Svar på utdrags-quizen

Riktig svar på quizen er Marcel Proust og romanen heter selvfølgelig På sporet av den tapte tid. Utdraget var hentet fra Bind I (Veien til Swann). I norsk oversettelse, ved Anne-Lisa Amadou, er romanverket på hele 12 bind. Ingen skal kunne påstå at norsk er et fattig språk etter å ha lest hennes oversettelse.

Mange som har forsøkt å lese hele romanen, har gitt opp underveis. Og det er fullt forståelig. Det er noe dvelende og omstendelig ved romanens stil som står i skarp kontrast til vår tid. Kanskje ikke bare vår tid heller, forresten. Jeg antar den ble regnet som en drøy munnfull også i 1913, da den utkom i Frankrike for første gang.
Det er med andre ord en roman for erfarne lesere med god tid. La oss se litt på hva Olof Lagercrantz sier i forordet til boka Å lese Proust:

Jeg har gjennom flere år lest Marcel Prousts romanverk På sporet av den tapte tid og nesten intet annet. Jeg har stirret ned i dens enorme vev og forsøkt å følge noen tråder. Boken er blitt et hjem for meg og har gitt meg trygghet. De mennesker jeg har møtt, har jeg betraktet i lys av dens skikkelser. Samtidens omveltninger har, slik har det forekommet meg, fremstått klarere for meg når jeg har hatt Proust ved min side. Nå da jeg forlater ham, føler jeg meg som et barn som har gått seg vill.

Lagercrantz virker jo nesten religiøs i sin begeistring!

Litterær quiz

Jeg har knapt nok uttalt at det vil drøye en stund til neste quiz, før jeg er igang igjen. Konsekvent, kan jeg ikke beskyldes for å være.
Men denne gang tar vi en såkalt utdrags-quiz.
Som før: Vær aktive i kommentarfeltet; tenk høyt og finn spor i ord! (Hvis du kjenner igjen tekst og forfatter med en gang, så vennligst ikke bus ut med det. Men benytt deg av antydningens kunst, og la også andre få en sjanse.)

Vi setter igang:

"Denne dunkle svalhet i mitt værelse var i forhold til solskinnet på gaten det samme som skyggen er i forhold til solstrålen, det vil si like lysende, og ga min fantasi det samlede og fullstendige inntrykk av sommeren som mine sanser, hvis jeg hadde befunnet meg ute i naturen, bare hadde kunnet gi meg stykkevis; og slik harmonerte den med min hvile som takket være de eventyrlige begivenheter jeg leste om, stadig ble hjemsøkt av heftige følelser og som således bar oppe, lik en hånd som holder seg urørlig midt i en rinnende elv, de plutselige kast i en strøm av liv og bevegelse.
Men min bestemor kom alltid opp og tryglet meg om å gå ut, selv når det altfor varme været hadde slått om og et tordenvær, eller bare en liten haglskur, hadde brutt løs. Og da jeg ikke ville avbryte lesningen, tok jeg i det minste boken med meg ned i haven, under kastanjetreet, i et lite lysthus av bastmatter og lerret der jeg krøp sammen innerst inne og trodde meg skjult for eventuelle personer som kom på besøk til familien.
Og var ikke mine tanker også som en liten hule som jeg krøp inn i og følte at jeg var begravet i, selv når jeg så på det som foregikk rundt meg? Når jeg betraktet en gjenstand, var det som om bevisstheten om at jeg iakttok den, stilte seg mellom den og meg, kantet den med en smal bord som gjorde det umulig for meg noensinne å komme i direkte berøring med dens materielle form; den fordampet på en måte før jeg kom i kontakt med den, på samme måte som et hvitglødende legeme som man holder bort til en våt gjenstand, aldri kommer i berøring med dens fuktighet fordi den alltid sender foran seg en sone av fordampning.

" Forfatter og roman, takk!

Råd og vink for bloggere

Egentlig burde jeg ha lest DETTE før jeg begynte som blogger. Det er greit å vite hvordan folk flest leser en tekst på nett. Mr Jackson (gubben til virrvarr) gjorde meg oppmerksom på den lenken.
Men det er ikke sikkert at jeg forandrer måten å skrive på av den grunn. Unoter jeg har lagt meg til underveis, er ikke så lett å luke bort. Også dét kan, med en viss velvillighet, kalles stil.

