Litterær påvirkning

Da Johan Borgen debuterte, skrev kritikerne at han var påvirket av Kafka.
"Jeg hadde ikke lest Kafka," fortalte Borgen senere, "men det er sikkert riktig likevel."

"Belest", jeg ? (en reprise)

Idétørke, sløvsinn eller simpelthen giddaløshet? Jeg kjører en reprise på en av de første postene jeg hadde på bloggen. Jeg skulle gjerne ha sagt: På utallige oppfordringer... Men den er for drøy. Jeg gjør det ganske uoppfordret. Dipsolitteraten har forandret utseende mange ganger, men innholdsmessig har han - om ikke annet - vært tro mot seg selv.

29. desember 2007

Her sitter jeg en fredelig romjulskveld og funderer på min nye blogg. Og vet igrunn ikke om mine innlegg havner ute på nettet eller om jeg taler for døve ører i cyberspace et sted! Barndomssykdommene er ihvertfall åpenbare; jeg skjønner lite av det jeg trodde skulle være enkelt: publiseringen, layouten, linkene, illustrasjoner, med masse mer. Men nei, dette var ikke så greit..!
Tanken bak bloggen var klar. Jeg ville dele leseopplevelser med andre, uten å virke belærende. For noen "ånds-snobb" er man tross alt ikke. Men bøker har bestandig vært viktig for meg. En gang i unge år var Hardyguttene og Gyldendals Gode Guttebøker min favorittlektyre. Senere ble det en salig blanding av navn som Johan Borgen, Jens Bjørneboe, Ian Fleming, Dostojevski, Kafka, Poe, Graham Greene, Hamsun, MacLean, Dickens, Solstad, Sandemose og Stephen King. Altetende! I begynnelsen leste jeg totalt ukritisk. Så kom en periode da jeg var genial. Det gikk dessverre/heldigvis fort over!
Poenget er at jeg har lest en uhorvelig mengde bøker. Og hatt glede av det. En litteraturhistoriker kan ha lest mer og langt mer strukturert. Men han kan stort sett bare pensum. Akademikeren har også som regel mistet lesegleden underveis. I bytte fikk han fagtermer og -ismer! Jeg vil ikke bytte med ham for alt i verden.
Jeg vil anbefale hvem som helst å lese. Og les hva som helst! Ikke la andre fortelle deg hva du bør like; hva som er såkalt god eller dårlig litteratur.

Svar på litterær quiz

Riktig svar på quizen var Lillelord og Lady Brett - Johan Borgen som jeg kjente ham av Brett Borgen. Utgitt på Aventura Forlag, 1985.
Og selv om han bare antydet svaret, så visste Tehme Melck dette. Og da de andre deltagerne visste at han visste, så ville de ikke være med på leken lengre.
Brett Borgens hensikt med biografien var visst å rive den kjente dikteren ned fra sokkelen, og alminneliggjøre ham. Noen ganger funker det i denne boken, andre ganger blir det et vel ensidig bilde av en mann som neppe var "alminnelig". Det blir ganske privat det hele; farlig nær en offentlig skittentøyvask.
Boka skapte litt furore dengang da. Men det er forlengst glemt. Biografien hennes like så.
Bøkene om "Lillelord", derimot, lever videre.

Litterær quiz

Et grått ruskevær har fjernet snøen som falt igår. Her sitter jeg med en kopp varm sjokolade, men uten egen nett-forbindelse. Min bærbare leter seg fram til de sterkeste signalene i nabolaget. Så får jeg håpe det intetanende mennesket ikke trekker ut kontakten, for nå synes jeg det er på tide med en litterær quiz her igjen.

Et kort tekstutdrag, denne gang. Desto vikTigere å bestemme sjanger, og å finne spor i ord. Tenk høyt i kommentarfeltet, så skal jeg gi deg hint underveis.
Vi setter igang:

"Så vokste jeg opp på den venstre siden i norsk åndsliv.
- Egentlig har du bare sett en jævla masse fulle folk, sa du engang til meg, etter et intervju om hvor fabelaktig det måtte ha vært for meg å vokse opp i det rike miljøet. Det fine miljøet. Så ille var det ikke. Jeg synes det var flott mange ganger, trodde det skulle være sånn. Men ikke så fint alltid som det ble sagt at det var. Alt ettersom årene gikk, så ble det finere og finere. Det eneste jeg husker av Halldór Laxness var at han lå og spydde i gangen. Tarjei Vesaas snakket jeg lenge med.
- Eg sit med kalosjene på, sa han. Det var det eneste han sa til meg, med ord. Med øynene sa han meget. Han spiste fiskeboller og drakk vann. Det kan man ikke si om alle dine berømte forfattervenner. Du elsket K. Jeg også. Han var litt for tykk og luktet godt. Som liten pike klamret jeg meg til ham, satt på fanget hans, var forelsket. Da han døde, sa du:
- Jeg elsket ham så høyt at en del av meg er borte, simpelthen.
Du holdt en fin preken for ham, i en teaterkirke han hadde valgt. Med gull og rødt. Du holdt preken for HJN også, i Vestre Krematorium.
- HJN trodde ikke på Gud, sa du. Og alle syntes det var så fint. Både K og HJN, ønsket du skulle tale i deres begravelser.
- Faen, jeg blir jo rene presten,sa du."

