torsdag 30. juni 2011

Hvordan synet på 'Min kamp' I-V har forandret seg


"Det er bare å se frem til og glede seg til fortsettelsen. Og siden det blir mye å lese, anbefales det å komme i gang med første bok snarest mulig" 
(Hans H Skei)
"Etter mitt syn er Min kamp storartet og uforsvarlig litteratur - på en gang. Og kanskje ligger den sterke tiltrekningskraften nettopp her."
"Tredje bok er fengslende lesning. Like fullt mangler den dragsuget i første bok." 
"I fjerde bok går språket etter hvert på tomgang. Gradvis tar klisjeene over, bildene bygges opp over samme lest og den umiddelbare stilen glir over i forutsigbar normalprosa."
(Ingunn Økland)
"Kunstnerisk sett er det et problem at boken mangler konsentrasjon og plott."
(Anne Merethe K Prinos)

Og hva anmelderne mener om den 6. boka, - ja, det får vi vite til høsten...

(Kilde: Aftenposten)

onsdag 29. juni 2011

Dipsolitteraten intervjuer andre bloggere om bøker (10)

Jeg skulle nok ha fått mere ut av dette intervju-objektet, hadde jeg bare møtt ham face-to-face. Men han har valgt å være meget kortfattet i sin besvarelse.
Så vidt jeg vet, er han han ikke blogger, men han har en egen hjemmeside. Han har skrevet en fin og personlig bok om Ludwig Wittgenstein, en historisk roman fra 1500-tallets Venezia, og han er redaktør av Bokvennen.


Idag intervjuer jeg Gabriel Michael Vosgraff Moro.   



1. Du var svært ung da du debuterte med bok. Hvordan opplevdes det ? 
Ubeskrivelig. Senere lærte jeg at få interessante bøker blir skrevet
av forfattere under 30 år. Jeg ser
på mine første bøker som lærestykker som skal lede mot noe bedre. 

2. Bokvennen ble kåret til årets tidsskrift. En fjær i hatten for deg og
din redaksjon? 
Det var overraskende lett. Spørsmålet er hva vi nå skal sikte mot. 
3. Vi bør kanskje ikke glemme Jan M. Claussen som stiftet bladet. 
Jan er ikke glemt. Hans innsats for litteraturen, både som forlegger,
antikvarbokhandler og skribent har vært viktig for svært mange. 
4. Romanen "Der lyset slipper inn" fikk gjennomgående gode kritikker. Ble
du overrasket over mottakelsen? 
Egentlig ikke. 
5. Kan du forestille deg at du i fremtiden kan leve av din penn? 
Ja. 

6. Hva er ditt aller første bok-minne? 
En bok om grave- og anleggsmaskiner. 

7. Fortell litt om boksamlingen din. 
Jeg samler på bøker fra før år 1600 og signerte førsteutgaver av
forfattere som betyr noe for meg. Jeg kan bli som besatt av enkelte
bøker jeg ønsker å ha i boksamlingen. Jeg er en ganske seriøs samler,
bokhyllen er likevel sammensatt av alle mulige utgaver, både
samleobjekter og pocketbøker, men den er eksklusiv, jeg gidder ikke å
spare på tull. Drømmen er å eie en inkunabel, det vil si en bok
trykket før år 1500. 

8. Hvem er Norges mest overvurderte forfatter? 
Knut Hamsun? 
9. Kan blogging være en god skriveøvelse? 
Både ja og nei. Problemet med mange blogger er at de mangler et
redaksjonelt ledd som kan kvalitetssikre innholdet. Det er alltid
viktig med flere lesere av en tekst før den publiseres. 

10. Hvordan takler du alt styret omkring en bokutgivelse ? 
Jeg bør bli flinkere til å reise bort og gi faen. 

11. Er det en spesiell bok eller forfatter som du vil trekke frem fra
glemselen?
Glemt for hvem? For et norsk publikum kan det f.eks være den indiske
nobelprisvinneren Rabindranath Tagore. Men i India er han jo ikke glemt!
Selv leser jeg nå hans dramastykke "The King of the Dark Chamber", en
tekst forfatteren selv oversatte fra bengali
til engelsk i 1914. Litteratur med mye mørk visdom og sjel. 

12. Hvorfor leser vi skjønnlitteratur? 
For å tenke tanker som bare kan tenkes i skjønnlitteraturen, for å bli
underholdt og for språkets egen skyld. 

13. Hva synes du om de norske bokbloggerne? 
Jeg leser flere av dem sporadisk, men kvaliteten varierer. De beste
kan være gode tillegg til avisenes boksider. 

14. Kan du nevne noen utenlandske favorittforfattere? 
Rainer Maria Rilke, J. M. Coetzee, Max Frisch, F. M. Dostojevskij, Lev
Tolstoj, Fernando Pessoa, Charles Dickens, Henry James, John Fante,
T. S. Eliot, Joyce Carol Oates, Czesław Miłosz og Miguel de Unamuno.

tirsdag 28. juni 2011

Dipsolitteraten intervjuer andre bloggere om bøker (9)



(Noen få av Thomas' bøker.)

Idag intervjuer jeg Thomas J R Marthinsen.

1. Hvorfor begynte du å blogge ?

Jeg var i Volda for å utdanne meg til journalist, og vi hadde så mye fritid og det ble drukket en del alkohyl utenom skoletida, og så måtte jeg liksom ha et sted å få noe av det ut, alt det jeg leste, tenkte og opplevde. Dessuten hadde jeg Torill Elvira Mortensen som underviser i Volda, og hun er vel en av de første (og klokeste) bloggerne i Norge. Hun skrev på engelsk, kult på engelsk, og da jeg leste det hun skrev, følte jeg at faen, dette har jo jeg også lyst til.

