mandag 14. mars 2016

Å, de lange setningene!

(En reprise fra 2009.)
 
 

Da forfatterne tok i bruk PC’ens tekstbehandlingsprogram var det mange som mente at det ville resultere i langt flere tjukke bøker med laaange setninger. Jeg vet ikke om det stemmer, man skrev fryktelig langt før også. Dostojevskij og Proust skrev for hånd, - jeg sier ikke mer.
Men Word ga oss muligheten til lettere å stryke, klippe ut og lime inn. En skulle tro det innbød til strammere redigering, men det er sannelig ikke alltid tilfelle.
Stieg Larssons Millenium-trilogi er et godt eksempel på bøker som nærmest trygler om redigeringshjelp. Hver bok er på seks-, syvhundre sider, og det er rett og slett for mye av det gode for spenningsbøker. Jeg tror man med fordel kunne ha skåret dem ned til det halve. Men det var kanskje aldri aktuelt å redigere bøkene, siden forfatteren døde så plutselig.
I sommer leste jeg Jenta som lekte med ilden. Da oppdaget jeg at boka kunne skumleses, uten at det hadde noe å si for leseopplevelsen. Det var først ved de siste hundre sidene at jeg trengte å lese setning for setning, men det var pga at det ble så meningsløst mange navn å holde rede på, og ikke pga at teksten var intellektuelt krevende.
En som derimot krever noe av sine lesere, er Cladio Magris i romanen I blinde. Det er en roman av normal lengde, 330 sider, men med påfallende lange setninger. Her kommer ett eksempel:

“Så det helvetes oppstyret på Island var det du selv som hadde pønsket ut, av kjærlighet til de skabbete fillefransene med engelsk syke, uten at noen rakte deg en hjelpende hånd for å velte Hans Majestes orden over ende, ikke sant, så du bare spyttet uten å tenke over at du sto på geledd med de andre for å høre talen til den nye fengselsdirektøren” - og så hvinte det i den nihalede katten- “så du kan ikke kjenne igjen det kommunisttrynet, har aldri sett ham for dine øyne før, og spark og stokkeslag - “så du er altså ikke en spion, en forræder som har kommet hit for å sabotere, en som bare later som du er en kamerat, sabotere arbeidernes frie sosialistiske Jugoslavia, for du skulle vel aldri være et italiensk fascistsvin som vil ha tilbake Istria og Fiume” - og så hodet ned i do, eller løpe så fort du kan mellom rekkene av andre fanger, som skal slå deg så hardt de kan og brøle “Tito Partija, Tito Partija!” - men hvor kommer de fra, alle ropene, et slikt spetakkel, jeg hører ikke mer, hvem tilhører dette øret som er døvt, det er satt ut av spill, det må ha vært et stokkeslag, for var det noen som slo, må jo også noen ha blitt truffet, jeg eller en annen.

Claudio Magris er forøvrig Italias kandidat til Nobelprisen i litteratur. For ordens skyld; han skriver ikke på den måten igjennom hele boka. Det hender faktisk at han setter punktum.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Nei, ikke nøl, men skriv en riktig god kommentar !