365 dager med Wittgenstein

365 dager med Wittgenstein av Gabriel (Michael Vosgraff) Moro er en beskjeden flis av en bok som fortjener stående ovasjoner. De 120 sidene er et resultat av en årsoppgave han skrev som 18-19-åring etter 12 års skolegang ved Steinerskolen, pluss noen pilegrimsferder til Cambridge, Wien og Skjolden, der han følger i Wittgensteins fotspor. Boka kom ut i 2003, da Moro var 22. Vi har med en meget moden ung mann å gjøre, - derom hersker det ingen tvil. (Man blir kanskje intellektuelt moden av å gå på Steinerskole?)
Gjennom biografiske bruddstykker og en personlig gjennomgang av Wittgensteins forfatterskap og filosofi lykkes den unge forfatteren å gjøre oss nysgjerrig nok til videre lesning på egenhånd. Boka er både velskrevet og lettlest, og jeg anbefaler den på det varmeste. Hans begeistring er smittende.

Idag er Gabriel Moro fersk redaktør av det litterære tidsskriftet Bokvennen. Han har også en god hjemmeside, som du finner HER. Han har skrevet to romaner, Autobahn og Der lyset slipper inn - og til høsten kommer han med en samling forfatterintervjuer i bokform.

Når jeg skal velge en smakebit fra 365 dager så må det bli denne:

Hva foretok han seg egentlig i sin lille hytte tredve meter over vannet? Det er spennende å lese det han skrev under oppholdene i Skjolden, hvordan dagene forløp og livet artet seg. Han knyttet flere nære vennskap med folk i Skjolden, men han ønsket å ha kontroll og hadde ikke omgang med hvem som helst. En morsom liten episode som jeg synes er verdt å ta med, er den Sakkarias Bolstad opplevde da han var på vei opp til Wittgensteins hytte. Han var kommet i robåt over Eidsvatnet, og tok korteste vei mot fjellet. Et stykke unna stien og vendt mot vannet lå Wittgensteins hytte. Er det noen der nå? tenkte kanskje Bolstad. Plutselig føk døren på baksiden av hytten opp. Wittgenstein kom truende mot ham. "Nå vil det gå 14 dager før jeg greier å komme inn igjen i tankene du har forstyrret meg i!" utbrøt han på gebrokkent norsk og smalt døren igjen etter seg.

Bergljot Hobæk Haff fyller 85 år.

Hun er blitt karakterisert av anmeldere og forfatterkolleger som en «Forteller av klasse», «en blendende forteller», «en fremmed fugl i norsk litteratur» og «en tviler og en kjetter, en forfatter i utvikling og på vandring».
Allerede i debutromanen «Raset» fra 1956 viste hun fram motiver som skulle bli utforsket på stadig nye måter i de følgende romanene.
Skyld og senere også skam, som ga tittelen til hennes store gjennombruddsroman «Skammen» fra 1996, er et av dem. Kvinnelig erotikk er et annet. Uskyld og begjær blandes i framstillingen av horen som også er madonna - som i «Gudsmoren» fra 1977 - eller kvinnen som oppfattes som en heks, slik det særlig blir tydelig i romanen «Heksen» fra 1974. Annerledeshet, fremmedhet og flytende identitet utforskes i Juana-skikkelsen i «Den evige jøde» fra 2002.
Fremfor alt kjemper forfatteren mot dogmetro. «For sannheten kan ikke fastlegges, men er stadig i forandring» har hun sagt i et av de få intervjuene hun har gitt.
I sin diktning kombinerer hun fortellerkunst med interesse for idéhistoriske og filosofiske spørsmål. Mest av alt overbeviser hun med sin skikkelsesskapende evne.
Forfatterskapet teller til sammen 16 romaner. Bergljot Hobæk Haff er hedret med blant andre Aschehougprisen, Brageprisen, Kritikerprisen og hun er nominert til Nordisk Råds litteraturpris to ganger.
Hobæk Haff er født 1. mai 1925 i Botne i Vestfold, hun er utdannet ved Lærerskolen i Oslo, virket som lærer i Danmark i flere år, der hun også giftet seg, to ganger, og har en datter fra første ekteskap.
En stund bodde hun nærmest som eneboer i hytte i fjellheimen i Norge, før hun slo seg ned i Asker og senere i Oslo, der hun bor nå. (©NTB)

