Karl Ove Knausgård skriver seksbindsroman om seg selv. "Han har brukt halvannet år på romanen, og siden i vinter har han slavisk skrevet ti sider om dagen. Hadde han sju sider ferdig 20 minutter før barna skulle hentes i barnehagen, måtte de tre siste fullføres på rekordtid", skriver Dagbladet.
Hele intervjuet kan du lese HER
Ville jeg selv maktet å skrive ti sider hver dag? Ja, kanskje. Ville det ha blitt litteratur? Nei.
Jeg har ikke klart å lese Knausgård før, og denne setningen gjør meg knallsikker på at jeg ikke kommer til å prøve meg på dette verket heller.
SvarSlettNei, jeg kan være enig i at dette prosjektet virker litt tøvete. Men mange anbefaler "En tid for alt". Mannen er jo blitt nominert til Nordisk Råds litteraturpris, så han kan da ikke bare skrive tøv & tant?
SvarSlettJaha...
SvarSlett"Min Kamp"? Vet ikke helt hva en kan forvente av en forfatter som bevisst bruker en tittel som er helt lik en av de mest bannlyste menn i historien brukte. Likedan kan en si om hans forfatterevne. Det å presse ut seks bind i den farta gjør ikke verket til litteratur. Det blir et påpresset verk som bare er ute etter å legge søkelys på personer han selv foraktet opp gjennom tidene. Dette er ingen letterær virksomhet. Og de som en gang hadde respekt for hans skrivestil blir nok fobauset over hvor subjektiv og hatsfylt denne nye serien er. Det gjør han mennesklig, ja, men han dro også mange mennesker ned under dette prosjektet (eksempelvis hans familie) og han viser ingen empati eller respekt for de han skriver om. Greit han vil vise menneskers virkelige side...men han viser bare en side, sin egen kortslutning, den siden han hater ved de han skriver om.
Beklagelig, dette er ikke god litteratur med mindre en er ute etter å lese om dystre sjebner med få egenskaper, noe som ikke er et relistisk fenomen. Bøkene sies å være sjølbiografiske, altså dette er personer som finnes. Knausgård ønsker å skildre menneskeliv slik de er, men han glemmer en essensiell ting...et menneske har ikke bare en side ved seg. Dette verket skildrer mer hans eget hat mot sin oppvekst og sitt hat mot den nåværende verdenen enn det skildrer menneskene han skriver om.
Dette er ingen roman, dette er en sjølbiografi hvor han legger ut sitt hat mot deler av familien som ikke engang er i live til å forsvare seg.
Forfatteren har uttalt at han skriver uten filter. Han ønsker å være privat.
SvarSlettDet er imidlertid så åpenbart at Knausgård bruker et filter som kun slipper gjennom det negative.
Jeg spør meg også om hva han vil med boka. Er det terapi? Er det mest et forsøk på å finne ut mer om far? Jeg finner ikke noe svar foreløpig. Kanskje fortsettelsen gir meg et svar, om jeg orker .
Det er tydelig at mannen trenger kvalifisert hjelp... Selv om han er god på setninger og skildringer, er dette noe av det verre jeg har lest. Hva ønsker han å oppnå? Hevne seg på verden? Jeg synes synd på de tre barna hans.
SvarSlettFor en gjeng med trangsynte hobby litteraturkritikere. Knausgårds bokprosjekt er spennende og vågalt og ikke minst litteratur av høy klasse.Han er god til å skrive, han har underholdningsmomenter i livet de fleste av oss trauste vanlige ikke har, han har filosofiske betraktninger som han i essayform slenger inn i romanen sin.Så hvorfor skal han ikke skrive om livet sitt uten å måtte ta hensyn til de litterære retningslinjene for korrekt personomtale? Og hvem er det egentlig som definerer hva som er den korrekte måten å omtale personer på? Tenk på det du, mens du sitter på facebook å leser med, "må vite alt om alle" avhengigheten din, at naboen akkurat har vært ute og lufta bikkja!
SvarSlett