tirsdag 26. januar 2010

Dranker, klovn og løgner


Ingvar Ambjørnsen har skrevet noen skremmende sider om alkoholisme i romanen Dronningen sover, - så overbevisende og troverdig at jeg tipper at det er selvopplevd. Jens Bjørneboe har beskrevet periode-alkoholikerens selvdestruktive helvete i første del av "Bestalitetens Historie"; Frihetens øyeblikk. Han legger seg til sengs omringet av en mengde på forhånd åpnede vinflasker. Så drikker han til han sovner, når han våkner har han en ny flaske innen armlengdes avstand. Dette foregår i flere dager, supplert av psykofarmaka og barbiturater.
Lenge var det nøkkelromanen Hærverk (1930) av danske Tom Kristensen som nærmest hadde status som det skjønnlitterære standardverket om alkoholisme, forfall og selvdestruksjon.
Internasjonalt har vi Malcolm Lowrys Under vulkanen og Adjø Las Vegas av John O’Brien. Hjerteskjærende var det å lese at forfatteren begikk selvmord da Hollywood kjøpte filmrettighetene. Han opplevde aldri at filmen ble en suksess på lerretet, og Nicolas Cage fikk Oscar for beste hovedrolle.
Men jeg kan ikke komme på en god, norsk roman om alkoholisme. Det er jo merkelig, siden romanforfattere gjerne skriver om ting de har erfart, - og forfattere "vet" vi er en tørst rase. De var det, ihvertfall.

I 1982 skrev Yngvar Senstad (link til nekrolog) den selvbiografiske "Dranker, klovn og løgner". Alle burde lese den, - ikke bare psykologer, leger, sosionomer, terapeuter og alkoholikerens pårørende.
Hvis den var skrevet i romans form, ville vi idag hatt en såkalt "moderne klassiker"!
Slik lyder de første linjene:
"Jeg er rundt 60 år når jeg skriver denne boken. I over 30 år av mitt liv har jeg vært alkoholiker. Normalt har ikke et menneske som så lenge har levet under tyranniet av Kong Alkohol ressurser til å skrive en bok av denne art."
Men Senstad hadde ressurser. Journalist i Farmand, Morgenbladet og Handels- & Sjøfartstidende. Forfatter, utdannet siviløkonom. Informasjonssjef (den aller første) i Oslo Sparebank.
Vi griper gjerne til en klisjé når vi skal beskrive denne type bekjennelseslitteratur: "Hensynsløst ærlig." Men et stykke ut i boka sier han om skrive-prosessen:
"Skulle jeg skrive noe mer nå, måtte jeg gå over fra første til tredje person entall."
Det er som om det er annen som har oppført seg på den nedrige måten. Det er han, ikke et "jeg", som får blackout, mister lappen, mister jobben, mister familie og hjem.

Forfatteren anbefaler oss å lese Jellineks 42 stadier, som er et eget tillegg i boka, før vi går vi går til 1. kapittel. Det er en skremmende vitenskaplig studie i forfall. Hvis du bare drikker lenge nok vil du gjennomgå alle stadiene. Det er uansett hvem du er. Her er det ingen forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker.

Jeg kunne ha skrevet så mye mer om "Dranker, klovn og løgner", - krydret med eksempler og anekdoter fra boka (kanskje gjør jeg det i et senere innlegg), men nøyer meg med oppfordringen: Les den!

11 kommentarer:

  1. Takker for interessant lesertips, skal se etter Senstads bok. Slik 'etterlysningen' din er formulert og eksemplifisert, kan det virke som du primært ser etter tekster der hovedpersonens alkoholisme er skildret. Hvis persektivet blir utvidet til bipersoner, er det iallfall to nyerer norske romaner som er relevante, nemlig 'Min kamp 1' og Renbergs 'Kompani Orheim'

    SvarSlett
  2. Personlig har jeg ikke lest den, men Ragnar Kvam (sr.) skal ha skrevet en solid roman om å drikke for mye.
    Ellers husker jeg Hans Fallada: Der Trinker, men den er hverken genial eller oversatt til norsk.

    SvarSlett
  3. CG: Jeg har heller ikke lest den, men Senstad nevner Ragnar Kvams bok. Den heter "De herjede menn".

    SvarSlett
  4. Kom til å tenke på Vigdis Hjort; hun skal etter det ryktene forteller kunne ha noe å bidra med her, og det har hun muligens gjort i 'Hva er det med mor?' (Men jeg har ikke lest den.)
    Går vi til USA har vi Jack londons sterke bok om egne opplevelser knyttet til Kong alkohol.

    SvarSlett
  5. Ja, Hjorth boken er god. jeg syntes Knausgård også kommer med gode bidrag om alkohol i Min kamp "serien".