For egen regning vil jeg tilføye at hun altså er nominert to ganger til Nordisk Råds litteraturpris, for Den guddommelige tragedie og for Renhetens pris, men ikke for Skammen, og det er en ... skam.
Ærlig talt så mener jeg at Den norske Forfatterforening burde ha benyttet seg av sitt mandat,og nominert henne til Nobelprisen i litteratur. Hun er - slik jeg ser det - den eneste vi har idag som er av internasjonal klasse.
Men, (og merk dere dette): Den norske Forfatterforening har de siste ti år kun foreslått én norsk forfatter til Nobelprisen i litteratur, og det er den konservative poeten Stein Mehren.

"Forfatterfylla"

La oss gå cirka 2 år tilbake i tid. Tidligere hadde ikke forfattere og fyll vært noen ukjent kombinasjon i folks bevissthet. Så langt ifra. Men det var først da Vigdis Hjorth barket sammen med VG, at "Forfatterfylla" ble et begrep.
Dette er hva som skjedde med Vigdis Hjorths egne ord:

Tidlig i januar i år ble jeg intervjuet av fagtidsskriftet «Rus og samfunn» - som hovedsakelig leses av helsepersonell.
I en seriøs samtale med en oppegående journalist delte jeg mine tanker om behovet for rus, behovet for ærlighet omkring rusen, rusens problemer og farer.

Dette skriftstykket må ha kommet til VGs redaksjon en kveld det ellers ikke sto mye på tapetet. Jeg fikk en telefon ved 20-tiden og ble forbauset over at det var VG da jeg hadde en intervjuavtale med dem tre dager senere, i forbindelse med min nye bok.

Men journalisten på kveldsvakt vil snakke om rus, og det skal være nå! Hun har lest i «Rus og samfunn» at jeg ruser meg?

- Det står vel ikke akkurat det.

- Men du gjør det?

Jeg kjenner lusa på gangen og sier jeg kan snakke om dette med journalisten jeg allerede har en avtale med. Til svar får jeg at VG vil lage en sak enten jeg åpner munnen eller ei. Motvillig svarer jeg på et par spørsmål, mens jeg stadig gjentar at emnet er så komplisert at det ikke egner seg for intervjuer på telefonen i all hast, dessuten er jeg på vei til Gardermoen. Dit vil de straks sende en fotograf, får jeg høre, men jeg sier det ikke kommer på tale.

- En ting er at dere vil lage en drittsak om meg for å selge aviser, men skal jeg være behjelpelig? Sette av tid og smile inn i linsa for et oppslag som vil gi meg vondt i magen?

- Nei vel da, svarer de snurt, og synes jeg er uhøflig som ikke bidrar. På flytoget får jeg intervjuet opplest på en dårlig linje, og det er bedre enn jeg hadde fryktet når jeg altså ikke hadde noe valg.

Neste morgen møter jeg mitt eget skjelmske smil på alle gatehjørner under krigsbokstavene: Forfatterfylla. Og kjenner det gynger en smule under føttene, men må jo spørre hvem som opptrer mest beruset, VG eller jeg.

Gratulerer med 70-årsdagen, Jan Erik Vold!