Jeg beklager disse irriterende initialene. Men de er jo selvsagt der, fordi de opprinnelige navnene er lett å google.
Forfatter og bok, takk!

"Angriper DØD krimkollega"

Slik lyder Dagbladets førstesideoppslag idag. Og allerede før vi har åpnet avisen, vet vi at Jan Guillou slakter Stieg Larsson og at han (Larsson) fikk suksess bare fordi han døde.
Men når vi leser intervjuet med Guillou inni avisen, blir tonen mer nyansert, for da uttaler han: "Stieg Larssons bøker hadde aldri solgt så bra hvis det ikke var for at han døde en tragisk død."
Det siste er jeg faktisk helt enig i. Norstedt Förlag har utnyttet Larssons død på en forbilledlig kynisk måte, og satt inn alle de ressurser de måtte ha i markedsføringen av Millenium-trilogien. Smi mens liket er varmt, har de tenkt der i går'n. Og som rimelig er, har det gitt full uttelling. Her er det ikke snakk om forlagets balanse mellom børs & katedral. Men kun børs.
Rent bortsett ifra at vi kanskje mistenker Guillou for å være misunnelig på en død kollegas salgstall, så er det en annen ting som slår oss. Nemlig at dette er gammalt nytt. Googler du kombinasjonen Guillou+Larsson, så vil du få DETTE oppslaget.
Det er fra Dagbladets nettavis anno 6.9. 2007.
Vår hukommelse er kort, så kanskje vi får samme oppslaget omigjen i 2009?

Litt om Musil... og Kafka

En kuriositet for de spesielt interesserte:

I januar 1913 ble det slått fast at Robert Musil led av en vanskelig "hjertenevrose" som artet seg på den måten at han var plaget av jagende puls, urolig hjerte, fordøyelsesbesvær og psyksisk utmattethet. 3. april erklærte legen at Musil måtte ta seg fri fra arbeidet i seks måneder for å komme til krefter igjen. I mai 1913 dro han derfor til Berlin der hans venn Franz Blei spurte ham om han ville bli medarbeider i tidsskriftet Neuer Rundschau. Musil takket ja til tilbudet og ble snart redaktør. Noe av det første han gjorde var å ta kontakt med en ung og ukjent tsjekkisk tyskskrivende forfatter ved navn Franz Kafka, og ba ham om å sende inn manuskripter til tidsskriftet. 23. februar 1914 noterer Kafka følgende i sin dagbok: "Brev fra Musil. Det gleder meg og gjør meg trist, for jeg har ingenting."
I april reiste Kafka og kjæresten Felice Bauer til Berlin, der de inngikk en uoffisiell forlovelse. Litt etter fulgte den offentlige. Felice besøkte ofte Berlin etter dette, og under et av disse besøkene lærte Musil å kjenne både Franz Kafka og Felice Bauer nokså inngående.
Til tross for at Kafka hadde beklaget seg seg til dagboken over at han manglet stoff, sendte han fortellingen "Die Verwandlung" ("Forvandlingen") til Musil. Den hører blant dikterens absolutte mesternoveller. Musil ville gjerne trykke den, men de andre i redaksjonen syntes at den var for lang. Musil bad Kafka om å kutte den ned med en tredjedel, men det nektet den tsjekkiske dikteren. "Die Verwandlung" kom derfor aldri på trykk i tidsskriftet.

(Kilde: "En dikter for fremtiden" - et essay av Karsten Alnæs)

Dipsolitteraten gratulerer

Dipsolitteraten gratulerer den franske forfatteren Jean-Marie Gustave Le Clézio med Nobelprisen i litteratur. Et totalt ukjent navn for meg, selv om han har skrevet en tredve bøker.
Nå er mannen 10 millioner svenske kroner rikere, og salget av bøkene hans vil skyte i været.
Han er ikke særlig kjent på mitt lokale bibliotek, heller. Romanen Gullfisken var den eneste de hadde av ham. Nå har de ikke den i hylla lenger, for jeg har lånt den med hjem.
Vi kan bli bedre kjent med hans forfatterskap ved å se Babel Spesial på svensk TV2 kl. 21.30 ikveld. Da sitter også Horace i studio.