2. Du har vært student ved en ‘forfatterskole’, - er det noe du vil anbefale andre forfatterspirer ?

Jeg er veldig glad for at jeg gikk i Bø. For jeg fikk ryddet bort noen av tankene jeg hadde omkring det å skrive. Og jeg lærte at du må kjenne det du skriver, for at det skal bli godt. Iallfall må jeg det. Ikke nødvendigvis som direkte erfaring, men som noe som har vært gjennom systemet tidligere. Da jeg begynte der, skrev jeg om middelaldrende, ensomme menn som bodde på bondegårder med en skabbete bikkje som eneste selskap. Det ble litt for mye en dårlig Ingvar Ambjørnsen-kopi. Kyrre Andreassen og Trude Marstein sa til meg: Hvorfor skriver du om noe du absolutt ikke har peiling på? Så begynte jeg å ta utgangspunkt i mitt eget, både liv og tanker. Så ja, jeg kan absolutt anbefale det. Men det er også hardt.

3. Debutboka “Du” fikk gjennomgående gode kritikker. Ble du overrasket over mottakelsen ?

Ja, det ble jeg. Gledelig overrasket. Men det er merkelig, for hele greia med å gi ut sin første bok, var nærmest overveldende. Det å stå med den i hånda. Det at folk begynte å lese den. Det at betalte, kyndige anmeldere rundt om i avisene brukte tid på noe som inntil da kun hadde vært et mellomværende mellom meg og skjermen … det var sprøtt. Og fint. Veldig, veldig fint.

4. I september kommer du med “den vanskelige 2. boka” - en roman der “skilsmissebarn” er et nøkkelord ?

Egentlig hadde jeg lyst til å be deg stryke spørsmålet, men det går jo naturligvis ikke. For det er for tidlig å si noe! Den nye boka kommer først ut 23. januar 2012. Og jeg tror ikke jeg vil si noe mer ennå enn at den heter «Rekkehusblues». Og er en roman.

5. I Magasinet har du fått møte berømtheter som Doris Lessing. Hvordan forbereder du deg foran et slikt intervju ?

Akkurat når det gjelder Doris Lessing, så var saken den at jeg ikke hadde lest noe av henne. Og det er naturligvis stor skam når man skal intervjue noen. Så jeg fikk tilsendt et knippe av bøkene hennes og leste og leste. Deretter trålte jeg alt jeg kunne finne av artikler og intervjuer og reportasjer og merkverdigheter om henne. Så dro jeg til England, og så prøvde jeg det jeg alltid gjør: Lytte. Skrive ned. Følge opp. Når det er snakk om et så gjennomintervjuet menneske som Doris Lessing, synes jeg ofte det mest interessante er å prøve å få henne til å skinne gjennom svarene og intervjuet. Følelsen av henne. Den gamle, søte dama med dette vanvittige hodet og dette voldsomme perspektivet på både historie og litteratur og det menneskelige. Alle de forfatterne jeg har intervjuet, har jeg valgt å intervjue selv. Først har jeg gjerne skrevet noen saker jeg ikke egentlig ville skrive, for å få lov til å slippe løs på dem jeg ville. Derfor er det alltid også lystbetont.

6. Fortell litt om boksamlingen din.

Den er voksende! Og den er sprengt. Jeg har så mange bøker at jeg synes hele tiden at jeg mangler nok bokhyller. Jeg har et eget rom på loftet hvor jeg skriver, og det er stappfullt av bøker. Jeg er en sånn person som hvis jeg har dårlig råd og går forbi en bokhandel på vei til matbutikken, så økonomiserer jeg med maten til fordel for en bok som jeg bare må ha. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive den. Den finnes over hele huset og ute i hagen, den finnes i Norge og på badet, på kjøkkenet og ute i bilen.

7. Hvem er Norges mest overvurderte forfatter ?
Jeg vet ikke om vedkommende finnes. For alle forfatterne har jo sine lesere, som liker dem for hva de er og hva de skriver. Dette blir jo det kanskje litt vel diplomatisk av meg, men jeg synes ærlig talt det er kjipt å peke på noen og kalle dem overvurdert. Det er mye lettere i Danmark, synes jeg, hvor mye av litteraturen er helt utrolig tenkt, ikke følt. Jeg liker ikke litteratur som er uttenkt.

8. Kan blogging være en god skriveøvelse ?

Jeg tror all skriving er bra, akkurat som all lesing er bra. Til og med varedeklarasjonen på en shampooflaske. Men jeg skriver helt annerledes når jeg skriver til bloggen enn når jeg skriver mitt eget. Forskjellen er vel at jeg bruker hodet når jeg skriver til bloggen, og følelsene når jeg skriver selv.

9. Hvordan takler du alt styret omkring en bokutgivelse ?

Det er et veldig godt spørsmål, men jeg har kanskje ikke noe godt svar. Jeg vet ikke hvordan jeg takler det, for nå har jeg bare én utgivelse bak meg. Jeg tror jeg prøvde å ta det for hva det var, være i det, nyte det. Først og fremst var det kult.

10.Er det en spesiell bok eller forfatter som du vil trekke frem fra glemselen ?

Eh, jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal svare. Kan jeg svare flere? Jeg gjør det: Alexander Kielland (fordi han skriver så levende), Tsjekhovs «Sjette avdeling» (fordi den er fantastisk; minner litt om Jens Bjørneboes «Bestialitetens historie») – og, hvis jeg kan tillate meg å trekke fram noen fra utlandet i stedet for glemselen: den australske forfatteren Andrew McGahan (som har skrevet den glimrende «Praise», den nervepirrende «Last Drinks» og den vakre «The White Earth»).

11. Hvorfor leser vi skjønnlitteratur ?

Jeg vet ikke hvorfor vi gjør det, men jeg tror det handler om å ikke føle seg ensom. Man er selvfølgelig alene når man ligger der i hengekøya eller sitter på perrongen med boka, men man er jo samtidig i et samvær med et annet menneskes tanker og følelser. Ja, jeg tror ganske enkelt det handler om at vi liker hverandre. Og er nysgjerrige på hverandre.

