Simenon II

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg synes det er interessant med kjente forfatteres arbeidsrutiner. Og sakser litt mer fra Fredrik Wandrups essay om Georges Simenon.

Først skrev han ned navnene på skikkelsene i fortellingen, med nøyaktige beskrivelser, adresser, iblant til og med telefonene på en stor såkalt manillakonvolutt. Han skrev ikke ned intrigen, den dukket opp mens han skrev. Natten før han skulle begynne, renset han den elektiske IBM-maskinen sin og skiftet fargebånd. Han la fram et utvalg piper pluss et lite lager av spesialtobakken Coupe Maigret og sørget for å ha en kaffekanne og en stor kaffekopp i nærheten. Han gjorde også klar et par store mapper, en til manuskriptet og en til en gjennomslagskopi. Telefonen ble koblet ut, dørene til arbeidsværelset låst. Et "ikke forstyrr-skilt" han hadde stjålet fra Plaza Hotel i New York ble hengt på døren. Familien og tjenerne var vant til å gå stille i huset når mesteren var i arbeid.
Neste morgen var han klar til aksjon. Han sto opp ved soloppgang, iført en av sine sportsskjorter av merket Abercrombie & Fitch. Han skrev som en storvind, 92 ord i minuttet, uten å gå tilbake i teksten eller sjekke ordbøker, han tok knapt nok pause for å gå igjennom det han hadde skrevet. ved halv elleve-tiden var han ferdig for dagen, med et 80-siders utkast ferdig til å bli renskrevet av sekretæren. Skjorten var gjennomsvett og ble sendt til vask. Den måtte være tørr før kvelden. Han var nøye med å bruke samme skjorte til boken var ferdig.
Etter åtte, ti dager var arbeidet utført dersom det var en vanlig roman. Maigret-bøkene kunne ta opptil en måned. Manuset ble levert til forleggeren. Deretter ofret ikke Simenon boken en tanke. Han så heller ikke noen av de utallige filmene eller TV-dramatiseringene som ble gjort med Maigret som hovedperson.

Det virker jo så enkelt. Vel bekomme!

Georges Simenon (1903-1989)

I siste nummer av Bokvennen - et utmerket litterært magasin, som alle lesere av denne bloggen burde abonnere på - er Dagbladet-journalisten Fredrik Wandrup representert med et essay om Georges Simenon.
Jeg tror ikke jeg har lest noe Maigret siden gymnaset. Husker at jeg syntes han var litt tung på labben. Men smaken min kan jo ha forandret seg.
Simenons CV imponerer! Han var så utrolig produktiv.

"Politimannen Jules Maigret er hovedpersonen i 75 romaner og 28 noveller. I perioden fra 1931 til 1972 skrev Simenon gjennomsnittlig bortimot to Maigret-romaner hvert år. De er oversatt til 53 språk og visstnok solgt i 550 millioner eksemplarer. Simenon har utvilsomt vært en av verdens mest utbredte og leste forfattere."

"I tillegg til Maigretbøkene skrev Simenon minst 100 romaner under sitt eget navn og enda opptil 300 under i 29 forskjellige pseudonymer. En del av de romanene som ikke handlet om Maigret, regnes for å være mesterverker. Mange av dem er oversatt til norsk."

Forstår du disse tallene! For meg er de aldeles ufattelige.
Men det er også andre tall som forbindes med Simenon. I et intervju med Federico Fellini (av alle!) kom han med en bekjennelse:

"Iløpet av livet har jeg elsket med 10 000 kvinner."

(Han går altså Rune Rudberg en høy gang.)
De fleste av dem hadde vært prostituerte. Men om det er sant, vet vi ikke. Simenon dikterte eller skrev hele 22 bind med erindringer. Brorparten av dem må regnes som oppdiktede!
Forfatteren Colette, som var redaktør ved et av forlagene Simenon prøvde seg på, fikk enorm påvirkning på forfatterens utvikling. Hun rådet ham til å slutte å skrive "litterært", at han måtte kutte ut adverb og adjektiv og skrive mest mulig enkelt og konkret. Det skulle bli hans varemerke. Han skraper språket ned til scratch og unngår pynt og ornamentering. Han hevder selv med en viss stolthet at hans ordforråd er på ca. 2000 ord! Han skriver heller ikke lange bøker. De er sjelden over 150 sider.
I likhet med Graham Greene var han gjentatte ganger innstilt til Nobelprisen i litteratur. Men hverken Greene eller Simenon skulle motta den. De ble nok regnet som både lettvektere og for populære av de vise menn i Stockholm.
Her hjemme var den seriøse kritikeren Philip Houm (1911-1990) ustanselig en forsvarer av Simenons forfatterskap. Han skriver: "De fleste Maigret-bøkene er mattere enn de beste. Men jeg kan ikke se annet enn at en 15-20 bøker holder mål. Georges Simenons egne strenge mål. Jeg sikter til bøker som Maigret og det mystiske hus, Maigret og den gamle damen, Maigret og den døde piken, Maigret og mannen på benken, Maigret og mannen uten hode.Og leseverdige er de, nesten alle."