En forfatters skriverom

Denne videosnutten har jeg "stjært" fra Kjetil Johnsen på Forfatterbloggen. Han igjen har tatt det ifra YouTube. Vi stjæler hemingsløst fra hverandre på nettet.

Anthony Horowitz (52) som bl.a. har skrevet Alex Rider-bokserien (kjempesuksess for ungdom) og TV-serien om inspektør Foyle (som mange ser hver påske), viser i denne reportasjen frem kontoret sitt og forteller hvorfor det er som det er - og hvordan han jobber. (Med fyllepenn!)

Jeg synes ikke hjemmekontoret hans er hjemmekoselig, men funksjonelt. Skulle gjerne hatt det sånn i heimen. Uansett: det viser hvordan en forfatters arbeidsplass kan se ut, når denne forfatteren har oppnådd suksess.

Kjell Askildsen - igjen

Kjell Askildsen ble i sin tid kåret til “Norges største nålevende forfatter” på denne bloggen.
Han har vært med i dette gamet en god stund. Debuterte allerede i 1953, og fyller 80 år neste år. Lenge regnet som en forfatternes forfatter, men ble alminnelig anerkjent med novellesamlingen Thomas F’s siste nedtegnelser til allmenheten (1983).
Askildsen gir ikke så ofte intervjuer. Men han ble grundig intervjuet av Alf van der Hagen i 1981 og ‘83. Resulatet av de samtalene er gjengitt som ett intervju i boka Dialoger (1993).
Jeg klipper litt derfra:

- Jeg vil kalle meg en realistisk forfatter. Jeg reagerer veldig ofte på bøker som er urealistiske på den måten at forfatteren lar personene tenke eller snakke i lange flyt, der det ene gullkornet avløser det andre. Dette er for meg et brudd med alt som har med realistisk litteratur å gjøre. I novellene mine lar jeg nesten alltid bare én person få lov til å tenke. Og hvis du ser godt etter, tenker han nesten ikke. Bøkene mine er - og det er det ingen som har sett, tror jeg - bøkene mine er handlingsnoveller. Ofte skjer det veldig lite, men det skjer noe hele tiden, det er forflytninger av personer fra ett sted til et annet i rommet. Det er ikke epokegjørende ting som hender, men det skjer mer enn det blir tenkt. Det blir bare tenkt noen få, grunnleggende tanker, som farger novellen.

- Men samtidig velger du deg en bestemt type personer, og det er gjerne mennesker som har innsett mer om livet enn det som strengt tatt er behagelig.

- Det tror jeg alle mennesker har innsett nå og da. Disse menneskene som jeg skaper, det er ikke kloke mennesker, det er ikke mennesker med stor livserfaring. Du kan godt si at det fins unntak fra dette, for eksempel når det gjelder Thomas F. Han er etter min mening en klok gammel gubbe. Men det er ingenting som utmerker personene i Et stort øde landskap som spesielt tenkende mennesker. De er ganske alminnelige, jeg hadde nær sagt, ganske alminnelige middelklassemennesker. Men jeg tror at alle mennesker kan få disse glimtene av avgrunnen i seg. Det tror jeg er allment, det er ikke noe spesielt for meg. Men - på den annen side: Skal du lage en novelle som du mener skal være spennende på ett eller annet plan, da nytter det ikke å fortelle en solskinnshistorie. All kunst skal være noe som pirker i folk, det skal være noe som stikker dem, noe som kanskje gjør dem litt redde. Det mener jeg er kunstens oppgave. Ikke lulle i søvn. Ikke fortelle pene historier. De stygge historiene kan være veldig pene når det kommer til stykket, fordi de kan få folk til å innse at det de ser i seg sjøl og som de nødig vil ut med overfor andre mennesker, dette kan de finne igjen hos helt normale og greie mennesker i mine noveller.

Jeg håper dere med dette ble litt klokere, og litt bedre kjent med Askildsen.

John le Carré på TV

Svensk TV2 kl. 20.00(21.00) John le Carré

"Historien om John le Carrés liv og verk i 50 år, fra den kalde krigen og frem til i dag."

Dette portrettet skal jeg få med meg. Det burde du også sette av tid til!
Om forfatteren som gjorde spionlitteraturen "stueren".

Merk! Programmet sendes i reprise mandag 6.okt. kl. 23.15 på samme kanal.