Funny

Tenk at jeg er født
- hvor urimelig
det er at jeg skulle bli født, jeg
født i Oslo den attende oktober nittenhundreogniogtredve
etter Kristus, på Vor Frues Hospital, jeg
født som gutt, veiende
4100 gram, sunn og frisk, født
medio oktober (visstnok
på en onsdag) og altså unnfanget i
januar bør det bli, at det ble jeg
som ble født, jeg som ble unnfanget da, min sædcelle
som fant veien fram og var først (eller den foretrukne
om nå eggcellen, min eggcelle, hadde noe valg), det er da
til den rene usannsynlighet
grensende at det var jeg, nettopp jeg og ingen annen enn jeg
det skulle nedlegges grunnstein for
der og da, hvem kunne ant noe slikt januar 39? jeg Jan Erik
Vold blindt umælende allerede i gang
med sine bokstaver og celledele seg
gjennom morula og blastula til et froskevesen
sprengende mot mavens labyrinter, altinnsugende, for så
oktober s.å. være klar
til å presse seg ut til menneske - har jeg forresten fortalt
vi ble tatt med keisersnitt, min søster og jeg, februar 44
oktober 39, i soldrakt et bredt dobbeltarr
nedover moderens mave, det var p.g.a. hennes smale
bekkenparti, derav vår smukke hodeform
(sies det) - at denne statistiske så godt som
umulighet, sjansene mindre enn én til en milliard, har gått bort
og gjort virkelighet av seg: DET BLE MEG! - dette
tenker jeg på i stunder det ikke faller helt greit
å være født, jeg strammer meg opp og tenker høyt
SORRY BRØDRE, DET BLE MEG
JEG FÅR PRØVE Å GJØRE SÅ GODT JEG KAN

Dagens sitat

"Jeg skulle gjerne skrive dårlig, det vil si, jeg ville skrive raskere, råere, villere, mindre gjennomtenkt og mer direkte. Jeg ville skrive mindre elegant og uten så mange rettelser og omskrivninger. I en periode gjorde jeg forskjellige øvelser: Skriv raskere enn du tenker. Skriv så raskt og langt du kan uten å gjøre en eneste rettelse. Ikke stryk. Ikke skriv om. Skriv ned alt det som faller deg inn. Men ingenting av alt dette virket. Jeg måtte altså gå til angrep på mitt eget språk. Jeg måtte opprettholde og ødelegge det på samme tid. Jeg gikk i gang med dette ødeleggelsesarbeidet. Jeg skrev meg tilbake til et nullpunkt. Jeg klarte ikke å ødelegge språket, men jeg var nær ved å ødelegge meg selv. Jeg sluttet å skrive..."

(Tomas Espedal: Dagbok, 2003)

Imot kunsten

På bildet ser det ut som om Tomas Espedal ikke bare er imot kunsten, men idetheletatt er imot å bli fotografert. Say Cheeese!
Om han vanligvis bruker hodeplagg når han dikter, er mer usikkert.

Ellers ser jeg at han ikke bruker PC, men er trofast mot sin gamle, manuelle skrivemaskin. (Som Guillou på bildet nedenfor.) Espedal skriver da heller ikke tjukke bøker. Han får sagt det han vil på 150 til 200 sider.

Morgenbladets anmeldelse av Espedals Imot kunsten finner du HER.

Guillou's skrivende liv

Har du lyst til å "prøvelese" Jan Guillous siste bok Ordets makt och vanmakt - mitt skrivande liv, kan du klikke HER.
Selv kan jeg styre min begeistring for både Hamilton og Arn. Sant å si, så kjeder jeg vettet av meg med både bøkene og filmene. Men TV-reporteren fra Rekord-Magazinet var jeg mektig imponert over i sin tid.

Karl Ove Knausgårds prosjekt

Karl Ove Knausgård skriver seksbindsroman om seg selv. "Han har brukt halvannet år på romanen, og siden i vinter har han slavisk skrevet ti sider om dagen. Hadde han sju sider ferdig 20 minutter før barna skulle hentes i barnehagen, måtte de tre siste fullføres på rekordtid", skriver Dagbladet.
Hele intervjuet kan du lese HER

Ville jeg selv maktet å skrive ti sider hver dag? Ja, kanskje. Ville det ha blitt litteratur? Nei.

