Jeg vet ikke om han leses idag. Han døde for 22 år siden, men stadig kommer det nye bøker av ham, ført i pennen av ghost-writers (bokstavelig talt). Jeg snakker om Alistair MacLean. På søtti- og åttitallet var det ingen andre som solgte så godt som han her i landet. I forhold til folketallet var han mer populær i Norge enn i Storbritannia.
En av de som har skrevet flest "MacLean-bøker" kaller seg Alistair MacNeill (!)
MacLean var ikke selv stolt av sitt yrke eller hva han hadde skrevet. Etter eget utsagn likte han ikke å skrive. Han gjorde det for penger.
Siden jeg ikke har noe annet å finne på, klipper jeg ut og limer inn en nekrolog over ham. Når Aftenposten skriver at han døde av hjertesvikt, er jo det riktig; alle dør vi engang av at hjertet stanser. Men skal vi kalle en spade for en spade, så døde Alistair MacLean av alkoholisme.
Aftenposten Morgen - 03.02.1987 - Side: 8 Forfatter: NTB AP Emne: Nekrologer
Frankfurt, 2. februar. (NTBAP) Den britiske spenningsforfatter Alistair MacLean døde mandag i München, 64 år gammel, opplyser den britiske ambassade i VestTyskland. Dødsårsaken var hjertesvikt, efter at MacLean fikk slag for tre uker siden. MacLean var fortatteren av boken som lå til grunn for mandagens TVfilm i NRK, "Kanonene på Navarone". Han er den forfatter som har solgt flest romaner i Norge, med 28 utgitte titler, og et samlet salg på 25 millioner eksemplarer.
Tolv av bøkene er filmet.
MacLean debuterte med "HMS Ulysses" i 1955.
Boken ble skrevet på tre måneder, og solgte i 250 000 eksemplarer.
Året efter skrev han "Kanonene på Navarone" , blant annet på grunnlag av egne krigserfaringer i Middelhavet.
MacLean ble født i Daviot i Skottland i 1922, og han sluttet seg til den britiske marine i 1941, der han tjenestegjorde i fire år.
Efter krigen tok han eksamen i engelsk med utmerkelse ved universitetet i Glasgow, og arbeidet som engelsklærer ved en skole i nærheten av Glasgow.
MacLean begynte å skrive noveller på fritiden, og vant en aviskonkurranse med en av dem. Forlagsmannen Ian Chapman oppdaget den prisbelønte novellen og oppmuntret MacLean til å skrive en bok.
Suksessforfatteren hadde distanse til sitt eget forfatterskap. I et intervju uttalte han at han aldri leste sine egne romaner. - Jeg leser ikke MacLean. Han er ganske enkelt ikke blant de forfattere jeg liker å lese, sa han.
Han røbet også at han ikke likte å skrive.
- Men efter krigen manglet jeg penger, og så skrev jeg en bok. Det er det hele. Det var så lønnsomt at jeg skrev flere. Men jeg liker det ikke - jeg hater å skrive!
Faren var prest i Glasgow, men de fleste forfedrene var sjøfolk. Faren døde da MacLean var 14 år gammel.
Alistair MacLean levde i Sveits de siste 30 årene. Han fikk slag for tre uker siden og døde av hjertesvikt på et sykehus i München, hvor han besøkte venner.
En av hans bøker har tilknytning til Norge. "Bear Island" handler om et kosmopolitisk filmteam som er innlosjert på en ombygd britisk tråler som stevner gjennom polarmørke og høststormer mot Bjørnøya.
Dette med "bestseller" er en ting som har irritert og forundret meg i mange år. Hvorfor i all verden skriver man det med to l-er i Norge, når det klinger like godt på norsk med en G i ordet - bestselger?
