tirsdag 8. mars 2016

Sven Kærup Bjørneboe om forfatterjubileer



(En reprise fra 2010)


"Dauingers oppgave kan umulig være å holde liv i kjente og kjære nekrologforfattere, skriver Kærup Bjørneboe. Han er lei av forfatterjubileer allerede før Bjørnsonåret er kommet skikkelig i gang.
Bjørnson skal jubileres for full mugge. I ett år skal vår oppmerksomhet være rettet mot mannen på Aulestad under mottoet «Bjørnson for vår tid.»
Den samfunnsengasjerte Bjørnson, selve hans engasjement, er det vi skal feire - sies det. Forfatterskapet for øvrig, sakene han engasjerte seg i, mindre aktuelt.
Sant nok. BB's forfatterskap er omtrent like aktuelt i dag som fenomenet Al-Qaida og en mulig global økokatastrofe var i Kristiania ved århundreskiftet.
Skjønt, med to verdenskriger mellom vår tid og BB's samtid; med diverse folkemord; med utopiers fremvekst og fall; med et Europa på sotteseng og Vårherres definitive død, da kan det, muligens, være til trøst å bli minnet enda en gang om Bjørnsons børnetro? Hvem vet. Hans biograf Edvard Hoem vil gi oss svaret. Vi venter i spenning.
Dikter-jubileer styrker en nasjons identitet. En mann som Ibsen, han var en nasjonal identitetskaper av rang, sies det. Men når ble han dette? Først etter at utallige forskere og festtalere, hvis spesialitet alltid har vært å skape seg et trygt levebrød på trygt avdøde diktere, utropte han til en nasjonal størrelse. I takt med verdensberømmelsen. Om igjen og om igjen dette samme kulturoppgulpet om «de store», de samme anekdotene med variasjoner.
Pussig nok har norsk åndsliv fått rykte på seg utenlands for individualisme. Hvorfor? Antagelig fordi vår håndfull verdensberømtheter - Edv. Munch, Ibsen,. Hamsun - DE var individualister. Av den grunn måtte de rømme landet, og ble verdensberømte. Ikke mye nasjonal identitet hos dem, nei, ikke i utgangspunktet. De var grimme ællinger i dammen.
Et liv som grim ælling den gang kan neppe ha vært en nasjonalsport. Edv. Munch unnslapp såvidt sinnssykdom. En forfyllet Ibsen søkte reisestipend for «å lære det norske folk å tenke stort»; søknaden ble straks innvilget, landet ville bli kvitt ham.
100 og 150 års jubileer skal styrke interessen for forfatterskapet. Gjør de det? Etter Ibsen- jubileet kommer jeg aldri mer til å åpne en bok av Ibsen, enn si overvære skuespillerinners ungpikedrøm realisert i rollen som Nora på Nasjonal. Nok er nok. Jeg holder ham ansvarlig (med urette men likevel) for de drepende tonn godord under jubileet. Et steindødt forfatterskap, symbolisert ved brolagte Ibsen-sitater langs Karl Johan og Drammensveien. Ibsen i Andeby-utgave. Donalds konkurrent. «Kom og se! Vi i Andeby har fostret verdens største dikter, hans bevingede ord står å lese i stein i gatene våre.»