Hamsun og Nobelmedaljen

Det var kanskje enkelte, da de så Hamsun-dokumentaren, som stusset over at han ga bort Nobelmedaljen til Joseph Goebbels. Tilsynelatende en vanvittig handling, og et tegn på begynnende senilitet?
Men det var vel gjennomtenkt.
Ingar Sletten Kolloen kan fortelle i sin biografi, at Goebbels i 1943 tok initiativ til at Hamsuns samlede verker skulle trykkes i et opplag på 100 000 eksemplarer. Dette var selvsagt kjærkomment for dikteren, som solgte dårlig i Skandinavia under krigen. Han ville gi uttrykk for sin takknemlighet; grunnet lenge på hvordan, inntil han fant løsningen:

"Nobel stiftet sin pris for siste års 'idealistiske' digtning. Jeg vet ingen som så utrettelig år efter år har skrevet og talt Europas og menneskehetens sak så idealistisk som De hr. Reichsminister. Jeg ber Dem undskylde, at jeg sender Dem min medalje. Det er en helt unyttig ting for Dem, men jeg har ikke noget å sende."

Men allerede i 1930 fablet Hamsun om å gi bort medaljen. Nemlig til en kvinne han hadde forelsket seg i; den svenske forfatterinnen Marika Stiernstedt. Han svarer på et kjærlighetsbrev fra henne:

"Hvad i allverden kunde jeg skikke Dem? Min nobelmedalje? Men den vilde De returnere. Jeg kunde komme til Stockholm og takke Dem og reise tilbake igjen. Men jeg er firti år for avfeldig. Jeg kan bare vifte med - ikke min reserve, men mine rester. Men De skal få mine sønner, de er unge, det er De også. Å ja Gud, hvor De er herlig, jeg mindes jeg så det, jeg kjendte det."

Knut Hamsun var da 70 år.

Kjell Askildsen, snart 80

Et godt portrettintervju av Kjell Askildsen i Dagsavisen idag:

- Dette er en presset situasjon. Jeg går imot mine vanlige prinsipper. Jeg gjør intervjuet utelukkende fordi forlaget har vært så dristige og sjenerøse å gi ut mine samlede verker.
30. september fyller Kjell Askildsen 80 år. Forlaget Oktober feirer begivenheten ved å gi ut alle hans noveller og romaner i en ny bokserie. Men det er lenge siden han har kommet med noe nytt selv. Askildsen kan ikke lenger skrive.
- Det er ikke det samme som at jeg ikke har et håpløst håp om en gang å komme i den situasjonen igjen. Men jeg er den type forfatter som ikke skriver når jeg ikke kan skrive

.
Jeg liker Kjell Askildsen. Ikke bare forfatteren, men mennesket; slik han fremstår i intervjuer. Det er noe ujålete og jordnært ved ham som jeg har stor sans for.

En lek med ord

Etter å ha gjenlest noen av Jens Bjørneboes bøker og også flere om ham, så føler jeg sterkt behov for noe harmløst, noe som er skrevet bare for moro skyld. Hva med denne:

Fru Kobros hubro

Fru Barbro von Kobro
som bodde på Ljabru,
hun matet sin hubro
fra Ebro med tebrød,
men det fikk den feb'r av.

Gi hubro'n rabarbra!
sa dyrlege Hambro.
Er det bra for hubro'n?
sa Barbro von Kobro.

Ja, gi Deres hubro
kantabrisk rabarbra
istedenfor tebrød,
og abra-kadabra!
vil hubro'n fra Ebro
bli frisk som en sebra,
fru Barbro von Kobro!
sa Hambro.

(André Bjerke:Mere moro, 1957)

Bjørneboe og alkoholen

Overskriften kunne like godt lyde "Bjørneboe og depresjonen" eller "Bjørneboe og ensomheten", for her er det selvsagt en sammenheng.