Svar på litterær quiz

En lenke til svarene på den litterære quizen er lagt ut nedenfor.

Jeg tillater meg et lite hjertesukk, for oppslutningen var både laber og halvhjertet. De få som ga lyd fra seg, klager jeg ikke på! Flinke folk. Særdeles oppegående og rene og pene i tøyet. Men hva med alle de andre som var innom? Hørte ikke et knyst fra dem! Kan jo skylde på varmen... Anyway, det vil nok drøye en stund til neste quiz.

Litterær quiz

Jarle og Spectatia ønsket en quiz her igjen. Det er forhåpentligvis flere som har lyst til å teste sine boklige kunnskaper. Så her kommer den. Men denne gang vil jeg ha feedback! Gi meg tilbakemeldinger på hvordan det gikk.
Jeg ønsker flere deltagere her, før jeg legger ut svarene.

1. Hvem skrev romanen Breakfast at Tiffany’s ?
2. I hvilken roman heter hovedpersonen Ignatius J. Reilly ?
3. Hvilken verdenskjent forfatter har skrevet den mindre kjente kortromanen eller lange novellen Duen ?
4. Hvem skrev boka Gjøkeredet ?
5. På film er denne romanfiguren fremstilt av så forskjellige skuespillere som Alain Delon, Matt Damon og John Malcowich. Hvem?
6. Hvilken amerikansk stat forbinder du med John Steinbeck?
7. Coppolas film Apokalypse nå er meget fritt basert på hvilken roman?
8. Hvor gammel var Thomas Mann da han skrev (Huset) Buddenbrooks ?
9. Hunden fra Baskerville er filmatisert endel ganger. Hvor mange?
10. Hva er en såkalt metaroman ?
11. Hvor døde Robert Louis Stevenson ?
12. Når (omtrent) ble Robinson Crusoe første gang utgitt ?
13. Hva het Franz Kafkas “venn”, som ignorerte hans ønske om at etterlatte manuskripter skulle brennes ?
14. Hvilken beryktet forfatter skrev “Sodomas 120 dager” ?
15. En suksessrik forfatter som Alexandre d. e. hadde behov for mer enn én sekretær. Nærmere bestemt hvor mange?
16. Hvilken norsk forfatter skrev Gud leser ikke romaner ?
17. Og diktsamlingen En sangfugl i en snare gikk ?
18. Hva kalles det når du skriver under flere pseudonymer ? (Som Pessoa og Kierkegaard gjorde.)
19. Hva forbinder du med at gradestokken når 451 F.
20. Hva er en epigon ?

Svarene finner du HER.

På TV ikveld

Svensk TV1 kl. 21:00 Spioner på riktigt: Stig Bergling - i fiendens tjänst
Svensk dokumentarserie om virkelighetens spioner og agenter. Denne gang om Stig Bergling, mannen som solgte hele det svenske kystforsvaret til Sovjetmakten. Programmet slutter kl. 22:15

Ikveld starter en ny serie som jeg skal følge seks torsdager fremover. Først ut altså, historien om landsforræderen Stig Bergling. Senere bl.a. om Stasi og om J. Edgar Hoover.
Hvis noen skulle være i tvil; virkelighetens spioner lever så langt fra James Bonds verden som det vel er mulig å komme. Det er ikke mindre spennende av den grunn.

En oppfordring

Jeg ber mine lesere å legge ut bilder av sin boksamling eller private bibliotek.
Jeg liker sånne fotografier, og jeg er glad i mennesker som fremdeles har bøker i stua!

Mitt "bibliotek"

For en stund siden var det en medblogger som skrev i en kommentar. "Jeg ønsker meg en vegg full av bøker!" Og jeg istemte: "Jeg også!"
Nå begynner det å ligne noe!
En hylle til, så er jeg der.

Og det er en litt merksnodig erfaring; å se et eget bibliotek ta form, - siden jeg i alle år har regnet det som viktigere å lese (låne) enn å eie bøker.
En hylle til, og TV'en må vike plass.

