ODD EIDEM – en allerede glemt gullpenn ?

Denne artikkelen skrev jeg for Litteraturtidsskriftet Biblioteket nr.5, mars 2011.

Forleggeren Henrik Groth ga uutrykk for hva som var den rådende oppfatning i Bok-Norge anno 1958: ”Nordmenn kjøper ikke noveller, de synes de får for lite igjen for pengene.” Odd Eidem kom ikke med noveller til Groths kontor det året. Han kalte sine tekster flanerier; hans egen sjanger som er en blanding av erindring, novelle, skisse og kåseri, der han elegant avbryter seg selv med assosiasjoner og digresjoner, ofte med en humoristisk vri. Men flaneriene kan like gjerne ha et streif av melankoli i seg. Sjangeren kan være like vanskelig å sette i bås som forfatteren selv. Flaneriene skulle gjøre Eidem til en bestselgende forfatter og gjøre Groths dystre spådom til skamme.

Det skulle ta tid før Eidem fant sin stemme, sin stil. Han var fylt 45 da han fikk sitt første flaneri på trykk. Å flanere betyr å slentre, vandre eller spasere passelig formålsløst gatelangs. 10 år tidligere hadde han bekymret gjort opp status over sitt forfatterskap. Fire bøker hadde han utgitt, i fire ulike sjangre: Litterære essays, en roman, et skuespill og en biografi. Han var ikke overbevist om at dette lød som en harmonisk innledning til et forfatterskap.

På dette tidspunkt hadde han for eksempel skrevet et 16-akters drama om bondeopprøreren Christian Lofthuus. Nationaltheatret opplyste at hvis de skulle sette det opp i sin helhet , ville forestillingen ha tatt tre uker (!). Men han nådde et veiskille med følgende erkjennelse: ”Fremragende stil uten innhold lar seg overhodet ikke påvise i praksis!” Han tar det ofte siterte ’stilen er mannen’ enda et steg videre: ”Absolutt alt er i ordenes verden et spørsmål om stil. Og ordenes verden er hele tilværelsens verden! Det gjelder det samme for skribenten som for komponisten: Klangen er forutsetningen for bærekraften i et kunstverk.”

Odd Eidems kanskje mest kjente anekdote handler om en korrepondanse mellom forfatteren og en nidkjær byråkrat i et diffust departement. Som alltid med Eidem må leseren ta det med en klype salt eller to, om det vi blir fortalt virkelig har hendt. Forfatteren har ubedt mottatt et reisestipend på 900 kroner. Etter et år får han brev fra departementet. ”En kan ikke se”, skrev en, ”at det er kommet reiseinnberetning”. Stipendiaten unnlot å svare. Det går tre måneder, og han får en ny påminnelse. ”Idet en viser til skriv som en sendte en den 4.mars i år, kan en ikke se at en har fått svar. En tør gjøre merksam på at en har plikt til å sende reiseinnberetning.” Da Eidem fremdeles unnlater å svare mottar han et rekommandert trusselbrev. ”En gjør med dette merksam på at en to ganger tidligere har bedt en om reiseinnberetning. Da en ikke kan se at slikt er skrevet enda en har plikt til det etter loven, må Departementet kreve at en retter seg etter gjeldende føresegner. Saka vil ellers få konsekvenser.” Nå var stipendiaten nødt til å fortelle sannheten. ”En takker for de tre skrivene en har fått fra en. En tillater seg med dette å melde at en for for reisestipendet har kjøpt påhengsmotor, og at en reiser fremdeles.” Aldri senere fikk han svar.

I 1945 ble Odd Eidem fast litteratur- og teaterkritiker i det nystiftede Verdens Gang. Det kunne kanskje vært interessant å lese en bok med tittelen ’Eidem om bøker’, slik ’Borgen om bøker’ og ’Bjørneboe om bøker’ fremdeles er fascinerende lesning. Men hans litteraturkritikk finnes ikke i bokform, og det har nok sine gode grunner. Det jeg har lest av hans bokanmeldelser inneholder da også uventet mye middelmådig. Det forholder seg ganske annerledes med hans teaterkritikk, som er samlet i hele tre bøker. Her er det veldig mye å glede seg over.

En magistergrad i litteraturhistorie hadde han da også i bagasjen da han kom til VG, visstnok med så overbevisende karakterer at den legendariske litteraturforskeren Fredrik Paasche ønsket ham som universitetsstipendiat. Tilbudet var smigrende, men gudsskjelov for oss ble han skribent isteden. Enkelte skuespillere, derimot, ville nok ha foretrukket at mannen ble akademiker. Han skulle bli Norges mest fryktede teaterkritiker, og av mange oppfattet som direkte hensynsløs. Ennå huskes uttalelsen ”opp gikk teppet, og inn på scenen veltet 900 kilo daukjøtt”, som han skrev om en oppsetning med blant andre den senere så anerkjente teaterinstuktøren Stein Winge i skuespillertruppen. En annen gang karakteriserte han Liv Ullmanns rolletolkning av Jeanne d’Arc som ”en kristen Pippi Langstrømpe”. Dessuten kunne han få seg til å skrive om en god fiskesuppe han hadde fortært før forstillingen fremfor å skrive om selve teaterstykket, hvis stykket forekom ham mislykket eller kjedelig.

