Musil igjen

"Musil hadde sterke meninger om andre forfattere. - Han mislikte mange. Hans holdning til Thomas Mann kan vanskelig karakteriseres som annet enn smålig. Tolstoj, Dostojevski, Stendhal, Rilke, Flaubert og Hamsun var blant dem han satte høyt, mens hans forhold til Sigrid Undset, som han kalte "tante Homer", nærmest kan beskrives som et kjærlighetshat."
(Ole Michael Selberg)

"Mannen uten egenskaper"

En gang i verden da jeg var ung, hørte jeg at Østerrikes landsfader Bruno Kreisky hadde én bok på nattbordet. Det var Mannen uten egenskaper av Robert Musil. Kansleren leste ett kapittel fra den hver kveld som sengelektyre.
Jøss, tenkte jeg imponert, østerrikerne har en intellektuell statsleder.
Nå skal jeg følge Kreiskys eksempel. Ett kapittel hver natt, før Imovanen gjør sin virkning. Dét bør være en grei måte å komme seg igjennom et verk på 1200 tettskrevne sider på.

"Mannen uten egenskaper" (2)

I denne tiden skrev Musil teaterkritikk for en sosialistisk avis, og leste mye; særlig Nietzsche, Dostojevskij og fysikeren Ernst Mach. Men han var like fullt en pliktoppfyllende student. Han besto med glans sine eksamener ved høyskolen.
I 1903 flyttet han til Berlin, der han begynte på hovedfagsstudiet i filosofi og psykologi ved Humboldt-Universität Berlin. Høsten 1906 utga han Unge Törless, som ble en uvanlig kritikersuksess. Sin yrkeskarriere forberedte han med vitenskaplig arbeide. I januar 1908 leverte han inn sin doktoravhandling om Ernst Mach. Snart åpnet det seg en mulighet for en akademisk karriere. Han fikk tilbud om en assistentstilling ved universitetet i Graz, og det er nettopp her Robert Musil gjør sitt skjebnesvangre veivalg: Han avslår tilbudet, og velger diktningen.
Han vendte med andre ord ryggen til en økonomisk trygg og utvilsomt strålende akademisk karriere, med den følge at han siden lever et liv i fattigdom. Det er ingen overdrivelse å si at han flere ganger levde på sultegrensen. Faktisk hadde han gått til grunne, var det ikke for månedlige forskudd fra en enestående tålmodig forlegger.
Vi skal ikke dvele ved flere biografiske detaljer, men hopper galant over en ikke ubetydelig hendelse som den første verdenskrigen. Og det gjør jeg fordi denne posten skulle handle om romanverket Mannen uten egenskaper.
Det er hans livsverk. Han påbegynte romanen i 1924 og skrev på den frem til sin død i 1942. Og selv da var ikke verket fullført.
En roman som ofte nevnes i samme åndedrag som Ulysses eller På sporet av den tapte tid. Mange kjenner den av omtale, endel har den i bokhylla, men de færreste har lest den.

Jeg tror ikke jeg skal si noe mer om boka. Kanskje like greit at jeg venter med det til jeg faktisk har lest den…

Mannen uten egenskaper av Robert Musil (1)

Jeg har gjort det til en vane å lese litt om forfatteren før jeg begynner på en bok av vedkommende. Enkelte ganger kan det gi stoff til en post på bloggen. Men så visst ikke alltid. Leser jeg en ny bok av Kjærstad, Saabye, Ambjørnsen, Solstad eller Nesbø for å nevne en håndfull, så er det overflødig å presentere forfatteren for leserne.
Men nå som jeg nettopp har påbegynt Mannen uten egenskaper av Robert Musil, så stiller det seg annerledes. Et raskt søk på Bloggoversikten, sier meg at ingen av de bloggerne som er representert der, har nevnt Musil med et ord. Da blir det langt mer interessant, ja direkte meningsfullt, det jeg her bedriver:

Robert Musil (1880-1942) ble født inn i det dannete østerrikske borgerskapet, og både hans liv og hans diktning bærer preg av dette.
Faren, Alfred Musil, var ingeniør og på mange måter en pionér innen sitt felt, - derfor ble han tilsatt som professor for maskinbygg i Brünn. I denne stillingen forble han hele sitt liv.
Moren, Hermine, var en typisk pike fra overklassen, og ble oppdratt til å bli gift. Hun fikk følgelig en utdannelse der både husholdning og klaverspill hørte med.
Robert ville nok helst ligne sin far, men hadde arvet mange av morens egenskaper: hennes følsomhet, hennes depressive karakter og hennes dårlige helse. Foreldrene oppfattet han som et vanskelig barn å oppdra. Etter folkeskolen ble han derfor sendt til Militär-Unterrealschule i Eisenstadt. Gutten trengte disiplin. Han skulle bli offiser.
Kadettskolen ble et sjokk for den tolv år gamle skolegutten. Han ble hundset, mobbet og terrorisert. Disiplinen og undervisningen forekom ham umenneskelig og tåpelig. Etter skolegangen i Eisenstadt ble han sendt til Militär-Oberrealschule i Mährisch-Weisskirchen. Det var som å komme fra asken til ilden. Verst av alt var det at kaserneånden ga frie hender til dem blant kadettene som ønsket å pine, plage og terrorisere skolekameratene. Romanen Unge Törless (1906) er bygd på erfaringene fra denne tiden.
I desember 1897 sluttet Robert Musil på militærakademiet, og i januar 1898 immatrikulerte han seg ved den tekniske høyskolen i Brünn, der hans far var rektor. Han tok sikte på å bli ingeniør, ja, han ville erobre verden ved hjelp av teknikken, slik som Ulrich i Mannen uten egenskaper.
(Forts. følger)

Litt om Musil... og Kafka

En kuriositet for de spesielt interesserte:

I januar 1913 ble det slått fast at Robert Musil led av en vanskelig "hjertenevrose" som artet seg på den måten at han var plaget av jagende puls, urolig hjerte, fordøyelsesbesvær og psyksisk utmattethet. 3. april erklærte legen at Musil måtte ta seg fri fra arbeidet i seks måneder for å komme til krefter igjen. I mai 1913 dro han derfor til Berlin der hans venn Franz Blei spurte ham om han ville bli medarbeider i tidsskriftet Neuer Rundschau. Musil takket ja til tilbudet og ble snart redaktør. Noe av det første han gjorde var å ta kontakt med en ung og ukjent tsjekkisk tyskskrivende forfatter ved navn Franz Kafka, og ba ham om å sende inn manuskripter til tidsskriftet. 23. februar 1914 noterer Kafka følgende i sin dagbok: "Brev fra Musil. Det gleder meg og gjør meg trist, for jeg har ingenting."
I april reiste Kafka og kjæresten Felice Bauer til Berlin, der de inngikk en uoffisiell forlovelse. Litt etter fulgte den offentlige. Felice besøkte ofte Berlin etter dette, og under et av disse besøkene lærte Musil å kjenne både Franz Kafka og Felice Bauer nokså inngående.
Til tross for at Kafka hadde beklaget seg seg til dagboken over at han manglet stoff, sendte han fortellingen "Die Verwandlung" ("Forvandlingen") til Musil. Den hører blant dikterens absolutte mesternoveller. Musil ville gjerne trykke den, men de andre i redaksjonen syntes at den var for lang. Musil bad Kafka om å kutte den ned med en tredjedel, men det nektet den tsjekkiske dikteren. "Die Verwandlung" kom derfor aldri på trykk i tidsskriftet.

(Kilde: "En dikter for fremtiden" - et essay av Karsten Alnæs)