12. Hva synes du om de norske bokbloggerne ?

Det er jo vanskelig å beskrive alle under ett, og det er vel egentlig det jeg liker best, at de forskjellige smakene kommer så tydelig fram. A leser for eksempel en bok hun liker godt, men så har jaggu B skrevet grotesk avvisende om den samme boka, mens C egentlig har funnet fram til en bokbasert film som går på tv og er mest opptatt av den, og alt dette mens D pønsker ut en konkurranse eller en utfordring som forsvinner innover på bokbloggene som ild i papir. Det er det jeg liker, mangfoldet, og de som står for det.

Tusen takk, Thomas!

mandag 27. juni 2011

En smakebit av den norske bokhøsten

Dette er noe vi får se i bokhandelen til høsten:

Romaner


Karl Ove Knausgård - Min kamp 6
Anne B Ragde - Jeg skal gjøre deg så lykkelig
Margaret Skjelbred - Du skal elske lyset
Frode Grytten - Saganatt
Tore Renberg - Dette er mine gamle dager
Hanne Ørstavik - Hyenene
Karsten Alnæs - Grevens tid
Jan Kjærstad - Normans område
Thure Erik Lund - En trist og dum historie
Tomas Espedal - Imot naturen
Roy Jacobsen - Anger
Nikolaj Frobenius - Så høyt var du elsket


Biografier


Arnhild Skre - Hulda Garborg
Truls Gjefsen - Arne Næss
Ketil Bjørnstad - Drømmemesteren
Edvard Hoem - Bjørnstjerne Bjørnson, 3.bind
Hallgeir Opedal - Magnus Carlsen. Verdens beste sjakkspiller


Krim


Thomas Enger - Fantomsmerte
Karin Fossum - Jeg kan se i mørket
Jørn Lier Holst - Når døde hvisker
Kjell Ola Dahl - Isbaderen
Tom Bakkeli - Terrorjegerne 


Og mange, mange flere...




(Aftenposten)   

søndag 26. juni 2011

Et spørsmål, rett og slett!

Og spørsmålet går til forfattere, oversettere og forlagsfolk:
Hvorfor er ikke Giacomo Casanovas memoarer oversatt til norsk ?
Jeg kan forstå at den originale Histoire de ma vie (i 12 bind) ville ha vært en for stor satsning. Men hvorfor ikke gjøre som amerikanerne; redigere materialet til overkommelige 1100 sider. Jeg mener, mannen er jo et ikon! Selv de som ikke leser bøker, eller ser filmer, vet at Casanova = Kvinneforfører. Han levde et usedvanlig spennende liv. Og de litterære kvalitetene ved hans skrifter har aldri vært trukket i tvil.
Her en svensk tekst om eventyreren:
En anhängare av upplysningen och en sann vän och älskare av kvinnor. Alltid närvarande, en man som verkligen älskar kvinnor, fritt och jämbördigt. Vis, generös, spirituell och gåtfull. Han ger frikostigt och finner inte vällusten förän den är delad. En man som sökte lyckan - och fann den.Paris, Rom, Berlin, Venedig, Sankt Petersburg, London. Casanova kände sig hemma överallt. Från adelns salonger till samhällets slumdistrikt. Från sovalkoverna till klostren. Från spelborden till de lärdes bibliotek. Casanova hatade snobberiet och älskade friheten.Casanova utmanar eftervärlden och hävdar att njutningen är existensens grundläggande princip, och att bortom njutningen finns lyckan. Men därtill att den sanna lyckan är den som minnet skänker.
Er det ikke på tide at vi gjør noe for å rette opp denne glippen ? (Er det virkelig INGEN som har en formening om dette ?)

Når bokomslagene blir forvirrende like

Har Du flere eksempler ?

("Min mangel på stolthet og fordom i jakten på Mr. Darcy" av Ingrid Schibsted Jacobsen)

("Kirkegården i Praha" av Umberto Eco)

 ("Jack the Ripper")

fredag 24. juni 2011

Kommentarer, takk!

Jeg kan jo se at blogg-intervjuene mine er populær lesning. Men jeg savner feedback; kommentarer ! Denne bloggeren lever ikke av luft og kjærlighet alene. Han trenger også livstegn fra sine medmennesker i cyber.
Så ikke være så tilbakeholdne, da.

Dipsolitteraten intervjuer andre bloggere om bøker (8)



(Begge foto: Nina Ruud)


I bloggsfæren kjenner vi henne som Bokdama. En forlagsansatt dame som besitter en boklig entusiasme utenom det vanlige. Ei veldig positiv jente, som nå også blogger på jobb.

Idag intervjuer jeg Anette Garpestad.


1. Hvorfor begynte du å blogge ?


Jeg ble nysgjerrig på blogging i 2008. Visste lite om denne formen for selvpublisering, men begynte å aktivt oppsøke blogger og lese det som ble skrevet om spesielt bøker. Jeg hadde nok også en uforløst trang til å formidle leseropplevelsene mine og fortelle om dette livet på innsiden av forlagshuset. Ved å starte opp Bokdama i februar 2009 tenkte jeg at jeg kunne få tilfredsstilt flere ønsker: Å formidle leseglede, å skrive om temaer som opptar meg, å få oversikt over lesingen min ved å føre en boklogg og i tillegg å aktivt lære meg selv hva blogging handlet om. 


2. Og nå blogger du også på jobben ? (Det må jo være en drømmejobb!)

Det er jo litt småcrazy, er det ikke? Hadde noen fortalt meg for to år siden at jeg ville begynne å jobbe med blogging, så ville jeg ha ledd rått :-)! Men ja, jeg gjør jo det. Prosjektet med lansering av Forlagsliv har vært en fest å være med på. Å få følge prosessen fra første spede idé, til å se den oppslutning og det engasjementet som finnes i Cappelen Damm og alt talentet av skribenter - det er fantastisk! At vi har fått med oss så mange flinke folk på forlaget og av våre forfattere (det kommer flere!) er det bare å la seg imponere av. Jeg styrer forsiden på Forlagsliv.no, men alle bloggerne forsyner meg med innlegg som kan løftes opp og brukes. I tillegg blogger alle på Forlagsliv om akkurat det de selv har lyst til. Som redaktør blir jeg gjerne spurt om å lese tekster før de publiseres, pusser gjerne litt og sørger for at folk legger inn ekstra ting som lenker og bilder. I tillegg hjelper jeg til med teknisk support og veiledning i WordPress. I tillegg til bloggen er det jeg som har overoppsyn med Cappelen Damms kontoer på Facebook og Twitter. 