Fra kommentar til innlegg

I en kommentar til et av mine tidligere innlegg, har Spectatia forslag til flg. fjellvettinspirerte regler i bloggosfæren:

1. Skriv ikke lange poster uten trening.
2. Meld fra hvor du går.
3. Vis respekt for klimaet i de forskjellige bloggene.
4. Lytt til erfarne bloggere.
5. Vær rustet mot uforskammetheter og kulde selv på korte bloggbesøk. Ta alltid med godt humør og den overbærenhet som bloggosfæren krever.
6. Bruk lenker og feedlesere.
7. Våg å gå alene, ellers kommer du ikke av flekken i bloggosfæren.
8. Vend i tide. Det er ingen skam å forandre mening.
9. Spar på kreftene og ta en bloggpause om nødvendig.

Jeg syntes reglene var såpass bra at de fortjente en litt bedre plass enn kun en stakkars kommentar.
Har DU et forslag til hvordan den 10. regelen bør lyde ?

(Og JA, jeg vet at det kun er 9 også i de originale fjellvettreglene, - men det er da en irriterende mangel.)

Mitt forslag: 10. Gi respons til de som legger igjen kommentarer på din blogg!

Film på tv ikveld

Svensk TV2 kl. 22:30 Hitchcock x 6: Rebecca(Rebecca) Amerikansk thriller fra 1940. En ung kvinne treffer overklasseherren Maxim de Winter i Monte Carlo. De gifter seg og vender tilbake til hans herregård i England. Der preges huset i høy grad av minnene fra de Winters avdøde kone, Rebecca. Medvirkende:George Sanders, Laurence Olivier, Joan Fontaine. Regi:Alfred Hitchcock. Programmet slutter kl. 00:35

Denne klassikeren husker jeg godt, men tror sannelig at jeg vil se den igjen.

Svensk = rimelig

Jeg husker at Jens Bjørneboe skrev i et brev til broren sin, der han uttrykte takknemlighet for at de begge var istand til å lese verdenslitteraturen på originalspråket. Enten det var tysk, fransk eller engelsk.

Jeg er takknemlig for at jeg kan lese svensk! Neivel, du er ikke imponert. Men tro det eller ei, jeg kjenner beleste folk som ikke vil ta i en svensk bok med ildtang. De forstår det simpelthen ikke. Engelsk går greit, men broderfolkets språk har de vansker med.

Igår fikk jeg flg. fra Capris: Olof Lagercrantz' Strindberg-biografi (670 s.) og Jan Myrdals Strindberg-portrett (250 s.). Tilsammen kom regningen på 66 norske kroner. Seksogseksti. Riktignok er de i pocket-utgaver, men allikevel, - jeg fatter ikke at svenskene kan holde så lave priser.

Begge bøkene kan forresten anbefales på det varmeste.

Bekymret...

I tastende stund, tenker jeg litt på de bloggerne som forsvinner.
Jeg mener ikke de som sier "Takk for meg. Nå har jeg sagt mitt." Men de andre som bare blir borte, uten forvarsel.
Hvor blir de av? Hva har skjedd? Er de drevet fra gård og grunn? Er de syke? Er de døde!

Sånn kan en bekymret blogger gruble. Så kan jeg etterlyse dem eller be dem pent om å gi lyd fra seg. Men jeg får ikke svar av den grunn.

Jan Myrdal om å lese

"Nu har jag träffat ungdomar för vilka Röda rummet på samma sätt blivit en stängd bok då de i skolan fått lära sig at det var ett mästerverk.
Så går det med läsning som blivit påbjuden. Pliktläsning dödar texten även om orden tagna var för sig kan "förstås" under läsningen. Endast den läsning som sker av eget intresse och egen nyfikenhet har något värde. Det er inte tillfälligt; det er fysiologiskt och kan mätas; hjärnan arbetar på annat sätt då."

(Jan Myrdal: Johan August Strindberg, 2000)

Og her er Jan og jeg helt på linje. Men det var gudskjelov først i 17-årsalderen at hver celle i kroppen strittet imot ved lyden av ordet "pensum". Gudene vet hvordan det hadde gått med meg, om jeg hadde følt det på den måten allerede i ungdomsskolen.

Bare en kjølig, liten hilsen...

