Litt Geelmuyden

“I åttende klasse på ungdomsskolen satt jeg sammen med et par venner på gutteværelset og pønsket ut faenskap, slik åttendeklassinger gjerne gjør. Skulle vi rake løv for Biafra og beholde pengene selv? Skulle vi rane postkontoret og apoteket iført min farfars fektemasker? Eller skulle vi grunnlegge Ungdommens Riksmålsforening? I tur og orden skulle vi komme til å utføre alt sammen. Men utstyrt som vi var med ungdommens teft for det provoserende, satset vi på Riksmålforening først. Det var et forstandig valg. Lærerstanden ville utvilsomt foretrukket at vi malte håret grønt og røkte hasj i klasserommet. Slik sett har lærerstandens ønsker i årenes løp gått i oppfyllelse. Ikke nok med at vi nektet å skrive grass og dogg og kopper og veg. Vi gjorde som unge mennesker gjør. Vi overdrev. Vi begynte å skrive influensen og Kinen. Noen fundamentalister gikk sogar over til sig, dig og mig. Stiloppgavene så ut som serbiske eksekusjonspelotonger når vi fikk dem tilbake. Vi satte våre fremtidsutsikter og vitnemål over styr, med den største glede. Selv ble jeg idømt tre års ubetinget internering på Dønski Videregående Skole. Dette skulle, sammen med andre tilskikkelser, gjøre meg til det Hamsun kaller “en utlending i tilværelsen”. Det må man trolig være for å klamre seg til ordene slik jeg ved tilbakeblikk erkjenner å ha gjort.”

(Niels Chr. Geelmuyden: Vår daglige død, 1996)