La gå. Jeg overdriver. Jeg bedriver vulgær-polemikk. Men jo eldre jeg blir desto større sans får jeg for vulgær-polemikk. Så mitt forslag lyder: Nedlegg Ibsen-senteret, bryt opp brosteinen, dropp nasjonalutgaven av Ibsens samlede (en potte hvor sugerørene står tett), fri oss fra dikterjubileene og frels oss fra det gode. Dauingers oppgave kan umulig være å holde liv i kjente og kjære nekrologforfattere.
Jubileet for kong Knut uten land, Hamsun-året i fjor, var lærerikt i den forstand at liket selv dukket opp og forstyrret festtaleriet. Hans påtrengende tilstedeværelse ødela stemningen. Vi skylder Hamsun takk for det.
Slikt søl risikerte vi ikke med Ibsen, enda mindre med Bjørnson. I Hamsuns tilfelle burde vi ventet femti år til, han er ikke uaktuell nok i forfatterskapet sitt, han nekter plent å la seg dytte ned i brosteinen. Både som person og forfatter en suspekt type, uegnet i nasjonal jubileumssammenheng.
V. Nabokov skrev en novelle, den handlet om omstreiferen som etter mange års elendighet vendte hjem til småbyen. Han hadde i sin tid fått publisert noen dikt. Idet han dukker opp på torvet og ordføreren er i ferd med å avduke en statue i bronse, byens store og dessverre avdøde dikter. Men Rocambole var altså ikke død. Festtalerne raser, dikteren kjeppjages.
Hamsun forblir en hard nøtt å knekke. Dersom noen skulle lykkes, stiger jo fanden selv opp av nøtta.
Han avskydde folk med mye rent mel i posen. Som den eneste av våre «store» nektet Hamsun å tilfredsstille lesernes behov for en moralsk garanti. Kan det være derfor de mange deltagerne i Hamsun-debatten så ofte snakker om «gåten Hamsun». I forsøket på å løse den, har hans biograf Kolloen endog hatt et drømmesyn, nesten for en åpenbaring å regne: Under arbeidet med det enorme Hamsun-stoffet (tredve hyllemeter, selv STASI blir smågutt) falt han i søvn, og så oppslukt var Kolloen at han i drømme med ett befant seg i samme seng som Hamsun.
Jeg tar reprise på dette, fordi Kolloen nå opptrer i egenskap av rikssynser på Hamsuns driftsliv; sist med en uttalelse om dikterens sado-masochistiske tilbøyeligheter (de nye brevene).
Hva biograf Kolloen IKKE sa noe om i intervjuet den gang, var Hamsuns reaksjon da han oppdaget selveste Kolloen der under dynen. Bygdedyret?
Tilbake til Bjørnson, en mann hvis skjebne og forfatterskapet egner seg perfekt til jubileum - motsatt Hamsun. 100 år etter sin død er BB's rykte så inderlig godt at vi kan mistenke ham for å ha satt det ut selv. Festtalere køer opp. Med hyppig opptreden i media har biograf Edvard Hoem allerede dannet lang kø ganske solo.
Noe må være galt med norsk opprørsånd når en forhenværende m-l-revolusjonær, Edvard Hoem, kan kreve vår oppmerksomhet ad BB's lidenskap i avholdssaken, hans forakt for diktere som drakk (Olaf Bull, August Strindberg), språkstriden, unionsspørsmålet, og hvorvidt BB virkelig hadde et kvinnfolk på si', osv. osv. For ikke å glemme «Hopp, hopp Karoline».
Jeg tar feil. Ikke sakene, ikke debattene, men BB's storhet, hans engasjement - evig aktuelt.
Jubileums-rusen må denne gang ha steget selv staten til hodet. Kulturminister Huitfeldt: «Kjære Bjørnson-venner. Norge er en ung nasjon. Derfor er det viktig å feire dem som var viktige for nasjonen vår» … og så blir hun profetisk: «I 2042 er det 100 år siden Dag Solstad ble født, da synes jeg vi skal feire ham, selv om tekstene hans da ikke vurderes som like relevante som i dag.»
En god idè. Men hvorfor ikke støpe Solstad i bronse med det samme? Hans engasjement er skapt for det. På med bronsen. Vi kan umulig vente til 2042. Han drar på årene, sikkert gebrekkelig her og der, også i engasjementet. De lærde strides jo om han fortsatt er maoist. Bronse vil stive ham opp. Så kan han gakke nedad Karl Johan i full mundur og skride over Ibsen-sitatene.
I kulturlivet drømmer mang en deltager om rollen som H.C. Andersens grimme ælling. Få er ekte. Riktignok skiller de seg ut i dammen, fetere og større enn de andre endene, så å si gigant-ender. På den måten blir dammen mindre, men svanene færre."

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Nei, ikke nøl, men skriv en riktig god kommentar !