“Her i Firenze er min alkoholisme sprunget ut i full blomst. Jeg lider åpenbart av alle kjente former for alkohol-nevroser; jeg er både falsk og ekte dypso(!)man, jeg drikker i perioder og hver dag, jeg er matdranker, vanedranker og skapdranker, samt dessuten leilighetsdranker og selskapsdranker, men jeg drikker også gjerne alene. Det er særlig når mørket melder seg med full styrke at jeg drikker på denne måten, - døgnet rundt og alt jeg har for hånden." Han går til sengs, og han har en mengde på forhånd opptrukne flasker rundt sengen. Drikker seg bevisstløs. Våkner iblant av sin egen gråt, og når alkoholen ikke lenger har den ønskede virkning, går han i tillegg over til medikamenter; sovepiller og beroligende. Dette foregår natt og dag, inntil depresjonen har brent seg ut. "Jeg er fullt klar over at jeg ikke skulle være på frifot, men trygt og vel oppbevart på en anstalt. På den annen side har jeg den underlige sikkerhet, at bare hvis jeg klarer å gjennomleve dette alene, vil det bli til velsignelse og sunnhet.” (Frihetens øyeblikk)

Han hadde selv stilt diagnosen “Manisk depressiv”, og det er en lidelse som må tas på alvor, men hans form for selvmedisinering er helt for jævlig. Selvdestruktiv og uhyggelig.
Noen Bjørneboe-tilhengere vil si at hans alkoholisme og selvmord var et martyrium; at han segnet under byrden av Det ondes problem.
“Nei”, sier nevøen Sven Kærup Bjørneboe. “Mener de virkelig at Jens hang der i dørvrieren hjemme på Veierland, med fingrene krøkt om repet i et desperat forsøk på å løsne det, at han hang der fordi han skrev tre bøker om den menneskelige grusomhet?” og… “Han hadde mottatt dødsbudskapet. Døden var ventet, den kom ikke plutselig, den var varslet. Uten basun og dommedag. Jens led av skrumplever i siste stadium. Overdreven alkohol- og pillemisbruk de siste årene, en ødelagt lever og en legeuttalelse som ga ham noen måneders levetid. Uten håp.” (Onkel Jens, 2001)

Med alle de “roller” han spilte, og alle romanene, diktene, artiklene, essayene, teaterstykkene og bokanmeldelsene han skrev, - så synes jeg Jens Bjørneboe rakk utrolig mye på snaue seksogfemti år.

Nå skal ikke jeg ha flere poster om JB på en stund. Ihvertfall ikke før jeg har lest den unge litteraturprofessorens biografi. Første bind omhandler perioden 1920 til 1959. Det skal bli spennende å se hvordan Tore Rem har løst den fascinerende og vanskelige oppgaven det må være å skrive Bjørneboes biografi!

PS. Du kan lese en lang artikkel om JB i dagens A-Magasinet,der Lisel Funck, hans første kone, vies endel oppmerksomhet. Morgenbladet har idag 16 sider Bjørneboe-extra. Og MERK! hvis du har fnugg av interesse for Bjørneboe, så kjøper du Morgenbladet idag. Inneholder bl a intervjuer med de som kjente ham og kom på kant med ham; Ingvar Ambjørnsen m fl forteller hva han betydde for dem, og i tillegg får du en første smaksprøve på Tore Rems biografi Sin egen herre.

