Thure Erik Lund om å skrive

“Om å skrive dårlig"

Kanskje vi bør skrive dårlig? For å gjøre oss selv sannere? Vil det si: Virkeliggjøre alle slags stemmer som kan gestaltes i jeg-form? Ikke som protest, men som sannhet. Sånn som det er nå, er vi tvunget til å si at vi er dårlige mennesker, for ikke å måtte framstå som gode, og prektige. For oss dårlige mennesker, er følgelig det å skrive dårlig den eneste mulighet til å tale sant og ekte. Men selv dette blir et løgnaktig utsagn straks vi skriver det ned såkalt godt. Men skriver vi ned dette utsagnet, i lag med alle andre utsagn, som kanskje skulle støtte det, på en elendig måte, slurvete og inkonsekvent, med uklar mening og tanke, er det i dag bestandig sant, ekte, ja, det er faktisk tilfellet, noe uomtvistelig. Og det er først da, i den elendige tekst, at vi kan våge å reflektere over hva det menes med å eksistere, for hvis det er slik at enhver refleksjon om det å eksistere vil være det samme som å skrive godt, selv om eksistensen er aldri så meningsløs, vil det derfor føre til at vi må skrive dårlig for å forstå oss selv. Hvis det først skal være noen mening i å skrive … Først da. Skrive dårlig. Enda dårligere.

(Thure Erik Lund: Forgreininger. Essays og annen prosa. Aschehoug, 2003.)

“Om å skrive essays og romaner”

Skrivingen og litteraturen har sine egne formål og meninger. Ofte skriver vi bare for finne å meningen med å skrive. Å, hvor nær vi da er skrivingens essens, dens mening. Og vi prøver derfor å styre skrivingen, få kontroll på den, for å kunne begripe hvorfor vi skriver, og for derved å få vite hvem vi er, når vi skriver.
Men jeg orker ikke lenger prøve å styre denslags. Ordene, de bare kommer. Sånn er det å være dikter og forfatter, tenker jeg. Og nå, nå tenker jeg at det er jeg som tenker dette, det er denne T. E. Lund som sier: “Sånn er det være dikter og forfatter, tenker jeg,” men resten? Nja, han drukner lett i bestrebelsene sine. Som oftest innser han sin begrensning, og som regel blander han seg ikke inn i hva som skrives. Han sitter der og følger med, det gjør han. Men det er lite han egentlig kan ‘gjøre’, eller ‘forandre’, eller ‘styre’. Nei, denne Lund, han bare prøver å ’overleve’, det vil si i denne settingen å ’klare seg’, som igjen betyr å få det hele til å fortsette, og da bruker han ofte et jeg, ja, et jeg er lettvint, og forståelig, tror han, men det er et jeg som er tilfeldig fundert, som skifter side, aldri helt skjønner ting, aldri noensinne vil kunne begripe hva som foregår rundt ham.

(Om de norske byene og andre essays, Aschehoug, 2007.) 

Andre farger

Hvis du, som jeg, satte pris på Stephen Kings åpenhjertighet og sjenerøsitet i Om å skrive, - Per Pettersons ydmyke og oppriktige stil i Månen over Porten, da vil du glede deg over Orhan Pamuks Andre farger. Undertittel: Om livet, kunsten, bøker og byer. En aldeles glimrende essaysamling som jeg vil anbefale til enhver som kan lese!
Enten du har lest alt (eller ingenting) av Pamuk, så kan jeg garantere at du blir positivt overrasket. Av makelighetshensyn lar jeg være å skrive en anmeldelse, men gir ordet til journalist Liv Riiser i Vårt Land:

Etter å ha gitt ut romaner med titler som minner om farge-koder Det hvite slottet, Svart bok og Mitt navn er Karmosin kommer nå essaysamlingen Andre farger. En bok der undertittelen Om livet, kunsten, bøker og byer varsler at dette skal favne vidt, og at formen skal være løs og ledig som den er. Her har Nobel-prisvinneren samlet småstubber han har hatt på trykk i tyrkiske aviser, under overskriften «Liv og bekymringer», og her er essays om bøker og forfatterskap, eget og andres. Et fyldig intervju trykt i Paris Review 2005, har fått plass, og en novelle som ikke tidligere har vært utgitt. Alt rundet av med «Min fars koffert», talen han holdt da han fikk Nobelprisen i litteratur i 2006.
Både novellen «Å se ut gjennom vinduet» og Nobeltalen handler om familien; den han vokste opp i. Har en lest memoarboka Istanbul. Byen og minnene, vil en kjenne igjen motivene, med faren som plutselig forlater sin kone og de to sønnene for å reise til Paris. Bare for en kort stund, sier han og blir borte i årevis. Morens tause fortvilelse, den øvrige familiens fortielse og fordømmelse, og guttenes forsøk på å orientere seg i den nye virkeligheten, dukker opp som temaer i Andre farger, dette er urfortellingen i hans liv. Orhan Pamuk vokste opp på Europasiden i Istanbul, i en middelklasse-familie som strebet etter å leve «europeisk», men som befant seg i en utkant uansett.
Private detaljer, i og for seg. Men avgjørende for Orhan Pamuks valg av livsvei, og for temaene han kretser rundt. Familieforholdene er motoren i hans liv som skrivende, det samme er hjembyen som nesten er en egen person i tekstene hans. Gatene og stemningene, bygningskunsten, jordskjelvene, det gamle som råtner på rot mens det nye gror fram, alt er skildret så en nærmest føler en er der, også i disse essayene. Likevel er det mer enn erindring og nostalgi. Hans personlige utgangspunkt har ført til en ustanselig refleksjon om tilhørighet, avstand og nærhet. Om å leve i skjæringspunktet mellom to kulturer, og å befinne seg i utkanten av dem begge. Forholdet til Europa er en tanke som tumler gjennom Andre farger, både på makroplanet i de politiske og litterære tekstene, og på mikroplanet i familiekulturen.
Alt plasserer seg innenfor rammen av bøker og litteratur. Orhan Pamuk er en pasjonert leser, og selv etter at han har befridd seg fra store deler av boksamlingen sin etter et jordskjelv («jeg bestemte meg for å straffe bokhyllen min»), er det tydelig at han har nok å ta av. Igjen forteller han om seg selv, som lesende og skrivende, isolert i et rom fylt av bøker, og nok en gang er det stofflige og visuelle understreket i tekstene. Som leser er han årvåken, nysgjerrig, ydmyk og klok, han skriver om andres forfatterskap på en måte som skaper leselyst. I et knippe av essayene skriver han hvordan han arbeider med sine- egne bøker, nok en gang på en måte som peker mot bøkene selv, samtidig som de gir oss nøkler til hans litterære rom.
For Orhan Pamuk er litteratur en lidenskap, den er kjernen i hans tilværelse. Å være alene på et rom for å skrive eller lese, ti timer om dagen, minst, er en livsbetingelse og en livsoppgave. Litteraturen er en vei til erkjennelse, og det er hans kall og hans oppgave å arbeide med den. Arbeidet gir ham glede, men medfører også forsakelser, og vi som leser ham fornemmer autoriteten denne bevisstheten gir ham som skribent. Den skinner gjennom i stort og smått, som når han skriver om datteren som ikke vil gå på skolen eller sneglen han får øye på etter et jordskjelv. Essaysamlingen hans er en vennlig gest såvel som en tydelig påminnelse om noe viktig.