Jeg skulle ha blogget om Proust, Strindberg, Jan Myrdal og Olof Lagercrantz...
Men hvem bryr seg om de gamle gubbene i denne varmen! Ikke jeg, ihvertfall. Jeg blir doven, dorsk og direkte dum når det er over 30 grader. Ikke kan jeg skrive, heller. Det blir bare "jeg, jeg, jeg" selv i dette lille innlegget.
"Jeg" har gjennom et halvt år forbannet den norske vinter'n, så jeg burde ha blitt skutt om jeg våger å beklage meg over varmen! Føler meg skutt. ( Jeg klager ikke, jeg klager ikke på sommer'n!)

Muligheten til å ta en dukkert er bare noen hundre meter unna. Allikevel blir jeg sittende her, - for jeg er ingen strandløve. Knapt nok en skinnfell. Bare en patetisk og pysete blogger som har mistet all kreativitet.

Men herregud, det må da også være andre som lider ørlite grann i denne heten? Derfor illustrasjonen av isfjellet. Vi tar en titt på bildet, og kuler'n litt.

Jeg kaster fillene og går ut på balkongen, der jeg håper det står en kulie som kan vifte meg med store palmeblader.

DVD på biblioteket

Mongol er en film du burde ha sett på kino. Siden du nå antagligvis har gått glipp av den sjansen, så får du ty til nestbeste løsning, - å låne den på biblioteket.

Ut av småbyen!

Her gjorde Dipsoltteraten en feil; - han reiste ut av kommunen, lokket av Morgenbladets invitasjon om Sommerfest på Operataket.

Sjekket tilogmed yr.no opptil flere ganger på forhånd, og de sa stort sett null komma null i nedbør.
Meterologer skulle ikke hatt lønn!

Nå har jeg altså forsért disse merkelige trappene som Trollhettan visstnok står for. Og de skal ha skryt for det; det var ikke glatt å gå nedover, selv i regnvær, men det var da dumt av meg å reise til hovedstaden for å oppleve høljevær. (Synd på arrangørene som var snille og ga oss musserende da vi kom. Synd i det hele tatt. Jeg trakk meg tidlig, så jeg vet ikke hvordan dette utartet, - men værgudene var ikke på hverken Morgenbladets eller på de innbudtes side.)

Siden min gamle kamerat Steffen var kjentmann på denne utfarten, så følger jeg hans oppfordring og legger ved et bilde av han der og da. Før været satte inn... Han er litt PR-kåt sånn, etter fire gratis glass med musserende. Vi ser jo han, - men hvor er de attenhundreogfemti forhåndspåmeldte?

(PS. Vi tok etpar pils på Oslo S' Kristiania Pub isteden.)

Enda et PS. Stol ikke på yr.no!
Moralen er: Gå idetheletatt ikke ut! Men bli værende i bøkenes verden.

Jeg tviler på egen hukommelse

Jeg leser Sørens bogblog og hans innlegg om klassikeren Robinson Crusoe.

Det får meg til å tvile. Jeg har mange barne- og ungdomsminner om boka, men har jeg egentlig lest den! Som folk flest kjenner jeg historien, men kjenner jeg den fra de mange filmversjonene jeg har sett opp gjennom årene? Eller fra Illustrerte klassikere, en tegneserie som jeg var en så iherdig leser av i barndommen.
Det samme gjelder Greven av Monte Christo, Moby Dick , De tre musketerer, Tom Sawyer og Huckleberry Finn.
Jeg kan jo historiene. Og jeg vet at om jeg ikke har fått dem inn med morsmelken, så har jeg ihvertfall fått dem inn via radio og TV, - i gamle dager. Jeg husker Peter O'Toole som Crusoe, Knut Risan som Edmond Dantes, Gene Kelly (!) som d'Artagnan og Gregory Peck i Moby Dick.

Uansett, min danske medblogger ga meg lyst til å lese Daniel Defoes Robinson Crusoe. Igjen?

