en forbedring.
Samspill. , snakker Edith Grossman om. Det gjelder å finne tonen i det opprinnelige verket. Oversetterne finner ikke opp plot og romanpersoner, sier hun. Men den språklige fantasien, og kunsten å kunne si ting på den best mulige måten, det er oversettelsens kunst. Når New York Timesbruker tittelen Duett for to penner på artikkelen om henne, er det et fint uttrykk for hva det handler om. Det foregår et samspill mellom den nasjonale litteraturen og den oversatte. Gode oversettelser utvider det språklige tilfanget også for norske forfattere.
Tilbake til Selma. Vi kan saktens lese henne på svensk. Men i duett med Per Quale, vil vi etter all sannsynlighet høre nye klanger i tekstens musikk, annerledes enn min ungdoms versjon fra sekstitallet.

The Catcher in the rye

Denne romanen av J D Salinger (1951) er utgitt to ganger på norsk. Første gang ble den hetende "Hver tar sin - så får vi andre ingen". En tittel som gir lite eller ingen mening.
Det neste forsøket var ikke så mye bedre: "Redderen i rugen". Gudene vet hva det betyr!

Fremdeles selges det 250 000 ex av The catcher in the rye hvert år. Totalt har den solgt ufattelige 65 millioner.

Hva som blir oversatt til norsk

VINDUET's siste nummer har oversettelse som tema. Det interesserer sikkert flere av oss. Jeg har ihvertfall mang en gang fundert over de mekanismene som avgjør hvilke utenlandske bøker som oversettes til norsk. Iblant virker det veldig vilkårlig. Eller så kan det være som Kjell-Olaf Jensen hevder i DENNE artikkelen i Dagsavisen.

En endeløs slew av bøker

Har du noen gang vært på Google og trykket Oversett denne siden? Resultatet kan bli ganske fornøyelig. Det hjelper å ha Aukrust-figuren sjeik Ben Reddik Fy Fasan's tonefall i bakhodet, når du leser en setning som: for jeg først lese boken mens du er i midt i min egen knuste svik av en venn, som jeg ville har tatt en kule. Og uttrykket "en endeløs slew av bøker", kan du finne HER.
Trenger vi egentlig profesjonelle oversettere, når en maskin kan gjøre jobben ?

Om å oversette (på TV)

Dipsolitteraten blir iblant lest av oversettere. HER kan de se noen eksempler på sine kollegers "beste brølere".

Illustrasjonen viser Dirty Harry idet han hveser: "Freeze, motherfuckers!" På godt norsk: "Stå stille, gutar!"

En henvendelse

"Zappa" er en av mine faste lesere. Han tror at følgende Aftenposten-artikkel muligens er noe for denne bloggen. Siden vi liker våre faste lesere, føyer vi ham gjerne!
Det dreier seg om en ny norsk Bibeloversettelse. I følge den, ble ikke Jesus født av en jomfru. Nettopp dét sjokkerer ikke Dipsolitteraten det aller minste!

Under sterk tvil videresender jeg en mail

Nordnorsk ordbok

Ne-snydd - en person som ikke er oppdatert
Ståkk dom - heller ikke spesielt lur person
Ska æ je dæ en åver auan - skal jeg slå deg ned?
Den reima - veldig pen jente
Mainnebein - attraktivt hankjønn
Like intelligænt som ei bøtta møkk - ikke særlig lur person
Tarzan-loft - treningssenter
Ska æ LUGG hjernerystelse på dæ - en trussel
Ska æ je dæ whiplash i lillehjern - også en trussel
Satan óg - huff
Dæven han steiki - dobbelt huff
Dæven han røkksalte i d svartsvidde hælvette - fytti katta
Fåkk & råkk - dårlig vintervær inklusiv snø
Ta tellfart å håpp t hælvette - dra dit pepper'n gror
Mor di e en mainn, ser ut som en hæst å heite kurt - skal vi slåss?
Sett no hær som ett lass me møkk- slapper av, sliten
Gamlingan - foreldre
Morsan, farsan, brorsan - mamma, pappa og bror

Veikje - jente
Koffør - hvorfor
Katti - når tid
Kæm - hvem
Kor - hvor
Ka - hva
Shønna - skjønner
Schnakkes - farvel, hade
Schmukka / Schnuppa - ei snelle
Lamme - sammen med
Lægg inn åran - gi opp
Parkérte tøfflan - døde
Pittelitn - bitteliten

På fetthåre - med liten margin
På et kløyva fetthår - med svært liten margin
Fettnøye - viktig
Sprængt i haue - en ulur person
Peislæst / Hæstpeis - tulling / dust
Gomslorsk - lite flatterende (manns)person
Gorrhysa - også lite flatterende person (dame)
Gidd ikkje - orker ikke
Ka du kuka me? - hva driver du med?
Sæme - bruke lang tid
Bontjuv - en som har flyttet hit
Sveittpeis - mannsperson som går i arbeidsklær 24/7
Jåsspeis - tullebukk
Rullator mafia - pensjonister i byen
Klinkanes klart - helt klart
Kakkel-høns - damer som prater MYE
Kjæft-aus - damer som kjefter mye
Ørt'n - mange
Ørtåførti - svært mange
Bais'n - full
Grøfte kanyle - drit full
Snyblind - dritings
Sjarkhore - kvinne med tvilsom merittliste
Ei tøtta - ei jente
Kjærring-lørv - dama di

Tolk - oversetter - translatør

Oversetteren Tom Rønnow skrev selv en bok han kalte ”I motvind”, med undertittelen -venstrevridde erindringer. Og nettopp det siste skal man merke seg. Dette er først og fremst en bok om politisk arbeide på venstresida i Etterkrigs-Norge. Om dette kan man med fordel heller lese i Finn Gustavsens Kortene på bordet.
Det var Rønnows virke som oversetter jeg var interessert i. Han skriver veldig lite om det. Men jeg lærte i hvert fall forskjellen mellom translatør og oversetter.

