Joseph Roth på norsk

På vårt lokale bibliotek er Joseph Roths bøker naturlig nok plassert ved siden av Philip Roths. Den siste er, såvidt jeg vet, frisk og rask og meget populær. Joseph er derimot død og nesten glemt her til lands. Philip er representert med minst et dusin bøker, mens Joseph har to som vel snart havner i magasinet eller i container'n. Slik er det, sa Kurt Vonnegut i Slaktehus 5.

Jeg leste Joseph Roths desidert mest kjente roman "Radetskymarsjen" i min ungdom. Men jeg visste lite om ham og hans skjebne dengang. Nå vet jeg litt mer.
Bokvennen forlag utga i  2014 tre langnoveller i den lille boka "Legenden om den hellige drankeren". (Utvalg og oversettelse ved Stein Dahl Mathisen. Og boka har også et velskrevet, fyldig forord av Geir Pollen.)
Den jødiske forfatteren så tidlig hvilken vei det bar, da Hitler kom til makten. Og han hadde muligheten til å emigrere pga. sin framsynthet. Men hans skjebne ble allikevel bare tragisk. "Han drakk seg i hjel", som det så lettvint heter, bare 45 år gammel. Og døden må ha kommet som en befrielse, da han lå på det siste med delirium tremens. - Fallhøyden hadde vært stor for en mann som hadde vært en beundret og meget vellykket journalist og forfatter.


Det er prisverdig at så små forlag som Solum og Bokvennen tar vare på store, halvglemte forfatterskap.



"De herjede menn" av Ragnar Kvam sr.

Forf.: Ragnar Kvam (1917-2006)
Bok: De herjede menn
GNF, 1953
Sideantall: 208
---
Denne romanen er skrevet av Ragnar Kvam senior, altså faren til junior som i våre dager skriver om jordomseilere, polfarere og eventyrere.
Det er en bok om alkoholisme, - også den skrevet i 1. person entall,  men dermed er det ikke sagt at den er selvbiografisk. Da den utkom på femtitallet forkynte både forlag og presse at den kom til å vekke debatt. Jeg har dukket ned i databaser og arkiver, og ikke funnet noe som tyder på nettopp dét.
Hovedpersonen er en drikkfeldig journalist som har sittet på Grini under krigen, og sett mer enn hva godt er av krigens redsler. Han har også oppsøkt et Tyskland som lå i grus etter krigen. Inntrykk som har gitt ham god grunn til å drikke. Men vi føler ingen sympati med denne drankeren. Han er ikke en som blir morsom i fylla, men kranglevoren overfor sine svirebrødre, - og i tillegg slår han sin kone; en lojal, selvutslettende kvinne som en dag får nok og anmelder ham. Politiet henter ham. Edruskapsnemnda kobles inn, og journalisten blir tvangsinnlagt på "Svartskog alkoholistanstalt".
Her kommer han ikke bare sammen med andre fyllefanter, men også sinnslidende som er aldeles feilplassert.
Flere ganger tenker han at tiden på Grini var "en lykkelig tid" sammenlignet med Svartskog.
Etterhvert kommer han i kontakt med det som kalles Bevegelsen. Vi får vel regne med at det er Anonyme Alkoholikere, som da boken ble skrevet kun hadde eksistert i Norge i 5-6 år. M.a.o. har Bevegelsen mange barnesykdommer og et foreløbig dårlig renommé. Smått om senn blir alkoholikeren tiltrodd å være kontakt for likesinnede. Moralen synes å være at den eneste måten en akoholiker kan komme på fote igjen, er ved å hjelpe en annen alkis ut av uføre.
Ragnar Kvams språk er en dreven journalists reportasjespråk; dvs. han vet når han skal sette punktum. Men det han har å fortelle er hverken oppsiktsvekkende eller  særlig spennende. Temaet er blitt behandlet bedre enn dette. Noen bøker tåler tidens tann. Det gjør ikke denne.
Men romanen kan selvsagt leses som et tidsbillede. For de spesielt interesserte.
På en skala fra 1 til 10, gir jeg "De herjede menn" en 4'er.