Olof Lagercrantz om Prousts roman

"Nær Combray ligger kirken Saint-André-des-Champs, og Proust velger å la den speile Frankrike, dets folk og historie. Saint-André-des-Champs har en portal med et mylder av gotiske skulpturer - jødiske konger, helgener, engler og selveste madonnaen.
Skaperne av disse verkene - ukjente kunstnere som forlengst er døde - har hatt folk fra trakten som modeller, og disse modellenes sønner og døtre bor stadig i landsbyen der kirken står. Går man langs landsbygaten møter man statuene i kjøtt og blod, for så i neste øyeblikk å se dem i stein i kirken.
Kirken er garantien for slektenes liv og fornyelse. Den binder sammen de forskjellige skiktene i samfunnet. Dens uskrevne morallover er sant demokratiske, for de gjelder i samme utstrekning for høy og lav. Fortelleren føler seg hjemme i sin tilværelse når han i sine omgivelser finner trekk som er uttrykt i statuene. I Albertine, som vil komme til å bli hans store kjærlighet, gjenkjenner han en bondepike i stein i portalen. Saint-Loups panne og utmeislede nesebor har sine paralleller i stein i kirken. Når verdenskrigen kommer og unge menn fra landsbyen dør i skyttergravene, forekommer det fortelleren at steinenglene stiger ned fra sine fundamenter og blander seg med soldatene.
Saint-André-des-Champs er en metafor for Prousts roman. “På sporet av den tapte tid” er bygget med en katedral som modell (min uth.). Når man oppdager det, hører man snart den triumferende lovsangen til skjønnheten inne under hvelvene."
(Å lese Proust)

Litt katolsk

Nå er også jeg blitt litt katolsk.
Lenge hadde jeg et diskré gullsmykke med det internasjonale human-etiske Happy Man-sybolet. Så røk det tynne kjedet. Jeg gjemte medaljongen på et så lurt sted, at det aldri senere har kommet til rette.

Det var blitt en vane å ha en medaljong på brystet. HEF hadde sluttet å selge det smykket, så jeg måtte finne noe annet. Ikke uten en viss galgenhumor, valgte jeg en katolsk skytshelgen: St. Jude, kalles han på engelsk. Nei, det er ikke den disippelen. I Nytestamentet har han flere navn, - det mest kjente er kanskje Thadeus.

Men det viktige er at han er beskytter for lost causes; håpløse tilfeller.

Jeg har aldri hørt noen snakke om "Sankt Judas", men jeg vanker ikke i katolske kretser. Vanker ikke med lutheranere heller, for den saks skyld. Mine venner og min familie er helt alminnelige, lunkne statskirke-kristne.

Den nye Bjørneboe-biografien

Vil endre bildet av Bjørneboe

1. september kommer «Sin egen herre», første bind av Tore Rems biografi om Jens Bjørneboe (1920-76). Rem lover overraskelser og at bildet av forfatteren står foran store endringer. - Boka tar for seg Bjørneboes liv fra oppveksten i Kristiansand og Flekkefjord til han vender hjem til Norge i 1959 etter «vandreåret» på kontinentet. Bind to starter med at han møter sin andre kone, Tone Tveteraas, og følger ham fram til selvmordet i 1976. Det heter «Født til frihet» og kommer høsten 2010, sier Tore Rem. I disse dager «rydder» han i fotnotene til bind en og føler seg trygg på at de to bøkene vil forandre det bildet av Bjørneboe vi har kjent til nå. Rem har arbeidet med biografien i fire år og funnet fram til mengder av nytt materiale som kaster nytt lys over etterkrigstidas kanskje mest kontroversielle, beundrede og tilstedeværende forfatter.

- Jeg har ti permer stappfulle av brev i kronologisk rekkefølge. Hundrevis, kanskje tusen av dem har ikke vært offentlig tilgjengelige før. Mange av dem er brevvekslinger mellom Bjørneboe og forlag i inn- og utland og med andre sentrale relasjoner, sier Rem. Han har oppsøkt et halvt hundre arkiver i flere land og «funnet mye rart». - I bind en, som jeg tror vil komme til å overraske mest, kommer det eksempelvis fram ting om den unge Bjørneboes opplevelse av Den annen verdenskrig i Norge og Stockholm. Jeg prøver også å belyse forholdet hans til den første kona, Lisel, og hvordan det at han var antroposof grep inn i hele hverdagslivet hans. Det er ikke så mye vi har visst om denne fasen av livet hans, da han blant annet jobbet lenge og intens med et stort drama om Olav den Hellige uten å få til dramatikken sin, sier han.

- Har du gjort funn som kaster nytt lys over selvmordet hans? - Ja. Over både det og alle andre faser av livet hans. Bjørneboe levde et komplisert liv, men nå er den historiske avstanden til det blitt såpass stor og kildetettheten så høy at det er mulig å komme tettere innpå ham og åpent vurdere hva han sto for.

(Terje Mosnes, Dagbladet)