Det er en drømmejobb. Absolutt. Men tidkrevende og til tider altoppslukende. Det er ikke mye i livet mitt som ikke dreier seg om forlag, bøker eller internett. Må vel være barna, eventuelt?



3. Et det en spesiell bok eller forfatter du vil trekke frem fra glemselen ?

En bok jeg savner, og som jeg gjerne skulle sett i nytt opptrykk, er Luís Sepulveda: Den gamle mannen som leste kjærlighetsromaner. Jeg har et slitt eksemplar stående i hyllen min hjemme. Tør ikke å låne den bort, fordi jeg er redd den ville bli borte. En helt nydelig liten roman om en gammel mann som bor langt inne i Amazonas og gleder seg til den ene gangen i året hvor tannlegen kommer på besøk. Tannlegen har nemlig med seg bøker. Jeg googlet den nå og fant denne lille omtalen på NRKs sider. 


http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostlandssendingen/1.348316

Det er en sånn bok som bokelskere blir varme i hjertet av og som man aldri glemmer etter å ha lest. Jeg fikk den i sin tid anbefalt av min første sjef i norsk bokbransje, Karen Melvær. Hun elsket denne boken og sørget for at vi i bokhandlene hennes i Bergen sannsynligvis egenhendig solgte halve opplaget av den innbundne utgaven. Men den er altså tom på forlaget. Gyldendal: Nytt opptrykk!! Pocket!


4. Har du noen utenlandske favorittforfattere ?


Jeg har mange utenlandske favorittforfattere. Først og fremst amerikanske, med Jonathan Franzen og Siri Hustvedt i spissen. Gabriel Garcia Marquez er også en favoritt. Franske Delphine de Vigans setter jeg også stor pris på.


5. Du treffer sikkert mange forfattere i forlaget. En gjeng egosentriske primadonnaer ?

Jeg treffer mange forfattere på forlaget, ja. Noen av forfatterne våre har jeg vært fan av i årevis før jeg begynte på forlaget. Det blir aldri dagligdags å møte dem i kafé Elling, bokhandelen vår, på forlagsfestene eller i korridorene. Jeg kan avsløre at de, akkurat som alle andre folk, stort sett er veldig hyggelige! Noen mennesker har man bedre kjemi med enn andre, naturlig nok. En gjeng egosentriske primadonnaer? Nei, langt derifra. Noen har personligheter som tar plass, men det skulle da virkelig bare mangle!


6. Fortell litt om boksamlingen din.

Eklektisk er kanskje ordet? Som gammel bokhandler og etter hvert forlagsmenneske, så samler du på deg mange bøker. Tenk, til høsten har jeg jobbet med bøker i 17 år! Jeg har i perioder vært flink til å kvitte meg med bøker. Da holder jeg gjerne "bokskred" for vennene mine, hvor de kan komme og plukke bøker i det jeg vil kvitte meg med. Det er populært!


Av det som pr. i dag står i bokhylla så er det noen forfattere som utmerker seg. Jeg har stort sett alt av William Gibson, nesten bare engelske pocketutgaver. Erlend Loe har jeg også en nesten komplett samling av. Merkelig nok har jeg en drøss Unni Lindell stående i hylla, noe som er snodig med tanke på at hun ikke er en av mine favoritter


7. Hvem er Norges mest overvurderte forfatter ?

Ha ha ha, det blir vanskelig å svare på, du! La oss bare si at det ikke er noen av forfatterne på Cappelen Damm?


8. Hvor kommer leselysten din fra ?

Nysgjerrighet. Og gleden over den gode teksten.


9. Utgis det for mange bøker her i landet ?

Noen ganger tenker jeg ja. Andre ganger tenker jeg, langt derifra. Jeg gleder meg over å bo i et land som Norge hvor det utgis et stort spekter med bøker og hvor utgivelsene også kommer seg ut til bibliotekene. Norsk litteratur står mye sterkere enn f.eks den svenske og det kjøpes mye bøker i dette landet. Det tyder på at det norske folk er et lesende folk, og da kan det gjerne komme ut mange bøker. 


10. Hva synes du om nivået hos de norske bokbloggerne ?

Det er flere meget gode bokbloggere i Norge. Eksempler på dette er f.eks Knirk og Solgunn (i de perioder hvor hun har tid til å lese;-)). Jeg digger også redaksjonen til Bokmerker, som gjør noe som funker meget godt. Det er selvsagt enklere å variere og tematisere når man er flere som skriver, litt slik som Forlagsliv. Men jeg mangler nok en offensiv holdning til bloggingen og en tanke på hvorfor man blogger, rent bortsett fra å bli lest. Bokelskerinnen er kanskje den av bloggerne som er tydeligst på at hun bygger opp et nettverk og har en plan med bloggen sin?


11. Hva er din mening om hjem uten bøker ?

Jeg mener jo, bokhyllebegeistret som jeg er, at et hvert hjem bør ha bøker. Synlig. Men det kan også oppleves som kultursnobbete og elitistisk? For min del handler det ikke om å ha "de riktige bøkene" i bokhyllen, hyllen min inneholder alt fra nobelprisvinnere til Charlaine Harris. Pocket og innbundet. Tegneserier. Jeg er opptatt av estetikken i bøkene og de opplevelsene de har gitt meg. Det er pent og det gir varme til et rom. Hjemme hos meg finner du bøker i alle rom bortsett fra på badet. Det er sånn jeg vil ha det.