En sterk episode fra Dranker, klovn og løgner

"Jeg kjente en gang en mann av umåtelig styrke - både til det positive og i sin dipsomani. Han hadde tørrlagte perioder på temmelig nøyaktig fire måneder. Når anfallet kom, drakk han grassat rent brennevin, og han drakk nesten non-stop i like nøyaktig en uke. Deretter lå han på sykehus i 14 dager, i de første 3-4 dager temmelig nær døden. Så reiste han seg igjen, og iløpet av de neste fire månedene kunne han prestere og få utrettet det helt utrolige. En gang, han var da 44 år og hadde vært erklært dipsoman, med de samme cykler i 12-13 år, hendte det noe som var i sterkeste laget. Etter å ha vært tørrlagt og aktiv i tre måneder, holdt han på å miste forstanden ved tanken på hva som skulle komme en måned senere. Styrken i ham kom til uttrykk - han allierte seg med tre nære venner, blant dem en politimann, og inngikk følgende avtale: på en helt bestemt dato og til fastsatt klokkeslett skulle han helt profesjonelt la seg bakbinde og lenke fast i et rom i kjelleretasjen. Også opplegg når det gjaldt mating o.l. var avtalt. Opplegget ble gjennomført, og i nesten to døgn satt mannen rolig og ved full bevissthet på en stol, bakbundet og lenket fast til et naglefast punkt i veggen. Da perioden satte inn med full styrke, var det forventet at han ville bli nokså vill, at han ville skrike og forlange å bli satt fri. Det ble sterkere enn som så - etter 36 timers hyling fikk han et sterkt krampeanfall, arbeidet med kjevene slik at flere tenner løsnet, skurte bakhodet mot veggen så hardt at håret falt av som om det var løshår. Da ble lege tilkalt, og denne fant situasjonen så akutt og livsfarlig at han beordret tvangsfôring med ren konjakk. Etter at de tilstedeværende hadde fått i ham en halv flaske, falt pasienten til ro, ble løsnet fra veggen og sov i 12 timer. Deretter drakk han som vanlig - i seks dager.
Kanskje man etter å ha lest dette får et realistisk billede av hvilke vulkanske krefter alkoholen kan representere for enkelte mennesker?"

Dranker, klovn og løgner

Ingvar Ambjørnsen har skrevet noen skremmende sider om alkoholisme i romanen Dronningen sover, - så overbevisende og troverdig at jeg tipper at det er selvopplevd. Jens Bjørneboe har beskrevet periode-alkoholikerens selvdestruktive helvete i første del av "Bestalitetens Historie"; Frihetens øyeblikk. Han legger seg til sengs omringet av en mengde på forhånd åpnede vinflasker. Så drikker han til han sovner, når han våkner har han en ny flaske innen armlengdes avstand. Dette foregår i flere dager, supplert av psykofarmaka og barbiturater.
Lenge var det nøkkelromanen Hærverk (1930) av danske Tom Kristensen som nærmest hadde status som det skjønnlitterære standardverket om alkoholisme, forfall og selvdestruksjon.
Internasjonalt har vi Malcolm Lowrys Under vulkanen og Adjø Las Vegas av John O’Brien. Hjerteskjærende var det å lese at forfatteren begikk selvmord da Hollywood kjøpte filmrettighetene. Han opplevde aldri at filmen ble en suksess på lerretet, og Nicolas Cage fikk Oscar for beste hovedrolle.
Men jeg kan ikke komme på en god, norsk roman om alkoholisme. Det er jo merkelig, siden romanforfattere gjerne skriver om ting de har erfart, - og forfattere "vet" vi er en tørst rase. De var det, ihvertfall.

I 1982 skrev Yngvar Senstad (link til nekrolog) den selvbiografiske "Dranker, klovn og løgner". Alle burde lese den, - ikke bare psykologer, leger, sosionomer, terapeuter og alkoholikerens pårørende.
Hvis den var skrevet i romans form, ville vi idag hatt en såkalt "moderne klassiker"!
Slik lyder de første linjene:

"Jeg er rundt 60 år når jeg skriver denne boken. I over 30 år av mitt liv har jeg vært alkoholiker. Normalt har ikke et menneske som så lenge har levet under tyranniet av Kong Alkohol ressurser til å skrive en bok av denne art."

Men Senstad hadde ressurser. Journalist i Farmand, Morgenbladet og Handels- & Sjøfartstidende. Forfatter, utdannet siviløkonom. Informasjonssjef (den aller første) i Oslo Sparebank.
Vi griper gjerne til en klisjé når vi skal beskrive denne type bekjennelseslitteratur: "Hensynsløst ærlig." Men et stykke ut i boka sier han om skrive-prosessen:

"Skulle jeg skrive noe mer nå, måtte jeg gå over fra første til tredje person entall."

Det er som om det er annen som har oppført seg på den nedrige måten. Det er han, ikke et "jeg", som får blackout, mister lappen, mister jobben, mister familie og hjem.

Forfatteren anbefaler oss å lese Jellineks 42 stadier, som er et eget tillegg i boka, før vi går vi går til 1. kapittel. Det er en skremmende vitenskaplig studie i forfall. Hvis du bare drikker lenge nok vil du gjennomgå alle stadiene. Det er uansett hvem du er. Her er det ingen forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker.

