Georges Simenon (1903-1989)

I siste nummer av Bokvennen - et utmerket litterært magasin, som alle lesere av denne bloggen burde abonnere på - er Dagbladet-journalisten Fredrik Wandrup representert med et essay om Georges Simenon.
Jeg tror ikke jeg har lest noe Maigret siden gymnaset. Husker at jeg syntes han var litt tung på labben. Men smaken min kan jo ha forandret seg.
Simenons CV imponerer! Han var så utrolig produktiv.

"Politimannen Jules Maigret er hovedpersonen i 75 romaner og 28 noveller. I perioden fra 1931 til 1972 skrev Simenon gjennomsnittlig bortimot to Maigret-romaner hvert år. De er oversatt til 53 språk og visstnok solgt i 550 millioner eksemplarer. Simenon har utvilsomt vært en av verdens mest utbredte og leste forfattere."

"I tillegg til Maigretbøkene skrev Simenon minst 100 romaner under sitt eget navn og enda opptil 300 under i 29 forskjellige pseudonymer. En del av de romanene som ikke handlet om Maigret, regnes for å være mesterverker. Mange av dem er oversatt til norsk."

Forstår du disse tallene! For meg er de aldeles ufattelige.
Men det er også andre tall som forbindes med Simenon. I et intervju med Federico Fellini (av alle!) kom han med en bekjennelse:

"Iløpet av livet har jeg elsket med 10 000 kvinner."

(Han går altså Rune Rudberg en høy gang.)
De fleste av dem hadde vært prostituerte. Men om det er sant, vet vi ikke. Simenon dikterte eller skrev hele 22 bind med erindringer. Brorparten av dem må regnes som oppdiktede!
Forfatteren Colette, som var redaktør ved et av forlagene Simenon prøvde seg på, fikk enorm påvirkning på forfatterens utvikling. Hun rådet ham til å slutte å skrive "litterært", at han måtte kutte ut adverb og adjektiv og skrive mest mulig enkelt og konkret. Det skulle bli hans varemerke. Han skraper språket ned til scratch og unngår pynt og ornamentering. Han hevder selv med en viss stolthet at hans ordforråd er på ca. 2000 ord! Han skriver heller ikke lange bøker. De er sjelden over 150 sider.
I likhet med Graham Greene var han gjentatte ganger innstilt til Nobelprisen i litteratur. Men hverken Greene eller Simenon skulle motta den. De ble nok regnet som både lettvektere og for populære av de vise menn i Stockholm.
Her hjemme var den seriøse kritikeren Philip Houm (1911-1990) ustanselig en forsvarer av Simenons forfatterskap. Han skriver: "De fleste Maigret-bøkene er mattere enn de beste. Men jeg kan ikke se annet enn at en 15-20 bøker holder mål. Georges Simenons egne strenge mål. Jeg sikter til bøker som Maigret og det mystiske hus, Maigret og den gamle damen, Maigret og den døde piken, Maigret og mannen på benken, Maigret og mannen uten hode.Og leseverdige er de, nesten alle."