Samtidig vokste jeg opp i et hjem hvor det ikke ble lest mye annet enn underholdningsromaner, Donald Duck og barnebøker som kom uoppfordet fra bokklubben. At jeg skulle bli et bokslukende barn var langt ifra selvfølgelig. Biblioteket ble brukt hyppig da jeg ble gammel nok og det sørget for at jeg fikk fyllt på med bøker konstant. Min mor leser en del romaner, men mine søsken for øvrig er ikke det minste interessert. Er ikke det merkelig?
Så. Et hjem uten bøker trenger ikke å bety at man ikke får lesende barn. Samtidig som et hjem fullt av bøker ikke trenger å bety at avkommet blir professor. Men et hjem uten bøker er for meg sjelløst på mange måter.

12. Er det en norsk forfatter du har lest alt av ?


Jeg har nok lest alt av Erlend Loe. Tror jeg. Av Gert Nygårdshaug mangler jeg bare å lese manuset på Chimera som kommer til høsten ;-)...   

Avisklipp

"Debutsamlingen Trist som faen har fått desidert best kritikk av det Behn har skrevet. De siste romanene har fått dels dårlige anmeldelser. Trist som faen, som ble lansert i 1999, solgte 30 000 eksemplarer frem til 2001, altså før Behns kjærlighet til prinsesse Märtha Louise ble kjent. Det er svært mye for en novellesamling. Etter at det kongelige forholdet ble kjent solgte Trist som faen totalt hele 100 000 eksemplarer."

(Aftenposten)

onsdag 22. juni 2011

Lite høflig

En gang på 70-tallet ble Odd Eidems kone Bjørg Jønsson intervjuet av et ukeblad. Intervjuet forgikk hjemme hos Eidem. Og reporteren, Astrid Gunnestad, var iført en hvit, flagrende sommerkjole og skinnende hvit hatt..
Da Odd Eidem entret stuen, tilsynelatende uvitende om at de hadde besøk, utbrøt han spontant:
"Nå skvatt jeg! Et øyeblikk var jeg sikker på at vi var blitt hjemsøkt av Karen Blixens gjenferd!"
Var mannen full ? Var han ondskapsfull ? Eller var han bare bevisstløs i gjerningsøyeblikket ?
 Journalist Astrid Gunnestad

Karen Blixen

tirsdag 21. juni 2011

Dipsolitteraten intervjuer andre bloggere om bøker (7)



Vi kjenner henne fra bokbloggen  Lines bibliotek, og som stifter av 'Litteraturtidsskriftet Biblioteket'. Det kan ha noe med blyghet å gjøre, men selv påstår hun å ha rotet bort kamera-ledningen, - så vi får ikke bilde av hverken henne eller bokhylla hennes.


Idag intervjuer jeg Line Tidemand.


1. Hvorfor begynte du å blogge ?


Jeg begynte å blogge da jeg startet Tidsskriftet Biblioteket i fjor fordi vi hadde en vag idé om at det var lurt å være på nett. I starten ble blogging derfor ofte nedprioritert til fordel for redaktøroppgaver som hastet mer. Først da jeg ble sykemeldt i slutten av 2010 og hadde mye ledig tid som måtte fylles, oppdaget jeg at blogging kan være like inspirerende og gøy som det å lese.
 

2. Fortell litt om boksamlingen din.

Den er ganske allsidig. Jeg har både Shakespeares samlede verker og Sagaen om Isfolket av Margit Sandemo. Romansjangeren dominerer helt klart, og jeg har mange klassikere og mye krim. Ny norsk litteratur er dårlig representert, siden jeg har en forkjærlighet for eldre utenlandsk litteratur.

3. Du har en magistergrad i litteraturvitenskap. På hvilken måte påvirker det din ‘lesemåte’ ?

En magistergrad skal jeg ikke lyve på meg, siden det tilsvarer en doktorgrad og jeg (dessverre) bare har en mastergrad. Jeg er litt usikker på om utdanningen påvirker lesemåten min, for jeg liker stort sett det samme i litteraturen nå som før jeg begynte å studere. Det som er fordelen med utdanningen er at jeg føler at jeg får mye mer ut av bøkene jeg leser nå enn før. Faglige begreper og kjennskap til teori kan være veldig berikende for leseropplevelsen, fordi det gir nyttige fortolkningsverktøy. Jeg har blitt flinkere til å stille gode spørsmål mens jeg leser, og gir ikke opp når jeg kommer til vanskelige partier. Som litteraturviter har man nok lettere for å gi en konkret og grundig analyse av en bok i stedet for bare å si at man liker den eller ikke. Ulempen med utdannelsen er at mange får den villfarelsen at litteraturens oppgave primært er å være litteraturviterens forskningsobjekt, som skal gi anledning til å praktisere alle spissfindige lesemåter man har lært og dermed bekrefte litteraturforskerens eksistensgrunnlag. Da blir det vanskelig å skulle skille mellom den viktige litteraturen og den som bare er jålete. 



4. Du har vært såpass dristig at du har stiftet et litteraturtidsskrift, Biblioteket, - hvilke biter i puslespillet måtte være på plass før første nummer så dagens lys ?

Det viktigste som måtte være på plass før første nummer, var selve ideen, og den hadde jeg hatt lenge. Allerede da jeg tok bachelorgraden i litteraturvitenskap undret jeg meg over at det ikke fantes et litteraturtidsskrift beregnet på et stort publikum, et som ikke krevde at man var skolert i faget og fokuserte på annet enn smal litteratur. Det var noe jeg savnet. Men det gikk noen år før jeg innså at jeg like gjerne kunne starte det selv. Før jeg kunne tenke på det praktiske, måtte jeg finne ut hvilken målgruppe vi skulle ha, hvilken type artikler vi skulle trykke, hvilke bidragsytere vi kunne invitere, hvordan designet skulle være, osv. Startkapital må man ha til å dekke utgifter i startfasen, for man kan ikke søke støtte hos Kulturrådet eller Fritt Ord før man har et produkt å vise frem. Det er dessuten viktig å ha noe i bakhånd for å dekke et eventuelt underskudd underveis. Etter fem utgaver har vi såpass mange abonnenter at prosjektet går ca i null med salgsinntekter og støtte fra Kulturrådet og Fritt Ord.

