Bjørneboe og alkoholen

Overskriften kunne like godt lyde "Bjørneboe og depresjonen" eller "Bjørneboe og ensomheten", for her er det selvsagt en sammenheng.

“Her i Firenze er min alkoholisme sprunget ut i full blomst. Jeg lider åpenbart av alle kjente former for alkohol-nevroser; jeg er både falsk og ekte dypso(!)man, jeg drikker i perioder og hver dag, jeg er matdranker, vanedranker og skapdranker, samt dessuten leilighetsdranker og selskapsdranker, men jeg drikker også gjerne alene. Det er særlig når mørket melder seg med full styrke at jeg drikker på denne måten, - døgnet rundt og alt jeg har for hånden." Han går til sengs, og han har en mengde på forhånd opptrukne flasker rundt sengen. Drikker seg bevisstløs. Våkner iblant av sin egen gråt, og når alkoholen ikke lenger har den ønskede virkning, går han i tillegg over til medikamenter; sovepiller og beroligende. Dette foregår natt og dag, inntil depresjonen har brent seg ut. "Jeg er fullt klar over at jeg ikke skulle være på frifot, men trygt og vel oppbevart på en anstalt. På den annen side har jeg den underlige sikkerhet, at bare hvis jeg klarer å gjennomleve dette alene, vil det bli til velsignelse og sunnhet.” (Frihetens øyeblikk)

Han hadde selv stilt diagnosen “Manisk depressiv”, og det er en lidelse som må tas på alvor, men hans form for selvmedisinering er helt for jævlig. Selvdestruktiv og uhyggelig.
Noen Bjørneboe-tilhengere vil si at hans alkoholisme og selvmord var et martyrium; at han segnet under byrden av Det ondes problem.
“Nei”, sier nevøen Sven Kærup Bjørneboe. “Mener de virkelig at Jens hang der i dørvrieren hjemme på Veierland, med fingrene krøkt om repet i et desperat forsøk på å løsne det, at han hang der fordi han skrev tre bøker om den menneskelige grusomhet?” og… “Han hadde mottatt dødsbudskapet. Døden var ventet, den kom ikke plutselig, den var varslet. Uten basun og dommedag. Jens led av skrumplever i siste stadium. Overdreven alkohol- og pillemisbruk de siste årene, en ødelagt lever og en legeuttalelse som ga ham noen måneders levetid. Uten håp.” (Onkel Jens, 2001)

Med alle de “roller” han spilte, og alle romanene, diktene, artiklene, essayene, teaterstykkene og bokanmeldelsene han skrev, - så synes jeg Jens Bjørneboe rakk utrolig mye på snaue seksogfemti år.

Nå skal ikke jeg ha flere poster om JB på en stund. Ihvertfall ikke før jeg har lest den unge litteraturprofessorens biografi. Første bind omhandler perioden 1920 til 1959. Det skal bli spennende å se hvordan Tore Rem har løst den fascinerende og vanskelige oppgaven det må være å skrive Bjørneboes biografi!

PS. Du kan lese en lang artikkel om JB i dagens A-Magasinet,der Lisel Funck, hans første kone, vies endel oppmerksomhet. Morgenbladet har idag 16 sider Bjørneboe-extra. Og MERK! hvis du har fnugg av interesse for Bjørneboe, så kjøper du Morgenbladet idag. Inneholder bl a intervjuer med de som kjente ham og kom på kant med ham; Ingvar Ambjørnsen m fl forteller hva han betydde for dem, og i tillegg får du en første smaksprøve på Tore Rems biografi Sin egen herre.