Litt Geelmuyden

“I åttende klasse på ungdomsskolen satt jeg sammen med et par venner på gutteværelset og pønsket ut faenskap, slik åttendeklassinger gjerne gjør. Skulle vi rake løv for Biafra og beholde pengene selv? Skulle vi rane postkontoret og apoteket iført min farfars fektemasker? Eller skulle vi grunnlegge Ungdommens Riksmålsforening? I tur og orden skulle vi komme til å utføre alt sammen. Men utstyrt som vi var med ungdommens teft for det provoserende, satset vi på Riksmålforening først. Det var et forstandig valg. Lærerstanden ville utvilsomt foretrukket at vi malte håret grønt og røkte hasj i klasserommet. Slik sett har lærerstandens ønsker i årenes løp gått i oppfyllelse. Ikke nok med at vi nektet å skrive grass og dogg og kopper og veg. Vi gjorde som unge mennesker gjør. Vi overdrev. Vi begynte å skrive influensen og Kinen. Noen fundamentalister gikk sogar over til sig, dig og mig. Stiloppgavene så ut som serbiske eksekusjonspelotonger når vi fikk dem tilbake. Vi satte våre fremtidsutsikter og vitnemål over styr, med den største glede. Selv ble jeg idømt tre års ubetinget internering på Dønski Videregående Skole. Dette skulle, sammen med andre tilskikkelser, gjøre meg til det Hamsun kaller “en utlending i tilværelsen”. Det må man trolig være for å klamre seg til ordene slik jeg ved tilbakeblikk erkjenner å ha gjort.”

(Niels Chr. Geelmuyden: Vår daglige død, 1996)

Den nye Bjørneboe-biografien

Vil endre bildet av Bjørneboe

1. september kommer «Sin egen herre», første bind av Tore Rems biografi om Jens Bjørneboe (1920-76). Rem lover overraskelser og at bildet av forfatteren står foran store endringer. - Boka tar for seg Bjørneboes liv fra oppveksten i Kristiansand og Flekkefjord til han vender hjem til Norge i 1959 etter «vandreåret» på kontinentet. Bind to starter med at han møter sin andre kone, Tone Tveteraas, og følger ham fram til selvmordet i 1976. Det heter «Født til frihet» og kommer høsten 2010, sier Tore Rem. I disse dager «rydder» han i fotnotene til bind en og føler seg trygg på at de to bøkene vil forandre det bildet av Bjørneboe vi har kjent til nå. Rem har arbeidet med biografien i fire år og funnet fram til mengder av nytt materiale som kaster nytt lys over etterkrigstidas kanskje mest kontroversielle, beundrede og tilstedeværende forfatter.

- Jeg har ti permer stappfulle av brev i kronologisk rekkefølge. Hundrevis, kanskje tusen av dem har ikke vært offentlig tilgjengelige før. Mange av dem er brevvekslinger mellom Bjørneboe og forlag i inn- og utland og med andre sentrale relasjoner, sier Rem. Han har oppsøkt et halvt hundre arkiver i flere land og «funnet mye rart». - I bind en, som jeg tror vil komme til å overraske mest, kommer det eksempelvis fram ting om den unge Bjørneboes opplevelse av Den annen verdenskrig i Norge og Stockholm. Jeg prøver også å belyse forholdet hans til den første kona, Lisel, og hvordan det at han var antroposof grep inn i hele hverdagslivet hans. Det er ikke så mye vi har visst om denne fasen av livet hans, da han blant annet jobbet lenge og intens med et stort drama om Olav den Hellige uten å få til dramatikken sin, sier han.

- Har du gjort funn som kaster nytt lys over selvmordet hans? - Ja. Over både det og alle andre faser av livet hans. Bjørneboe levde et komplisert liv, men nå er den historiske avstanden til det blitt såpass stor og kildetettheten så høy at det er mulig å komme tettere innpå ham og åpent vurdere hva han sto for.

(Terje Mosnes, Dagbladet)

Ingvar Ambjørnsen

En stund siden vi har hørt noe fra Ingvar Ambjørnsen. Men i september kommer hans nye roman, som har fått den merkverdige tittelen Opp Oridongo. Han har lagt ut første kapittel av boka på sin hjemmeside. Det kan du lese ved å klikke HER.

Jeg har lest det, og syns vel at det virker... vel, litt tamt. Kommer ihvertfall ikke til å storme til bokhandelen i september pga denne boka. Skal jo ikke dømme en bok ut fra 1. kap. Men låne den på biblioteket, gjør jeg nok. Har tross alt hatt sans for Ambjørnsen i mange år nå.