Trykkeri er enkelt å finne når man holder til i Oslo-området, og vi bruker Zoom Grafisk i Drammen. De er kjempeflinke, profesjonelle og pålitelige. Bidragsyterne inviterer vi etter hvert som vi bestemmer tema for de ulike numrene, og vi har dem sjelden på plass lang tid i forveien. Men jeg har oppdaget at det går overraskende greit å finne dyktige bidragsytere, siden mange av de som skriver for oss ikke passer inn i profilen til de andre litteraturtidsskriftene, samtidig som de har et stort engasjement for litteratur som de gjerne vil dele med leserne.

5. Har bladet hatt noen barnesykdommer ?

Det har det definitivt, men jeg er så tett knyttet til prosjektet at jeg nok er den siste som kan si noe konkret om hvilke. Redaksjonsarbeidet er en kontinuerlig utviklingsprosess hvor vi stadig får ideer til hva som kan gjøres bedre, og jeg synes hvert nummer er bedre enn det forrige. Men layouten har blitt klart forbedret hvis man sammenlikner kvaliteten på nummer seks, som er i trykken nå, med første nummer.


  6. Er det en spesiell bok eller forfatter du vil trekke frem fra glemselen ?


Verken bok eller forfatter, men en periode. Den engelske opplysningstiden (ca 1700-1780) er utvilsomt min favorittepoke innen litteraturen, men jeg har inntrykk av at den er relativt ukjent for de fleste nordmenn. Det er synd, for nordmenn elsker britisk humor og den har definitivt ikke oppstått med fjernsynet. Litteraturen fra perioden byr på alle falsetter av humor man kan tenke seg, fra den mest intrikate og intelligente politiske satire til underbuksehumor og slapstick. Men sarkasme og ironi har en generelt mye mer fremtredende rolle i denne litteraturen enn i den moderne. Daniel Defoe og Jonathan Swift er kjent for mange, men Henry Fielding, Alexander Pope og Laurence Sterne burde hatt flere norske lesere. 


7. Hva synes du om de norske bokbloggerne ?

Jeg synes det er stor variasjon blant bokbloggerne når det gjelder både innhold og kvalitet, og jeg liker spennvidden. Noen bruker bloggene sine tilsynelatende som en spontan og helt uformell lesedagbok, mens andre legger ned betydelig mye mer arbeid i bloggen sin. Jeg liker dessuten den personlige tonen, og at man står helt fritt til å eksperimentere med måten man skriver om bøker på. De beste bokbloggene er mer spennende å lese enn litteraturkritikken i dagspressen, blant annet fordi bokbloggere har mye mer plass til rådighet enn anmeldere, men også fordi bloggerne kan tillate seg å være synlig som lesende instans og reflektere over egne preferanser. En liten notis i VG med terningkast kan ikke konkurrere med en fleresiders anmeldelse på en blogg, så fremt blogganmeldelsen er gjennomtenkt og begrunnet, selvsagt. Det er en utbredt oppfatning at profesjonelle kritikere begrunner sine vurderinger så mye bedre enn bloggerne, men det er jeg helt uenig i. Noen bokbloggere begrunner bedre enn andre, og det samme kan man si om kritikere. Men det aller beste med bokblogger er at man får anledning til å lese om bøker som i dagspressen for lengst er gått ut på dato.


8. Kan du nevne noen utenlandske favoritt-forfattere ?

Kanadiske Margaret Atwood og britiske Louis de Bernières. Her må man ikke velge mellom underholdningsverdi, godt språk, tankevekkende innhold, psykologisk innsikt, troverdige karakterer eller spennende plott, for man får alt på en gang. Når jeg leser bøkene deres, blir jeg påminnet om hvorfor jeg elsker å lese, og jeg føler meg som et mye klokere og bedre menneske etterpå. 

9. Hvem er Norges mest overvurderte forfatter ?

Tja. Det er vanskelig å svare på, for jeg pleier å unngå forfattere som overhodet ikke interesserer meg og mangler da grunnlag for å kalle dem overvurdert. Men Hanne Ørstavik er en god kandidat. Hun skriver flinkt og litteraturvitenskapelig korrekt, men det er verken skarpt eller særlig dyptloddende. For å fortjene den statusen hun har, mener jeg man må ha mer å komme med enn godt håndverk.
  

10. Har du selv ambisjoner om å skrive bok ?

Nei, dessverre. Jeg har mange gode ideer til både romaner og noveller, og når jeg jobber med dem i hodet blir jeg alltid overrasket over hvor gjennomførbart det er. Problemet er nettopp den totale mangelen på ambisjoner som gjør at jeg aldri ser poenget med å overføre tanker til skrift. 



11. Hva mener du om hjem uten bøker ?

Tomt og litt trist. Når jeg besøker folk som ikke eier en eneste bok, føler jeg ofte at jeg sitter og venter på noen som skal komme. Inntil jeg skjønner at det er bøkene jeg savner. Men tristere enn et hjem uten bøker, er et hjem fullt av bøker som ingen leser.  

Tusen takk, Line !  

mandag 20. juni 2011

På TV ikveld

Ikveld starter den da; og visst skal vi følge med fra starten!