SvarSlettJeg har ikke lest AM, men det er morsomt å høre om en forfatter som skriver nesten mot sin vilje. Og det er vel ikke mange som kan komme med et slikt utsagn - annet enn i drømme:
- Men efter krigen manglet jeg penger, og så skrev jeg en bok. Det er det hele. Det var så lønnsomt at jeg skrev flere.
Min far har mange McLean-bøker i hylla. Eg har ikkje lese noko sjølv, eg trur vel ikkje det er ein sjanger eg ville setje pris på. Men eg har skjønt at han var ein av dei betre i sin sjanger. Iallfall ein av dei som selde best.
SvarSlettForresten einig med deg Sesselja. Sjølv skriv eg det bestselgar.
Det var egentlig ikke et innlegg om språk, men la gå.
SvarSlettJeg er ikke enig med dere. Fordi: Når vi først har lånt et ord fra engelsk, så beholder jeg helst det engelske. I dette tilfelle "bestseller". På samme måte med "freelancer". Jeg har aldri likt det norske "frilanser". Det virker konstruert.
Vi har utmerkede norske ord for det meste. F eks PD (Personlig Datamaskin) istedenfor PC.
Listen kan bli lang over låneord vi fornorsker. Egentlig skulle vi også ha sagt "kjentis" istedenfor det svenske "kjendis", osv.
Eg er definitiv for fornorsking av skrivemåten på ord vi har teke inn i det norske språket. M.a. fordi det er lettare for barn å skjøne dette mysteriet som skriftspråk er viss ein kan stave det nokolunde fornuftig i forhold til korleis ein seier det. Som etasje, sjalu, resturang, frilansar, bestselgar (vi seier jo faktisk "-selgar" og ikkje "seller" på norsk), m.v.
SvarSlettAng. kjendis: Det kjem jo eigentleg an på om du skriv det på nynorsk eller bokmål. Hehe.
Aina: Du scorer (skårer) ett poeng for kjendis på nynorsk! Men det kommer allikevel fra svensk og ikke fra nynorsk.
SvarSlettPå samme måte kommer "bestseller" fra engelsk. Men det fungerer bra med bestselger på norsk.
---
I denne småbyen som jeg kommer fra, er vi språklig sett konsekvent inkonsekvente. Det er også en slags dialekt å si "selv", for i neste øyeblikk å si "sjæl" eller "sjøl".
Men det viktigste er at vi forstår hverandre?
Haha, artig poeng. Det er mykje inkonsekvens på t.d. selv/ sjæl/ sjøl på austlandet har eg merka meg! Og på a- og en-endingar. Lett språkforvirring, kanskje?
SvarSlettElles har du sjølvsagt rett: til sjuande og sist er det viktigaste at vi klarer å kommunisere saman. Og det klarer vi jo! Sjølv med alle kjepphestane våre :D
En av min fars favoritter; jeg leste (bladde) i en McLean-bok for mange år siden, men jeg var for nok for ung til å gjøre meg opp en mening. I erindringen kan jeg dog huske at jeg falt for bokomslaget. Ellers for meg en ukjent forfatter, selv om jeg har sett filmene.
SvarSlettApropos språk: Intet klinger som riksmål! - og slurvete bokmål à la Per Petterson er meg en pestilens. Så var det sagt.
Pappa hadde også mange McLean-bøker i hylla, og jeg har vel lest min dose av dem i min tidlige ungdom jeg også:)
SvarSlettNina: Ja, det er nok "pappa-bøker", dette!
SvarSlettFor meg var det naturlig å gå fra Hardy-guttene til Jack London og så til MacLean og Bagley. Senere ble det Hamsun og Dostojevskij og alt mellom himmel og jord...
hehe, Hardyguttene lånte jeg fra et eldre søskenbarn som hadde "alle", og London og Bagley, samt Wilbur Smith, var godt representert i pappas bokhylle de også. Fikk også med meg Alexander Kielland fra hylla hans i ganske ung alder... Blitt mange bøker opp gjennom årene :)
SvarSlett