Jeg kunne ha skrevet så mye mer om "Dranker, klovn og løgner", - krydret med eksempler og anekdoter fra boka (kanskje gjør jeg det i et senere innlegg), men nøyer meg med oppfordringen: Les den!

"Forfatterfylla"

La oss gå cirka 2 år tilbake i tid. Tidligere hadde ikke forfattere og fyll vært noen ukjent kombinasjon i folks bevissthet. Så langt ifra. Men det var først da Vigdis Hjorth barket sammen med VG, at "Forfatterfylla" ble et begrep.
Dette er hva som skjedde med Vigdis Hjorths egne ord:

Tidlig i januar i år ble jeg intervjuet av fagtidsskriftet «Rus og samfunn» - som hovedsakelig leses av helsepersonell.
I en seriøs samtale med en oppegående journalist delte jeg mine tanker om behovet for rus, behovet for ærlighet omkring rusen, rusens problemer og farer.

Dette skriftstykket må ha kommet til VGs redaksjon en kveld det ellers ikke sto mye på tapetet. Jeg fikk en telefon ved 20-tiden og ble forbauset over at det var VG da jeg hadde en intervjuavtale med dem tre dager senere, i forbindelse med min nye bok.

Men journalisten på kveldsvakt vil snakke om rus, og det skal være nå! Hun har lest i «Rus og samfunn» at jeg ruser meg?

- Det står vel ikke akkurat det.

- Men du gjør det?

Jeg kjenner lusa på gangen og sier jeg kan snakke om dette med journalisten jeg allerede har en avtale med. Til svar får jeg at VG vil lage en sak enten jeg åpner munnen eller ei. Motvillig svarer jeg på et par spørsmål, mens jeg stadig gjentar at emnet er så komplisert at det ikke egner seg for intervjuer på telefonen i all hast, dessuten er jeg på vei til Gardermoen. Dit vil de straks sende en fotograf, får jeg høre, men jeg sier det ikke kommer på tale.

- En ting er at dere vil lage en drittsak om meg for å selge aviser, men skal jeg være behjelpelig? Sette av tid og smile inn i linsa for et oppslag som vil gi meg vondt i magen?

- Nei vel da, svarer de snurt, og synes jeg er uhøflig som ikke bidrar. På flytoget får jeg intervjuet opplest på en dårlig linje, og det er bedre enn jeg hadde fryktet når jeg altså ikke hadde noe valg.

Neste morgen møter jeg mitt eget skjelmske smil på alle gatehjørner under krigsbokstavene: Forfatterfylla. Og kjenner det gynger en smule under føttene, men må jo spørre hvem som opptrer mest beruset, VG eller jeg.

Erfaring

Det får vel de fleste. Erfaring. Bare de lever lenge nok. Jeg f eks gikk rundt og trodde jeg kunne skrive, riktignok gammelmodig, men... det var jo dager da jeg var fornøyd med selv.
Det bør man ikke være, for fallhøyden er så voldsomt høy. Og ikke bare for seg selv. Folk flest bryr seg ikke om du har hverken vondt her eller der. Folk har mest med seg selv. Og iblant er det nok.

Ja, jeg har vært på rangel og jeg begynte min den 15. mai. Mest pga at jeg ikke liker høytidsdager. Jeg liker ikke engang å drikke. Men jeg gjør liksom for mye ut av det! Så dagene går...og jeg blir heller ikke helt meg selv.

Derfor sier jeg det som det er; jeg har ikke lest noe på en stund. Har forsøkt å lese Sandemose; men måtte lese samme avsnitt om og om igjen. Så da så...

Skjønte dere noe av dette? Ja, jeg tror det, - vi har alle down-perioder.

P O Enquist

I uka som gikk, fikk den svenske forfatteren usedvanlig mye oppmerksomhet. Mannen dukket jo opp på svensk TV omtrent hver gang jeg slo på skjermen. Hvorfor? Jo, han har skrevet en selvbiografi som heter "Et annat liv". Og der fins det et kapittel som avslører at han på 80-tallet var alkoholiker.