NRK1 kl 21.30: Boardwalk Empire (1)
Amerikansk dramaserie. Kritikerrost HBO-serie fra forbudstiden i USA. Nucky Thompson var den ubestridte herskeren over Atlantic City. Politikeren og gangsteren levde et liv i luksus og samarbeidet med politikere, vanlige folk og forbrytere. Martin Scorsese har regien på første episode som foregår den dagen det ble forbudt å selge alkohol. Nucky taler varmt for forbudet på et kvinnemøte, men ser også muligheten til å tjene stort på ulovlig spritsalg. Margaret, en vakker, gravid kvinne ber om hjelp. Mannen hennes drikker, men trenger jobb, og Nucky sier han vil hjelpe. Les mer om serien

Jeg må si mine forventninger er skyhøye. (Må nesten bli skuffet, da.)
FordiMartin Scorsese er produsent, og har i tillegg regissert pilotepisoden. Fordi manuset er skrevet av Terence Winter («The Sopranos») og fordi Steve Buscemi spiller hovedrollen i en av de mest påkostede HBO-seriene noen sinne.

fredag 17. juni 2011

Jan E Hansen om André Bjerke

"Han var verdens mest underholdende leksikon. Som formidler var han nærmest et medium. Han kunne minne om en litteraturhistorisk mutasjon med en Heines lyriske gemytt, en Goethes åndelige pasjon, en Stefan Zweigs historisk-biografiske skarpsyn, en William Shakespeares intrigante fantasi, en Oscar Wildes elegante ironi og en Arthur Koestlers bevegelige fornuft.
 - Det var som om noen hadde lånt ham på biblioteket.
I virkeligheten hadde vi fått ham i gave."

(Jan E. Hansen: "De døde")

søndag 12. juni 2011

ODD EIDEM – en allerede glemt gullpenn ?

Denne artikkelen skrev jeg for Litteraturtidsskriftet Biblioteket nr.5, mars 2011.



Forleggeren Henrik Groth ga uutrykk for hva som var den rådende oppfatning i Bok-Norge anno 1958: ”Nordmenn kjøper ikke noveller, de synes de får for lite igjen for pengene.” Odd Eidem kom ikke med noveller til Groths kontor det året. Han kalte sine tekster flanerier; hans egen sjanger som er en blanding av erindring, novelle, skisse og kåseri, der han elegant avbryter seg selv med assosiasjoner og digresjoner, ofte med en humoristisk vri. Men flaneriene kan like gjerne ha et streif av melankoli i seg. Sjangeren kan være like vanskelig å sette i bås som forfatteren selv. Flaneriene skulle gjøre Eidem til en bestselgende forfatter og gjøre Groths dystre spådom til skamme.