”Jeg fortsatte med å oversette, det gjør jeg fremdeles, men det finnes to yrkesgrupper som oversetter, og også to foreninger. Jeg var translatør. Det betyr at man har rett til å oversette og bekrefte med offisielt stempel juridiske saksdokumenter, attester og så videre. Men hovedmengden av oppgavene er ikke av den art, det er ofte tekniske oversettelser, de skal ikke bekreftes, man får slike oppdrag fordi man nå en gang er translatør. Så er det de andre – vi andre kan jeg si i dag. De litterære oversettere. Der har vi ikke noen formell kompetanse. Men den viktigste forskjellen er at translatørarbeid er godt betalt og oversetterarbeid atskillig dårligere. En annen forskjell er at translatøroppdrag svært ofte er mildt sagt kjedelige. Det er forskjell på å oversette en detaljert montasje- og bruksanvisning på en dreiebenk og å oversette en bok man er fullstendig bergtatt av.”

”Neste oppdrag i bokverdenen var en forespørsel fra Pax forlag om jeg kunne påta meg å oversette Karl Marx, forlaget hadde planer om en syvbinds-billigutgave på norsk. Jeg tok imot utfordringen. Jeg ville ikke ha tatt den en gang til. Det var til å brekke nakken på.” (…) ”Så det ville ha vært forræderi mot forfatteren å gjøre ham like lettlest på norsk som en ukebladsnovelle. På den annen side skulle det ikke bli uleselig heller.”

”I januar 1970 fikk jeg innvilget et oppholdsstipend på Schæffergården utenfor København. (…) Det kostet ti kroner døgnet for opphold og full pensjon. Det var en sammensatt forsamling som holdt til der. Aldri har jeg hatt så fine arbeidsbetingelser.”

Så langt Tom Rønnow.
Nå sender jeg boka tilbake til Fylkesbiblioteket.

Anonym!

Da jeg plukket ut Martin Eden av Jack London til quizen her forleden, så jeg også etter hvem som hadde oversatt bøkene.
Det var ingen!
Dvs. at det ikke var oppført navnet på oversetteren. Og her snakker vi om en serie på i alt 24 bind. Ingen liten jobb, akkurat!
Dét har jeg ikke opplevd før.

Om å oversette

Jeg synes oversetterne her i landet blir stemoderlig behandlet, både av forlag og anmelderne.
Etter min mening skulle oversetterens navn være på bokens omslag, sammen med forfatterens navn. Dét vil jo aldri skje. Men det som er praksis i dag, er at oversetterens navn blir satt i skriftstørrelse 8 eller 10; altså meget beskjedent et sted på tittelarket. Og anmelderne ofrer aller nådigst en stakkars linje på oversetterens arbeide.
Men noen som vet å verdsette oversetternes innsats er bibliotekarene. Der har jeg lagt merke til at oversetterne – i bibliotekets database, altså – er oppført som medforfattere !

En av mine favorittromaner er Parfymen av Patrick Süskind. Oversetteren het Tom Rønnow.
Jeg har lurt på hvor mye av æren for det glassklare, originale språket som egentlig skulle ha vært tildelt Rønnow. Ganske mye, antar jeg.

Sjelden sjekker jeg hvem som har oversatt en bok. Annet enn hvis det er språklige vendinger som irriterer meg.
Med Parfymen var det annerledes. Jeg merket meg oversetterens navn fordi språket var så glitrende godt. Av en eller annen grunn trodde jeg oversettelsen var skrevet av en mann i sin "beste" alder. Men han var altså gammel. Og for en god stund siden døde han, ganske ubemerket.
Av respekt gjengir jeg hans nekrolog her:

Den 2. september 2000 døde oversetteren Tom Rønnow , 86 år gammel. Om sitt begivenhetsrike liv har han selv fortalt i erindringsboken «I motvind» fra 1982: født i Oslo av norsk far og tysk mor, oppvokst i Tyskland, opplevet der maktskiftet og nazismen på nært hold, følte dragning mot
kommunistene, kom med i deres illegale arbeid i Norge under krigen - og ble kastet ut av NKP sammen med resten av Furubotn-fløyen i 1949. Senere var han aktiv - somme tider også sentral - i fora som SF, Nei til atomvåpen og kampanjene mot norsk medlemskap i EF. Om alt dette skriver han reflektert og med fin ironi, ikke minst selvironi.
Av utdannelse var Rønnow translatør; hans bakgrunn lå jo vel til rette for et slikt yrke. Men efterhvert var det en annen - riktignok nærliggende - profesjon som overtok: Han syntes det var adskillig morsommere å oversette bøker enn bruksanvisninger, enda det kastet mindre av seg - men så så da heller aldri Rønnow penger som meningen med livet. Det begynte med Karl Marx, og også senere ble det ikke så lite faglitteratur, men efterhvert kom skjønnlitteraturen sterkere med, bl.a. med forfattere som Stefan Heym, Siegfried Lenz og Patrick Süskind. Norsk Oversetterforenings Bastian-pris fikk han imidlertid i 1974 for Joachim Fests Hitler-biografi.
Oversetterforeningen kommer han selv inn på i slutten av sin erindringsbok, og det med varme. Dette forholdet var gjensidig: Tom Rønnow var et særdeles avholdt og aktivt medlem, en trofast deltager på både faglige høstseminarer og selskapelige julemøter - og foreningen utnevnte ham da også i 1993 til sitt æresmedlem. Det blir tomt efter ham blant oversetterne - og han efterlater seg et følbart tomrom i kulturformidlingen til Norge.
(Erik Egeberg)