Javel, tenker jeg, hvis en forfatter innser at han ikke lengre kan skrive, så er det vel naturlig å søke trøst i flaska. Og P.O. skal visstnok ha drukket daglig "alt han kom over i flere år", skal jeg tro avisoppslagene. Journalistene har virkelig fråtset i denne sensasjonen.
Jeg får ikke dette helt til å stemme. Googler jeg forfatteren, ser jeg at han på 80-tallet skrev film-manus, skuespill, romaner og saksprosa. Han er altså mer produktiv med skrivevegring og alkoholisme, enn forfattere uten slike handicap.
Og ser vi på fotografiet av Enquist, så ser vi en 74-åring som har holdt seg meget godt, slik det sømmer seg en tidligere idrettsmann. I forhold til Bukowski eller Bjørneboe, ser han ut som en speidergutt.
Siste utgave av Morgenbladet følger opp saken med flg sitat:

"Da jeg ble totalavholdsmann, bestemte jeg meg for å begynne å røyke, sier han til Dagsavisen. Det smakte 'forjãvligt'. Men jeg er en mann med sterk vilje, og jeg bestemte meg for at dette skulle jeg klare! Nå røyker jeg en pakke om dagen."

Duverden så mye sludder anerkjente forfattere kan si i en intervjusituasjon!

Tankeeksperiment

Ta en titt i dine bokhyller. Tenk deg så at du skal fjerne alle alkoholikerne fra hyllene. Du vil simpelthen ikke ha fylliker i stua lengre!
Da tror jeg det vil bli ganske glissent i din boksamling, uansett hvor mange bøker du hadde ifra før...

William Faulkner

Jeg leser for tiden "The Thirsty Muse - Alcohol and the american writer" av Tom Dardis.
Hele fem av de amerikanske nobelpristagerne i litteratur var alkoholikere. Sinclair Lewis, Eugene O'Neill, William Faulkner, John Steinbeck og Ernest Hemingway.
Det var et historisk faktum som fascinerte Tom Dardis, og som fikk ham til å stille spørsmål om sammenhengen mellom alkohol og kreativitet. Det sier seg nesten selv, at en sånn bok blir litt sladrete. Og at vi lesere blir kikkere. Men den inneholder også en mengde episoder fra de gamle guttas liv, som jeg tror er ganske betegnende.
William Faulkners datter husker med bitterhet følgende episode:

It was just before my birthday and I knew that Pappy was getting ready to start on one of these bouts. I went to him - the only time I ever did - and said, "Please don't start drinking." And he was already well on his way, and he turned to me and said, "You know, no one remembers Shakespeare's child." I never asked him again.

Bukowski...

Lenkene er et stadig tilbakevendende problem her på denne bloggen. Men ved å klikke på denne lange adressen bør dere i det minste kunne se Charles Bukowski in action. Ikke som fascinerende kultforfatter, men som en helt alminnelig sjalu, idiotisk fyllik. En riktig møkkamann, spør du meg! Klikk http://www.youtube.com/watch?v=g8KJiay6EI0

Absint...

”Etter det første glasset ser du tingene slik du ønsker at de var. Etter det andre glasset ser du tingene slik de ikke er. Til slutt ser du tingene som de virkelig er og dette er det skrekkeligste i verden”.

(Oscar Wilde)


Kunstnerdrikken fremfor noen annen. Vi forbinder absint med Rimbaud, Verlaine, Van Gogh og Strindberg. Her hjemme: Hans Jæger og Kristiania-bohemen.

”Absinten kom opprinnelig fra Sveits hvor den ble introdusert som en eliksir, men er bedre kjent for sin popularitet blant franske kunstnere sent på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. På høyden av sin popularitet ble absinten framstilt av kritikerne som et farlig avhengighetsskapende hallusinogen. Det var stoffet tujon, som finnes i malurt, som fikk skylden for den hallusinogene effekten.

Rundt 1915 ble absinten bannlyst i USA og mange europeiske land. Man mener i dag at det ikke finnes bevis for at absint er farligere enn vanlig alkohol, men at det var det enorme forbruket som gjorde drikken så skummel. På begynnelsen av 1990-tallet dukket absinten igjen opp på markedet, riktignok i en modifisert utgave, og man kan i dag kjøpe absint i butikker som Vinmonopolet og Systembolaget.” (Wikipedia)

Den legendariske forleggeren Henrik Groth forteller i essayet Den grønne time:

Det dengang depraverte Østerrike hadde ennå ikke forbudt absinth-salget. I et stort pjolterglass skjenkes 1/3 gressgrønn klar absinth. En sølvsil senkes ned i glasset, med 3 sukkerbiter på. Meget langsomt helles is-vann i, sukkeret oppløses og absinthen blir melkeaktig og ugjennomsiktig.
Virkningen er påfallende. Det er jo alminnelig at - iallfall til å begynne med - under nytelsen av alkohol er sikker på at man er mer intelligent enn vanlig. Det hender at dette blir benektet av omgivelsene.
Min egen erfaring med absinth er at jeg ikke alene følte meg mere intelligent. Jeg ble faktisk dobbelt så intelligent som før. Det er et vitenskapelig faktum.
Et kongerike for en flaske absinth!

(Mot strømmen,1974)