Jeg synes oversetterne her i landet blir stemoderlig behandlet, både av forlag og anmelderne.
Etter min mening skulle oversetterens navn være på bokens omslag, sammen med forfatterens navn. Dét vil jo aldri skje. Men det som er praksis i dag, er at oversetterens navn blir satt i skriftstørrelse 8 eller 10; altså meget beskjedent et sted på tittelarket. Og anmelderne ofrer aller nådigst en stakkars linje på oversetterens arbeide.
Men noen som vet å verdsette oversetternes innsats er bibliotekarene. Der har jeg lagt merke til at oversetterne – i bibliotekets database, altså – er oppført som medforfattere !
En av mine favorittromaner er Parfymen av Patrick Süskind. Oversetteren het Tom Rønnow.
Jeg har lurt på hvor mye av æren for det glassklare, originale språket som egentlig skulle ha vært tildelt Rønnow. Ganske mye, antar jeg.
Sjelden sjekker jeg hvem som har oversatt en bok. Annet enn hvis det er språklige vendinger som irriterer meg.
Med Parfymen var det annerledes. Jeg merket meg oversetterens navn fordi språket var så glitrende godt. Av en eller annen grunn trodde jeg oversettelsen var skrevet av en mann i sin "beste" alder. Men han var altså gammel. Og for en god stund siden døde han, ganske ubemerket.
Av respekt gjengir jeg hans nekrolog her:
Den 2. september 2000 døde oversetteren Tom Rønnow , 86 år gammel. Om sitt begivenhetsrike liv har han selv fortalt i erindringsboken «I motvind» fra 1982: født i Oslo av norsk far og tysk mor, oppvokst i Tyskland, opplevet der maktskiftet og nazismen på nært hold, følte dragning mot
kommunistene, kom med i deres illegale arbeid i Norge under krigen - og ble kastet ut av NKP sammen med resten av Furubotn-fløyen i 1949. Senere var han aktiv - somme tider også sentral - i fora som SF, Nei til atomvåpen og kampanjene mot norsk medlemskap i EF. Om alt dette skriver han reflektert og med fin ironi, ikke minst selvironi.
Av utdannelse var Rønnow translatør; hans bakgrunn lå jo vel til rette for et slikt yrke. Men efterhvert var det en annen - riktignok nærliggende - profesjon som overtok: Han syntes det var adskillig morsommere å oversette bøker enn bruksanvisninger, enda det kastet mindre av seg - men så så da heller aldri Rønnow penger som meningen med livet. Det begynte med Karl Marx, og også senere ble det ikke så lite faglitteratur, men efterhvert kom skjønnlitteraturen sterkere med, bl.a. med forfattere som Stefan Heym, Siegfried Lenz og Patrick Süskind. Norsk Oversetterforenings Bastian-pris fikk han imidlertid i 1974 for Joachim Fests Hitler-biografi.
Oversetterforeningen kommer han selv inn på i slutten av sin erindringsbok, og det med varme. Dette forholdet var gjensidig: Tom Rønnow var et særdeles avholdt og aktivt medlem, en trofast deltager på både faglige høstseminarer og selskapelige julemøter - og foreningen utnevnte ham da også i 1993 til sitt æresmedlem. Det blir tomt efter ham blant oversetterne - og han efterlater seg et følbart tomrom i kulturformidlingen til Norge.
(Erik Egeberg)
Interessant. Jeg har faktisk prøvd å få tak i boka hans, men uten å lykkes foreløpig.
SvarSlettIkke nødvendig å anstrenge seg for mye der, TM. Boka har kun interesse hvis du kjente Rønnow. Dvs. kun ca. 10 sider omhandler oversetterjobben, resten er om "venstresia", og det er det flere som har skrevet bedre om.
SvarSlett