Det skulle ta tid før Eidem fant sin stemme, sin stil. Han var fylt 45 da han fikk sitt første flaneri på trykk. Å flanere betyr å slentre, vandre eller spasere passelig formålsløst gatelangs. 10 år tidligere hadde han bekymret gjort opp status over sitt forfatterskap. Fire bøker hadde han utgitt, i fire ulike sjangre: Litterære essays, en roman, et skuespill og en biografi. Han var ikke overbevist om at dette lød som en harmonisk innledning til et forfatterskap.
På dette tidspunkt hadde han for eksempel skrevet et 16-akters drama om bondeopprøreren Christian Lofthuus. Nationaltheatret opplyste at hvis de skulle sette det opp i sin helhet , ville forestillingen ha tatt tre uker (!). Men han nådde et veiskille med følgende erkjennelse: ”Fremragende stil uten innhold lar seg overhodet ikke påvise i praksis!” Han tar det ofte siterte ’stilen er mannen’ enda et steg videre: ”Absolutt alt er i ordenes verden et spørsmål om stil. Og ordenes verden er hele tilværelsens verden! Det gjelder det samme for skribenten som for komponisten: Klangen er forutsetningen for bærekraften i et kunstverk.”
Odd Eidems kanskje mest kjente anekdote handler om en korrepondanse mellom forfatteren og en nidkjær byråkrat i et diffust departement. Som alltid med Eidem må leseren ta det med en klype salt eller to, om det vi blir fortalt virkelig har hendt. Forfatteren har ubedt mottatt et reisestipend på 900 kroner. Etter et år får han brev fra departementet. ”En kan ikke se”, skrev en, ”at det er kommet reiseinnberetning”. Stipendiaten unnlot å svare. Det går tre måneder, og han får en ny påminnelse. ”Idet en viser til skriv som en sendte en den 4.mars i år, kan en ikke se at en har fått svar. En tør gjøre merksam på at en har plikt til å sende reiseinnberetning.” Da Eidem fremdeles unnlater å svare mottar han et rekommandert trusselbrev. ”En gjør med dette merksam på at en to ganger tidligere har bedt en om reiseinnberetning. Da en ikke kan se at slikt er skrevet enda en har plikt til det etter loven, må Departementet kreve at en retter seg etter gjeldende føresegner. Saka vil ellers få konsekvenser.” Nå var stipendiaten nødt til å fortelle sannheten. ”En takker for de tre skrivene en har fått fra en. En tillater seg med dette å melde at en for for reisestipendet har kjøpt påhengsmotor, og at en reiser fremdeles.” Aldri senere fikk han svar.
I 1945 ble Odd Eidem fast litteratur- og teaterkritiker i det nystiftede Verdens Gang. Det kunne kanskje vært interessant å lese en bok med tittelen ’Eidem om bøker’, slik ’Borgen om bøker’ og ’Bjørneboe om bøker’ fremdeles er fascinerende lesning. Men hans litteraturkritikk finnes ikke i bokform, og det har nok sine gode grunner. Det jeg har lest av hans bokanmeldelser inneholder da også uventet mye middelmådig. Det forholder seg ganske annerledes med hans teaterkritikk, som er samlet i hele tre bøker. Her er det veldig mye å glede seg over.
En magistergrad i litteraturhistorie hadde han da også i bagasjen da han kom til VG, visstnok med så overbevisende karakterer at den legendariske litteraturforskeren Fredrik Paasche ønsket ham som universitetsstipendiat. Tilbudet var smigrende, men gudsskjelov for oss ble han skribent isteden. Enkelte skuespillere, derimot, ville nok ha foretrukket at mannen ble akademiker. Han skulle bli Norges mest fryktede teaterkritiker, og av mange oppfattet som direkte hensynsløs. Ennå huskes uttalelsen ”opp gikk teppet, og inn på scenen veltet 900 kilo daukjøtt”, som han skrev om en oppsetning med blant andre den senere så anerkjente teaterinstuktøren Stein Winge i skuespillertruppen. En annen gang karakteriserte han Liv Ullmanns rolletolkning av Jeanne d’Arc som ”en kristen Pippi Langstrømpe”. Dessuten kunne han få seg til å skrive om en god fiskesuppe han hadde fortært før forstillingen fremfor å skrive om selve teaterstykket, hvis stykket forekom ham mislykket eller kjedelig.
Selv om det er nettopp slike uttalelser vi husker så lenge etterpå, så er de neppe representative for over tyve års virke i Thalias tjeneste. Mange skuespillere husker Eidems kritikervirksomhet med takknemlighet, særlig fordi han ofte viet spesiell oppmerksomhet til smårolleinnehaverne. Og i dag virker det nesten som om skuespillerne oppfatter det som en ære å ha blitt ’slaktet’ av Eidem. I ettertid vel å merke. Det var kanskje ikke like stas den gang. ”Jeg vet hvorfor De er et ondsinnet svin!”, sa en mann til ham på gaten en gang. Han viftet med formiddagsavisen. ”De går med en teatersjef i maven. Og nå hevner De Dem!” ”Mon det ikke heller skyldes at jeg er en mislykket dramatiker”, repliserte Eidem.
”Jeg har aldri oppsøkt ’historier’. De har derimot oppsøkt meg. Og dessuten: Hvor finnes det usannsynlige? Rundt neste gatehjørne”, skriver Eidem i sin memoarbok Con Amore. En gang på 50-tallet ble han oppsøkt av lyrikeren Carl Keilhau. Ville han bli med på køpeniciader, skrive komedier, et såkalt bakvendt leksikon; kort sagt en systematisk og meget litterær hån over fedrelandet? En harmløs lek, det hele. André Bjerke skulle også være med. Samarbeidet resulterte i mange livsglade påfunn. I dag vil vi se på dem som bagatellmessige innfall, selvsagt uten litteraturhistorisk betydning, men som tidsbilder er de interessante. Men både Bjerke og Eidem skulle i flere tiår få etiketten ’overfladisk’ klistret på seg pga. denne lekne perioden.
Kulturjournalisten Jan E. Hansen spurte en gang Odd Eidem om han hadde vært fristet til å bli antroposof noen gang, i likhet med Alf Larsen og André Bjerke, som han hadde så moro av å være kamerat med, svarte han forbløffet: ”Nei, erru gæern, jeg er fra Hamar, jeg!” 
Den kjappe, selvironiske replikken er utpreget eidemsk. Nei, han var så visst ingen lagspiller, snarere en tilskuer som betraktet omverden med nysgjerrighet og undring, en som ville gå sine egne veier, uavhengig av tidens skiftende moteretninger. Det er intet romantisk over Eidems outsider-posisjon. Han hadde sett så mange -ismer komme og gå. I sin ungdom hadde han vært innom den sosialistiske organisasjonen Clarté og vært medlem av Erling Falks Mot Dag, men ganske snart hadde han gjennomskuet denne form for sekterisme. Etterhvert skulle han vende alle ideologier ryggen. Han anså seg selv som et upolitisk menneske.
Mest overrasket var han over at en ny generasjon atter en gang skulle omfavne marxismen. På 70-tallet forsøkte han i Studentersamfunnet  å komme i dialog med SUF og AKP. Han ble som forventet møtt med bu-rop fra salen. Han innså da at den som stemplet motstanderen som ’reaksjonær’ hadde vunnet debatten. Slike premisser for debatt likte han dårlig. Og nærmest resignert avsluttet han sitt innlegg på følgende vis: ”Kall meg konservativ, kall meg radikal, jeg er likeglad. Kall meg Frognertrikken!”
Det er merkelig å lese seg til hvilke fiender en ’upolitisk’ forfatter kunne få i det humørløse 70-tallets Norge. 
Dag Solstad skrev en bokanmeldelse av Eidems roman Pieter og jeg med den megetsigende overskiften ”En borgerlig puddel får litterære ambisjoner”. Det er, som man forstår, snarere et personangrep enn en anmeldelse. Litteraturprofessor Willy Dahl er et annet eksempel på en som hadde fått Eidem i vrangstrupen. Dahl var blitt bedt av Klassekampen om å anmelde Under appelsintreet, en samling epistler av Odd Eidem. Slik svarte han på avisens anmodning: ”Han representerer det verste ved alt norsk skriveri: Denne snusfornuftige uvitenheten som har lært seg noen stilistiske trick og kan ramle i vei om hva som helst. Dere kan selvfølgelig prøve å få tak i en annen anmelder, men mitt råd er at dere ganske enkelt overser ham – det er så mye annet det er viktigere å skrive om.” (Å, det kan være kaldt og trangt i den norske andedammen!)
Til sine nærmeste sa Eidem: ”Hadde jeg ikke et utland å reise til, ville jeg blitt sprø. Hadde jeg ikke vært forfatter og ikke visst at forfatteriet kan gjøre en syk mann frisk, ville jeg ikke ha levd.” På midten av 70-tallet kjøpte han hus i Provence og tilbrakte vinterhalvåret der og somrene på Nesodden. Dessverre skulle han bli rammet av Alzheimer på sine eldre dager. Jeg synes det er hjerteskjærende å tenke på at nettopp han som definerte sin diktning som ’ faglig anvendt erindringskunst ” måtte gjennomlide denne forferdelige sykdommen, som sakte og ubønnhørlig frarøver mennesket dets hukommelse.
Denne korte artikkelen er ikke ment som annet enn en påminnelse om et forfatterskap som er i ferd med å gå i glemmeboka. Har du ikke lest noe av Odd Eidem, har du mye å glede deg til. Hele seks samlinger med flanerier er det blitt: Kefir og Chianti (1958), Sett fra Sirius (1963), Zikzak (1967), Det fjerde øye (1971, Flaskepost (1973) og Karjol (1975). Jeg kan med hånden på hjertet anbefale dem alle sammen. Likeså hans to erindringsbøker Con Amore (1983) og Kall meg Frognertrikken! (1984). Av hans romaner mener jeg Cruise (1978) er den mest vellykkede, i hvert fall er den en av de morsomste bøker som er skrevet her til lands.

---