Selv om det er nettopp slike uttalelser vi husker så lenge etterpå, så er de neppe representative for over tyve års virke i Thalias tjeneste. Mange skuespillere husker Eidems kritikervirksomhet med takknemlighet, særlig fordi han ofte viet spesiell oppmerksomhet til smårolleinnehaverne. Og i dag virker det nesten som om skuespillerne oppfatter det som en ære å ha blitt ’slaktet’ av Eidem. I ettertid vel å merke. Det var kanskje ikke like stas den gang. ”Jeg vet hvorfor De er et ondsinnet svin!”, sa en mann til ham på gaten en gang. Han viftet med formiddagsavisen. ”De går med en teatersjef i maven. Og nå hevner De Dem!” ”Mon det ikke heller skyldes at jeg er en mislykket dramatiker”, repliserte Eidem.

”Jeg har aldri oppsøkt ’historier’. De har derimot oppsøkt meg. Og dessuten: Hvor finnes det usannsynlige? Rundt neste gatehjørne”, skriver Eidem i sin memoarbok Con Amore. En gang på 50-tallet ble han oppsøkt av lyrikeren Carl Keilhau. Ville han bli med på køpeniciader, skrive komedier, et såkalt bakvendt leksikon; kort sagt en systematisk og meget litterær hån over fedrelandet? En harmløs lek, det hele. André Bjerke skulle også være med. Samarbeidet resulterte i mange livsglade påfunn. I dag vil vi se på dem som bagatellmessige innfall, selvsagt uten litteraturhistorisk betydning, men som tidsbilder er de interessante. Men både Bjerke og Eidem skulle i flere tiår få etiketten ’overfladisk’ klistret på seg pga. denne lekne perioden.

Kulturjournalisten Jan E. Hansen spurte en gang Odd Eidem om han hadde vært fristet til å bli antroposof noen gang, i likhet med Alf Larsen og André Bjerke, som han hadde så moro av å være kamerat med, svarte han forbløffet: ”Nei, erru gæern, jeg er fra Hamar, jeg!” 
Den kjappe, selvironiske replikken er utpreget eidemsk. Nei, han var så visst ingen lagspiller, snarere en tilskuer som betraktet omverden med nysgjerrighet og undring, en som ville gå sine egne veier, uavhengig av tidens skiftende moteretninger. Det er intet romantisk over Eidems outsider-posisjon. Han hadde sett så mange -ismer komme og gå. I sin ungdom hadde han vært innom den sosialistiske organisasjonen Clarté og vært medlem av Erling Falks Mot Dag, men ganske snart hadde han gjennomskuet denne form for sekterisme. Etterhvert skulle han vende alle ideologier ryggen. Han anså seg selv som et upolitisk menneske.

Mest overrasket var han over at en ny generasjon atter en gang skulle omfavne marxismen. På 70-tallet forsøkte han i Studentersamfunnet  å komme i dialog med SUF og AKP. Han ble som forventet møtt med bu-rop fra salen. Han innså da at den som stemplet motstanderen som ’reaksjonær’ hadde vunnet debatten. Slike premisser for debatt likte han dårlig. Og nærmest resignert avsluttet han sitt innlegg på følgende vis: ”Kall meg konservativ, kall meg radikal, jeg er likeglad. Kall meg Frognertrikken!”

Det er merkelig å lese seg til hvilke fiender en ’upolitisk’ forfatter kunne få i det humørløse 70-tallets Norge. 
Dag Solstad skrev en bokanmeldelse av Eidems roman Pieter og jeg med den megetsigende overskiften ”En borgerlig puddel får litterære ambisjoner”. Det er, som man forstår, snarere et personangrep enn en anmeldelse. Litteraturprofessor Willy Dahl er et annet eksempel på en som hadde fått Eidem i vrangstrupen. Dahl var blitt bedt av Klassekampen om å anmelde Under appelsintreet, en samling epistler av Odd Eidem. Slik svarte han på avisens anmodning: ”Han representerer det verste ved alt norsk skriveri: Denne snusfornuftige uvitenheten som har lært seg noen stilistiske trick og kan ramle i vei om hva som helst. Dere kan selvfølgelig prøve å få tak i en annen anmelder, men mitt råd er at dere ganske enkelt overser ham – det er så mye annet det er viktigere å skrive om.” (Å, det kan være kaldt og trangt i den norske andedammen!)

Til sine nærmeste sa Eidem: ”Hadde jeg ikke et utland å reise til, ville jeg blitt sprø. Hadde jeg ikke vært forfatter og ikke visst at forfatteriet kan gjøre en syk mann frisk, ville jeg ikke ha levd.” På midten av 70-tallet kjøpte han hus i Provence og tilbrakte vinterhalvåret der og somrene på Nesodden. Dessverre skulle han bli rammet av Alzheimer på sine eldre dager. Jeg synes det er hjerteskjærende å tenke på at nettopp han som definerte sin diktning som ’ faglig anvendt erindringskunst ” måtte gjennomlide denne forferdelige sykdommen, som sakte og ubønnhørlig frarøver mennesket dets hukommelse.

Denne korte artikkelen er ikke ment som annet enn en påminnelse om et forfatterskap som er i ferd med å gå i glemmeboka. Har du ikke lest noe av Odd Eidem, har du mye å glede deg til. Hele seks samlinger med flanerier er det blitt: Kefir og Chianti (1958), Sett fra Sirius (1963), Zikzak (1967), Det fjerde øye (1971, Flaskepost (1973) og Karjol (1975). Jeg kan med hånden på hjertet anbefale dem alle sammen. Likeså hans to erindringsbøker Con Amore (1983) og Kall meg Frognertrikken! (1984). Av hans romaner mener jeg Cruise (1978) er den mest vellykkede, i hvert fall er den en av de morsomste bøker som er skrevet her til lands.

---