    SvarSlett
  6. Martha Tikkanen synes jeg skriver veldig godt om denne tematikken, sett LITT utenfra.

    SvarSlett
  7. Hei.en boken der..ble en slags merkebok for egen drikkfeldighet. Begynte med Morgan Kane,s fyllekuler..som ble etterlignet til de grader.Så den mer selvdestruktive angstbiterske opplevelsen av ,,å være på fylla. Dranker, klovn & løgner, ble en slik, selvopplevet via andre. ALLE rusmidler kommer i en beruset persons vei, vel og merke ved sosiale sammenheng. Derfor er en ,,ekte alkoholiker,, en sjeldehet for tiden. Det utvikles pillemisbruk via nerve-smerte stillende fra fyllesjuke dager. ALT ble forsøkt for å lette pinen..og misbruket ble etablert.Det som virket euforisk og dempende, ble lagt i en luke i hjernen...og tatt frem v, behov.Å samle alskens remedier i en planlagt kule..eller en ,,veiv,, ala ,,Veiven går,der de ble kjøpt en mengde ting som brannslukkere når nedtellingen til edruelig panikkartede dager, ubønnhørlig kom meg i møte i full fart.Iblant ble alt en saus av ting som ble skyllet ned..så ergo måtte små grønne menn ha spist av lasset jeg trengte til nødlandingen.Boka til Y.S. og bøkene til I.Ambjørnsen, Bjørneboe,Ulf Lundell, m.fl. har blitt lest i filler..en selvplageresk vei til sitt private helvete, når lunta ble tent !

    SvarSlett
  8. Jeg tror jeg skal lete etter denne boka: Dranker, klovn & løgner. Jeg er også blitt 60 og alkoholen har vært både til glede og fordervelse i minst 40 år. Ikke noe annet rusmiddel, der er jeg heller bekymret for mine barn som tuller med littenavhverten. Blandingsmisbrukere. Men jeg kjefter ikke på dem. Fordi jeg sitter selv inne i et glasshus. Jeg ser nå, i en alder av 60, at drikkingen har ødelagt mye. Da jeg var yngre, brydde jeg meg ikke. Nå ser jeg liksom klarere. Liksom fordi jeg drikker fremdeles, men jeg vet som både Hjort og Knausgård (jeg "likte" hans beskrivelser), at nå er dette både en fiende og muligens en venn. Er litt usikker på det siste.

    Jeg tror at hvis jeg kunne levd livet om igjen, så ville jeg valgt det uten alkohol. Der kan jeg misunne endel muslimer. For i etterpåklokskapens greier ser jeg at drikkingen ødela for meg, iallefall 3 kjærlighetsforhold. Og gjett om jeg angrer! Jeg må da si at jeg aldri har gjort gale handlinger mot noen, kun vært en tosk for meg selv. F.eks. drakk jeg for mye og dermed negliserte en kjæreste jeg hadde med meg en gang ti syden (å hvor jeg har dårlig samvittighet).

    En gang skulle jeg fly tilbake fra syden og i mellomlandingen drakk jeg meg snydens og mistet naturligvis flyet. En ansatt kom bort til meg å sa: du er en alkoholiker. Det var første gang noen sa noe slikt til meg. Men idag tror jeg han hadde rett. Desverre.

    Jeg har ikke sluttet å drikke, men er nå veldig oppmerksom på faren. Jeg prøver å begrense meg, men fi er overalt. Så jeg kunne gjerne tenke meg å lese Dranker, klovn og løgner. Hærverk leste jeg for mange år siden (forsåvidt anbefalt gjennom Knut Hamsun), men den fyren ville jo drikke seg ihjel. Det føles mer interessant å lese/høre om folk som beretter om der alkoholen tar styringen (Jack London f.eks.)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ærlig og godt skrevet. - "Hærverk" er bra, men ganske tamme saker i forhold til Senstads bok. Så selv om de har samme tema, kan de egentlig ikke sammenlignes. Jeg har samme dårlige samvittighet som deg overfor jenter jeg har hatt et forhold til en gang. Men antagligvis har de nesten glemt meg idag. Så selv om jeg prioriterte flaska fremfor damene dengang, så var jeg gudskjelov aldri en slem fyllik. Jeg mishandlet aldri noen. Men kanskje meg selv. Kan allikevel ikke tenke meg et liv som totalavholden. Alderen har forandret mitt syn på alkohol. Og idag synes jeg en flaske rødvin bare kan virke berikende.

      Slett
  9. nesten enda vewrre hvis du er i god form og ingen skjøøner en døyt!!! Truls

    SvarSlett
  10. hei hei 2010 jeg er fra fremtiden... (2018)

    SvarSlett

Nei, ikke nøl, men skriv en riktig god kommentar !