Arnulf Øverland om Aksel Sandemose

Ja, forfatterne kunne være ganske jævlige imot hverandre i gamle dager, også.



"Det er selvfølgelig kjedelig; men det er ikke i og for sig naturstridig at også Aksel Sandemoses fatteevne har sine grenser, det vekker ingen forbauselse, og almenheten har ikke reist noe krav om å bli underrettet, hver gang Sandemoses forstand står stille. - Han utgir allerede et tidsskrift i denne anledning, det kan være nok."
Og i et innlegg 1.11.34:
"Sandemoses sprog er kjent fra veggene - i portrum og offentlige toaletter. Der har han lært det. Han burde fremdeles få utfolde sitt forfatterskap der."

Når forfatteren er en møkkamann

Det er nok skuffende, men like fullt florerer det med eksentriske, alkoholiserte, egosentriske, psykopatiske primadonnaer blant våre forfattere i litteraturhistorien. Aksel Sandemose var en dem. På hjemmebane kunne han være, hva man på godt norsk kaller, en "hustyrann".
Jeg leser følgende avsnitt hos Espen Haavardsholms biografi: Mannen fra Jante.

"I hjemmet på Skillebekk gir Aksel Sandemose ellers rollen som den ærverdige, lett irritable og lett tyranniske Pater Familias. Han har sitt eget arbeidsværelse med egen inngang direkte utenfra, han sover lenge om morgenen, han krever å bli vekket med stor hensynsfullhet etter et spesielt rituale som har å gjøre med en full kanne nytrukken kaffe, dagens ferske avis, en tråd bundet rundt stortåa som det forsiktig skal trekkes i, samt at dyna skal henges opp i et annet rom for at han ikke skal fristes til å sove hele dagen bort; men hele huset må bevege seg med total taushet i disse morgentimene, og Aksel Sandemose får raserianfall dersom noen skulle finne på å lage en lyd eller ytre et ord før han sjøl har snakket og gitt uttrykk for sin sinnsstemning. det blir dekket et eget frokostbord til ham, med egne lekkerier, der han troner i ensom majestet og lar seg oppvarte."